JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Debatt

Skjønner vi arbeidslinjen, skjønner vi mye av samfunnet vårt

Klarer du ikke å finne en jobb, blir du lett mistenkt for ikke å ville nok, skