JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

Pensjonsreformen i Frankrike: Leve for å arbeide, eller arbeide for å leve?

Pensjonsreformen er i aller høyeste grad et eksistensielt spørsmål. Hva er vi til for, hva tjener vårt arbeid til og hvorfor og for hvem arbeider vi? Disse spørsmålene vil nok også presse seg enda tydeligere frem i Norge i årene fremover. Da gjør vi rett i å forstå Frankrike i dag, skriver Emil Perron.

Pensjonsreformen er i aller høyeste grad et eksistensielt spørsmål. Hva er vi til for, hva tjener vårt arbeid til og hvorfor og for hvem arbeider vi? Disse spørsmålene vil nok også presse seg enda tydeligere frem i Norge i årene fremover. Da gjør vi rett i å forstå Frankrike i dag, skriver Emil Perron.

NTB / AP Photo/Michel Euler

Dette er et meningsinnlegg. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk. Du kan sende inn kronikker og kronikkinnlegg til FriFagbevegelse på epost til debatt@lomedia.no
Warning
Hvorfor skal vi bry oss om franskmenn som klager på en reform som selv når den trer i kraft vil tilby lavere pensjonsalder enn mange andre land i Europa?

Franskmenn lar seg sjelden kue, og nok en gang står mange på barrikadene og krever likhet, frihet og brorskap. Hva står på spill denne gangen?

En såkalt presset økonomi, mulighetene for en håpefull fremtid, og millioner av franskmenns fremtidige pensjon står på spill i det den franske regjeringen ved statsminister Élisabeth Borne prøver å presse gjennom en pensjonsreform de mener er absolutt nødvendig for å skape balanse i et vaklende system.

Således burde hendelsene i Frankrike også interessere oss her i Norge. Makter politikerne som styrer i dag å skape rom for håp, å skape rom for en håpefull fremtid?

Hva er siste utvikling i historien om den nye pensjonsreformen? 

Conseil constitutionnel[1] uttalte seg positivt til reformen i april. Reformen ble deretter vedtatt i Nasjonalforsamlingen og Senatet etter flere falne mistillitsforslag mot regjeringen. Flere deler av reformen har allerede trådt i kraft, blant annet den generelle forskyvningen av pensjonsalderen fra 62 til 64 år.[2] 

Reformen konkretiseres. Men opposisjonen har ikke gitt opp håpet om å reversere reformen. Torsdag 8. juni var det ventet stor spenning i Nasjonalforsamlingen til et lovforslag fra Liot-gruppen, en liten gruppe representanter med antatt stor støtte blant mange i opposisjonen, om å gå tilbake på store deler av reformen.

Hvis et slikt forslag skulle bli vedtatt, ville det vært et stort nederlag for president Emmanuel Macron og antakeligvis bety slutten på Borne-regjeringen. Lovforslaget ble forsøkt presentert torsdag 8. juni og inneholdt blant annet et punkt om å reversere den generelle pensjonsalderen fra reformens 64 år tilbake til 62 år. Forslaget ble derimot trukket av Liot-gruppen selv da Nasjonalforsamlingens president, Yaël Braun-Pivet, tilhørende regjeringspartiet, ikke anså store deler av forslaget som gyldige. Braun-Pivet forsvarte seg med at hun bare anvendte reglene (ved å henvise til artikkel 40 i Grunnloven som forbyr ethvert parlamentarisk forslag som belaster offentlige finanser).

Opposisjonen så derimot nok et uttrykk for urettmessig politisk føring. Liot-gruppen forstod det som «et angrep på parlamentets rettigheter under press fra makthaverne», det største venstrepolitiske partiet La France insoumise forstod det som at regjeringen «er redde for å tape» og at de derfor «hindrer mulighetene for en avstemning».[3] Sagaen om den franske pensjonsreformen, om tilsynelatende diametrale motsetninger i politikken og i gatene om forståelsen av liv og arbeid, har enda ikke satt sitt siste punktum.

Hva hender videre? Etter det mislykkede forslaget 8. juni har den brede rød-grønne venstrepolitiske alliansen Nupes kunngjort at de vil fremme nok et mistillitsforslag mot regjeringen i Nasjonalforsamlingen denne uken.[4]

Håp, en tanke om noe som enda ikke er. Uløselig knyttet til tid. Den håpefulle venter på våren, knopper som springer ut på trær og busker, fuglekvitter og solen som varmer. Den håpefulle venter på en tilstand som kun tiden benekter ham, samtidig som det også er tiden som tillater håpet.

Nåtiden preges av dystre fremtidsutsikter: klimaendringer, naturkrise, krig, konflikt og – i noens øyne – dommedag. På den andre siden regjerer likegyldighet, eller kanskje også en tilfredshet og en tanke om at vi historisk aldri før har hatt det bedre. Finnes det håp uten fremtid? Og finnes det en fremtid uten håp? For hva forsvinner dersom håpet om en bedre fremtid fordufter?

Da forsvinner også demokratiets iboende kraft. For om ikke demokratiet kan love samhold i mangfold, forsvinner flammen som varmer, flammen som lover varme i morgen, i overmorgen og i livets siste fase. Håpet om en god pensjon er håpet om en varmende sol etter en kald vinter for millioner av franskmenn. En tilfredsstillende (sinns)ro i solen i livets siste høst før livets siste mørke vinter.

Og fremtiden er det virkelig snakk om i denne saken, for det er nemlig pensjonsreformen som har tent gnister i franske gater.

Pensjonen er fremtiden millioner av franskmenn ser frem til som en lovet, fortjent gave etter et liv i arbeid, og for mange, et arbeid som kan være viktig, meningsfylt, eller bare krevende: sykepleiere, jordbrukere, lærere, industriarbeidere.

Yrker hvis rolle som grunnsteiner i vårt demokratiske samfunn ble ettertrykkelig bevist og illustrert under coronapandemien – men som vi virker å ikke ha tatt inn over oss.

Å kunne høste og nyte fruktene av et langt liv i arbeid har vært statens og samfunnskontraktens lovnad etter andre verdenskrig. Men hva skjer når høstingen utsettes eller oppleves truet? Disse spørsmålene er ikke bare av økonomisk og samfunnsvitenskapelig karakter, de er aller høyst eksistensielle. For hva er det som gir mening i et kort liv på jorden – lever vi for å arbeide, eller arbeider vi for å leve?

Filosofen Denis Maillard beskriver det som at «dagens franskmenn ikke lenger har lyst til å hengi seg til en hektisk hverdag som ikke gir plass til annet enn pendling og arbeid for å kunne nyte tilværelsen først når de blir pensjonister. Vi ser i dag slutten på tanken om ‘lykkens utsettelse’ [til pensjonsalderen], representert ved den nye pensjonsreformen som utsetter pensjonsalderen, knapt oppveid av muligheten for å stå av med tidligpensjon hvis man har utøvd et krevende yrke.»[5]

Det politiske systemet i Den femte franske republikk er et vertikalt system med et mektig presidentmandat, hvilket kan gjøre at personen som innehar dette mandatet også kan ende opp med å krystallisere folkets følelser – på godt og vondt. Frankrikes president Macron har de senere årene krystallisert mye frustrasjon og sinne hos, ikke alle, men mange franskmenn.

Macron gikk til valg i 2017 som spydspissen på en ny politisk bevegelse, «Macronismen». Denne er basert på tre søyler: (individets) frigjøring, sosial mobilitet, og overskridelsen av det tradisjonelle høyre-venstre-skillet i politikken som til tider har gjort det vanskelig å få gjennom reformer.

I dag er Macronismen stillestående. Den makter heller ikke å overskride det tradisjonelle høyre-venstre-skillet da den ikke innehar flertall i Nasjonalforsamlingen, og istedenfor å frigjøre, selv om Frankrike er ett av få land som har maktet å begrense inflasjonen, låser den fast frustrerte franskmenn med høyere strømpriser, høye transportutgifter og attpåtil en vanskelig å akseptere utsikt mot en redusert fremtidig pensjon.

Tilsynelatende står det ikke så bra til med Macronismen. Forsvarerne av Macronismen derimot hevder at Macron viser tilpasningsevne til situasjonen som oppstår: en tilpasningsdyktig president og politisk leder, som kan begrunne det meste med at situasjonen og konteksten har endret seg. For noen gir det fullstendig mening for en president som blir kalt for «både-og-presidenten» («président–en-même-temps»).[6]

Men kritikken mot Macron bærer også på at motivasjonene bak forslaget til pensjonsreformen er uklare: er det snakk om å gjøre opp underskuddet i pensjonssystemet, eller binde midlene til andre utgifter?

De reelle motivasjonene for pensjonsreformen har ikke Borne og hennes regjering maktet å kommunisere tydelig. Franskmenn er ikke lettroende nok til å akseptere en dårligere pensjon når de ser så mye og økende sosial og økonomisk ulikhet ellers i samfunnet. De rike blir rikere, middelklassen presses og de økonomisk vanskeligstilte teller euroer fra måned til måned.

Dette har ført til flere opprørte franskmenn de siste årene, deriblant gule vester langs rundkjøringer, og fortsatt protester og demonstrasjoner i hovedstaden våren 2023. Hele 14(!) større organiserte demonstrasjoner har blitt gjennomført i Paris og flere andre steder i Frankrike mellom 19. januar og 6. juni 2023.

Demonstrasjonene har mobilisert millioner av franskmenn. En av flere grunner til det vedvarende engasjementet er at mange franskmenn opplever regjeringen og president Macron, som øverste representant for det politiske styret, som lite lydhøre, nedlatende og ikke villige til å gå i en reell dialog med dem som finner pensjonsreformen vanskelig å akseptere.

Hvorfor skal franskmenn flest godta at de rike blir rikere, mens de selv må arbeide mer, hardere og lenger for å gjøre seg fortjent til en verdig pensjon de allerede var inneforstått med at de var lovet i utgangspunktet?

Den franske nasjonalforsamlingen er grovt sett delt i tre: en venstrefløy, en høyrefløy og Macrons gruppe i sentrum. Ingen av dem har flertall alene, hvilket er uvanlig i Frankrike hvor det til forskjell fra Norge ikke er tradisjon for koalisjonsregjeringer (selv om det finnes flere eksempler på det som i Frankrike kalles cohabitation). I Nasjonalforsamlingen har ikke pensjonsreformen blitt debattert, hvilket virker smått utrolig når det er snakk om en ganske så omfattende og vidtrekkende reform.

I stedet for parlamentarisk debatt, har Nasjonalforsamlingen fått servert regjeringens bruk av grunnlovsartikler[7] som lar dem få gjennom pensjonsreformen uten debatt. Dette til stor protest fra opposisjonen. For ansvarlig redaktør Natacha Polony i det politiske ukebladet Marianne,[8] har denne fremgangsmåten rett og slett vært en politisk feil fra regjeringen og Macrons side: «Det illustrerer denne autoritære sentrismen som omgår demokratiet for å møte kravene fra [finans]markedene. I mellomtiden blir Frankrike stadig fattigere.»[9] Er det de globale finansmarkedene som krever denne reformen av Macron?

Den makthavende regjeringens fremgangsmåte har kastet bensin på bålet hos mange franskmenn som har tatt til gatene for å protestere.

Macron argumenterer med at disse protestene ikke gir et riktig bilde, at disse «massene» (la foule. Her sett i motsetning til det mer legitime «folket», le peuple) ikke er legitime, og han virker overbevist av denne forståelsen, at han ikke kjemper mot folket, men mot «massene».[10] Slike kamper har han stått i tidligere, mener han, mot for eksempel De gule vestene. Macrons narrativ er at han kjemper en hard men nødvendig kamp, hvor han er legitim fordi han er innvalgt, mot de illegitime massene. Historiker Patrick Boucheron ved Collège de France mener derimot at «massene er mer opplyste enn de som styrer dem.»[11] 

Opposisjonen argumenterer med at Macron ikke kjemper mot massene, men nettopp mot folket, og at det er han selv som sliter med å bygge legitimitet all den tid hans parti ikke har flertall i Nasjonalforsamlingen eller Senatet, og at han ble gjenvalgt med rundt en femtedel oppriktig støtte i befolkningen.[12] Det som kan understrekes helt sikkert er at regjeringens forsøk på å formidle en påstått nødvendig reform, og hvordan reformen skulle kunne være rettferdig for franskmenn flest, har feilet, og heller forsterket de sosiale konfliktene i Frankrike.

Opposisjonen hevder reformen vil ramme skjevt. De svakeste, eller vanskelige yrker og mest utsatte yrkesaktive vil bli hardest rammet av endringene, deriblant kvinner – et generelt fenomen i Vesten. En debatt om pensjonsalder foregår også i Norge, men den har en tendens til å finne sted innad i LO og når ikke gatene på samme måte som i Frankrike.

Men at franskmenn skulle ville arbeide kortere enn nordmenn antar premisset om at nordmenn – eller andre, for så vidt – opprettholder et ideal om å arbeide livet ut; en sykepleier i Frankrike og en sykepleier i Norge har nok mer til felles enn en tidvis tilforlatelige innstilling og oppgitthet over streikende og tilsynelatende vanskelige franskmenn kan få oss til å tro.

Den nyliberale økonomiske modellen ønsket av Macron fører til en uunngåelig samfunnskonflikt. Uten flertall i Nasjonalforsamlingen, gjør regjeringen de demokratiske vilkårene tøffere gjennom et permanent misbruk av autoritet, hevder journalisten Romaric Godin som beskriver et autoritært demokrati.[13] 

Macron er en president med et Janus-ansikt: «Hans ene ansikt viser en ung, fremadstormende, handlekraftig, liberal forkjemper for multilateralt samarbeid og diplomati på den internasjonale arena, mens hans andre ansikt viser en nedlatende, arrogant holdning og en formidler av en global nyliberal politikk som øker sosiale og økonomiske forskjeller, og en president som ikke evner å lytte til folkets røst i den nasjonale politikken – enten de bærer gule vester eller ei.»[14] 

I opposisjon til en regjering og president som ikke lytter, har fagforeningene tatt et tydelig standpunkt.

Fagforeningen har en tydelig og sterk plass i fransk offentlighet og i dialog med regjering og arbeidsgiver, selv om det i dag er en lavere andel av franske arbeidstakere som er fagorganiserte. Selv i Norge har denne andelen vært nedadgående de siste årene. De franske fagforeningene har likevel bidratt til å holde liv i demonstrasjonene mot reformen.

I demonstrasjonene i Frankrike har også klimabevegelsen funnet sin plass: «Ingen pensjonister på en utbrent planet. Pensjon, klima, det er samme kamp!»[15]. Her klarer, i hvert fall til en viss grad, franske demonstranter å knytte sammen klimakamp og sosial kamp. Klima og pensjon. Der hvor det ofte tidligere har blitt fremmet en dikotomi gjennom det populariserte uttrykket «enden på verden eller slutten av måneden»,[16] i den forstand at enten må man bry seg om å håndtere klimakrisen, eller så må man bry seg om de høyst grunnleggende behovene for å overleve på kortere sikt (mat, strøm, transport, strømpriser, kjøpekraft, transportutgifter, osv.), men ikke begge deler samtidig.

Å kunne samkjøre disse sosiale kampene, klima og sosial rettferdighet er et lite kunststykke.

Selv om langt fra alle ser sammenhengen mellom sosial rettferdighet og klima, blir de flere og flere ettersom sosiale reformer og klimautfordringer som tørke og drastisk redusert nedbør rammer det franske samfunnet og jordbruket. Et annet tegn på dette er alle de yngre demonstrantene, som vi tidligere ofte har sett på klimastreik, men som nå også streiker mot pensjonsreformen – et sammenfall av politiske kamper.[17] 

Således virker Frankrike å ha et alen forsprang på Norge, hvor koblingen mellom klimautfordringene og hvermannsens daglige utfordringer enda ikke har trådt i full kraft. Men jo mer vi merker effektene av tørke, krig og energipolitikk, og andre klimarelaterte hendelser, jo vanskeligere blir det å benekte koblingen når regjeringer verden over blir tvunget til å ta vanskelige politiske valg, slik pensjonsreformen i Frankrike i disse dager.

Hvorfor skal vi bry oss om franskmenn som klager på en reform som selv når den trer i kraft vil tilby lavere pensjonsalder enn mange andre land i Europa, deriblant Norge?

Kanskje bør vi ta oppfordringen fra franskmenn på barrikadene, kanskje bør vi utfordre vårt eget syn og vår egen tilsynelatende likegyldighet. Bornes reform ber i hovedsak kvinner og lavt utdannede arbeidere om å ta regningen på et system som i hovedsak er under kontroll, og det finnes mer rettferdige alternativer, deklamerer opposisjonen.

Dette må også sees i historisk kontekst: det store prosjektet utover 1900-tallet var å bedre levevilkår, at man skulle arbeide for å leve, ikke leve for å arbeide. De eldre generasjonene hadde nok fremtidsutsikter om en stadig bedre arbeid/liv-balanse.

Nå ser vi at for veldig mange er det nettopp det motsatte som inntreffer. Vi lever lengre liv, men det finnes store forskjeller fra én sosial klasse til en annen, og årene vi lever lenger blir stadig innhentet av nye pensjonsreformer.

Det kontrasterer sterkt med folkets kollektive forestilling i Frankrike. Statens lovnader om en fruktbar innhøsting i livets siste årstid, håpet som fikk millioner av franskmenn til å gå på jobb om morgenen, møter ikke den samme tiltroen lenger. Hvilken fremtid makter regjeringen å mane frem i befolkningens sinn? I en digital tid hvor det øyeblikkelige har fått forrang for det langsiktige, møter regjeringer utfordringer når de skal løse oppgaver som må forståes utover en generasjon eller to.

Fremtidsutsiktene er uløselig knyttet til håp. Desto mindre håp i befolkningen, desto mer redusert forestillingsevne for en bedre eller alternativ fremtid. For å kunne utøve som politiker i dag, må en stimulere fantasien i folket og skape rom for visjoner, kun da vil håpets flamme kunne brenne og de store oppgaver løses. Alternativet er en regjering og et folk som ikke makter å snakke samme språk, som ikke makter å gå i dialog, som forstår tid og mening på vidt forskjellige måter.

Det vil være feilslått kun å forstå pensjonsreformen som økonomisk politikk, teknokratisk styring eller som en «rimelighetens seier».

Pensjonsreformen er i aller høyeste grad et eksistensielt spørsmål. Hva er vi til for, hva tjener vårt arbeid til og hvorfor og for hvem arbeider vi? Disse spørsmålene vil nok også presse seg enda tydeligere frem i Norge i årene fremover. Da gjør vi rett i å forstå Frankrike i dag.

Hva holder fremtiden i Frankrike sin skjulte hånd? Antagelig et oppgjør med et tiår med macronisme. Kanskje vil det også komme et internt oppgjør i det franske samfunnet med den splittende retorikken og fremgangsmåten til makthaverne.

Fremtidens politikere vil måtte forholde seg til dagens politiske valg. En fremtidig president og regjering kan i teorien gå tilbake på pensjonsreformen. Men hvem vil kunne skape rom for håpet om en dialog hvor begge parter lytter til hverandre? Hvem vil kunne bygge bro, eller skape dialog, for dem som hverken ser elven forut, eller hører høstens siste sanglerke før den faller ned fra himmelen som en stein på vinterens kalde grunn?

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin

Fotnoter

[1] Conseil constitutionnel (norsk: forfatningsrådet) er en særegen selvstendig domstol som blant annet prøver om lovene er i samsvar med grunnloven. Domstolens avgjørelser er endelige.

[2] France info, 4.6.2023, URL: https://www.francetvinfo.fr/economie/retraite/reforme-des-retraites/reforme-des-retraites-les-premiers-decrets-d-application-ont-ete-publies-au-journal-officiel_5867168.html.

[3] Margaux Duguet og Clément Parrot, 8.6.2023, «Réforme des retraites : débat écourté, texte Liot retiré… A l’Assemblée nationale, le baroud d’honneur des oppositions s’achève sans vote», France info, URL: https://www.francetvinfo.fr/economie/retraite/reforme-des-retraites/reforme-des-retraites-debat-ecourte-texte-liot-retire-a-l-assemblee-nationale-le-baroud-d-honneur-des-oppositions-s-acheve-sans-vote_5875571.html; se også France info, 8.6.2023, URL: https://www.francetvinfo.fr/economie/retraite/reforme-des-retraites/direct-reforme-des-retraites-suivez-les-debats-a-l-assemblee-sur-la-proposition-de-loi-liot-visant-a-abroger-le-report-de-l-age-legal-a-64-ans_5873654.html#xtor=CS2-765-%5Bautres%5D-

[4] Clément Parrot, Margaux Duguet, Raphaël Godet, Thibaud Le Meneec, 8.6.2023, «Réforme des retraites : la motion de censure de la Nupes déposée en vue d’un vote en début de semaine», France info, URL: https://www.francetvinfo.fr/economie/retraite/reforme-des-retraites/direct-reforme-des-retraites-suivez-les-debats-a-l-assemblee-sur-la-proposition-de-loi-liot-visant-a-abroger-le-report-de-l-age-legal-a-64-ans_5873654.html.

[5] Denis Maillard, 17.1.2023, «Repenser la retraite en réinventant les temps de la vie. Le point de vue de Denis Maillard sur la réforme des retraites», Philonomist, URL: https://www.philonomist.com/fr/article/repenser-la-retraite-en-reinventant-les-temps-de-la-vie

[6] Michel Eltchaninoff, 4.1.2021, «Emmanuel Macron : «en même temps» ou en méli-mélo?», Philosophie Magazine, URL: ://www.philomag.com/articles/emmanuel-macron-en-meme-temps-ou-en-meli-melo

[7] Blant annet den etter hvert nokså kjente artikkel 49.3 av Den franske grunnloven.

[8] Som fortsatt plasserer seg selv på venstresiden i en form for sosial gaullisme. Se Pauline Bock, 16.6.2021, «L’hebdo Marianne se voit-il encore à gauche ?», Arrêt sur images, URL: https://www.arretsurimages.net/articles/lhebdo-marianne-se-voit-il-encore-a-gauche.

[9] Natacha Polony, 22.3.2023, «Réforme des retraites : Emmanuel Macron, le peuple et les marchés financiers», Marianne, URL: https://www.marianne.net/agora/les-signatures-de-marianne/reforme-des-retraites-emmanuel-macron-le-peuple-et-les-marches-financiers.

[10] Simon Le Baron, 21.3.2023, «Macron à sa majorité : ‘L’émeute, la foule, n’ont pas de légitimité face au peuple qui s’exprime via ses élus’», France Inter, URL: https://www.radiofrance.fr/franceinter/macron-a-sa-majorite-l-emeute-la-foule-n-ont-pas-de-legitimite-face-au-peuple-qui-s-exprime-via-ses-elus-4632547.

[11] Podcast: «Crise des retraites : que nous apprend Machiavel ?», Radio France: France culture, URL: https://www.radiofrance.fr/franceculture/podcasts/le-temps-du-debat/crise-des-retraites-que-nous-apprend-machiavel-3594626.

[12] Macron fikk 27,85% av stemmene i første runde i presidentvalget i 2022. Avholdende stemmer, sofavelgere, kommer ikke til uttrykk i den utregningen. I andre runde fikk Macron 58,55% av stemmene. Økningen kan forklares som proteststemmer mot konkurrerende kandidat i andre runde, ytre høyres Marine Le Pen.

[13] Romaric Godin (2019) La guerre sociale en France Aux sources économiques de la démocratie autoritaire, Paris: La Découverte. https://www.editionsladecouverte.fr/la_guerre_sociale_en_france-9782348073472.

[14] Emil Perron, 2022, «Gjengangere: om det franske presidentvalget», Røyst #18 Kunst og kapital, s. 24-33, finnes også på nett: https://www.royst.no/post/gjengangere.

[15] På fransk: «Pas de retraités , sur une planète brûlée. Retraite, climat. Même combat !»

[16] På fransk: «la fin du monde ou la fin du mois.»

[17] Se for eksempel Alternatiba (www.alternatiba.paris). Det finnes en rekke andre lignende organisasjoner.

Annonse
Annonse

Fotnoter

[1] Conseil constitutionnel (norsk: forfatningsrådet) er en særegen selvstendig domstol som blant annet prøver om lovene er i samsvar med grunnloven. Domstolens avgjørelser er endelige.

[2] France info, 4.6.2023, URL: https://www.francetvinfo.fr/economie/retraite/reforme-des-retraites/reforme-des-retraites-les-premiers-decrets-d-application-ont-ete-publies-au-journal-officiel_5867168.html.

[3] Margaux Duguet og Clément Parrot, 8.6.2023, «Réforme des retraites : débat écourté, texte Liot retiré… A l’Assemblée nationale, le baroud d’honneur des oppositions s’achève sans vote», France info, URL: https://www.francetvinfo.fr/economie/retraite/reforme-des-retraites/reforme-des-retraites-debat-ecourte-texte-liot-retire-a-l-assemblee-nationale-le-baroud-d-honneur-des-oppositions-s-acheve-sans-vote_5875571.html; se også France info, 8.6.2023, URL: https://www.francetvinfo.fr/economie/retraite/reforme-des-retraites/direct-reforme-des-retraites-suivez-les-debats-a-l-assemblee-sur-la-proposition-de-loi-liot-visant-a-abroger-le-report-de-l-age-legal-a-64-ans_5873654.html#xtor=CS2-765-%5Bautres%5D-

[4] Clément Parrot, Margaux Duguet, Raphaël Godet, Thibaud Le Meneec, 8.6.2023, «Réforme des retraites : la motion de censure de la Nupes déposée en vue d’un vote en début de semaine», France info, URL: https://www.francetvinfo.fr/economie/retraite/reforme-des-retraites/direct-reforme-des-retraites-suivez-les-debats-a-l-assemblee-sur-la-proposition-de-loi-liot-visant-a-abroger-le-report-de-l-age-legal-a-64-ans_5873654.html.

[5] Denis Maillard, 17.1.2023, «Repenser la retraite en réinventant les temps de la vie. Le point de vue de Denis Maillard sur la réforme des retraites», Philonomist, URL: https://www.philonomist.com/fr/article/repenser-la-retraite-en-reinventant-les-temps-de-la-vie

[6] Michel Eltchaninoff, 4.1.2021, «Emmanuel Macron : «en même temps» ou en méli-mélo?», Philosophie Magazine, URL: ://www.philomag.com/articles/emmanuel-macron-en-meme-temps-ou-en-meli-melo

[7] Blant annet den etter hvert nokså kjente artikkel 49.3 av Den franske grunnloven.

[8] Som fortsatt plasserer seg selv på venstresiden i en form for sosial gaullisme. Se Pauline Bock, 16.6.2021, «L’hebdo Marianne se voit-il encore à gauche ?», Arrêt sur images, URL: https://www.arretsurimages.net/articles/lhebdo-marianne-se-voit-il-encore-a-gauche.

[9] Natacha Polony, 22.3.2023, «Réforme des retraites : Emmanuel Macron, le peuple et les marchés financiers», Marianne, URL: https://www.marianne.net/agora/les-signatures-de-marianne/reforme-des-retraites-emmanuel-macron-le-peuple-et-les-marches-financiers.

[10] Simon Le Baron, 21.3.2023, «Macron à sa majorité : ‘L’émeute, la foule, n’ont pas de légitimité face au peuple qui s’exprime via ses élus’», France Inter, URL: https://www.radiofrance.fr/franceinter/macron-a-sa-majorite-l-emeute-la-foule-n-ont-pas-de-legitimite-face-au-peuple-qui-s-exprime-via-ses-elus-4632547.

[11] Podcast: «Crise des retraites : que nous apprend Machiavel ?», Radio France: France culture, URL: https://www.radiofrance.fr/franceculture/podcasts/le-temps-du-debat/crise-des-retraites-que-nous-apprend-machiavel-3594626.

[12] Macron fikk 27,85% av stemmene i første runde i presidentvalget i 2022. Avholdende stemmer, sofavelgere, kommer ikke til uttrykk i den utregningen. I andre runde fikk Macron 58,55% av stemmene. Økningen kan forklares som proteststemmer mot konkurrerende kandidat i andre runde, ytre høyres Marine Le Pen.

[13] Romaric Godin (2019) La guerre sociale en France Aux sources économiques de la démocratie autoritaire, Paris: La Découverte. https://www.editionsladecouverte.fr/la_guerre_sociale_en_france-9782348073472.

[14] Emil Perron, 2022, «Gjengangere: om det franske presidentvalget», Røyst #18 Kunst og kapital, s. 24-33, finnes også på nett: https://www.royst.no/post/gjengangere.

[15] På fransk: «Pas de retraités , sur une planète brûlée. Retraite, climat. Même combat !»

[16] På fransk: «la fin du monde ou la fin du mois.»

[17] Se for eksempel Alternatiba (www.alternatiba.paris). Det finnes en rekke andre lignende organisasjoner.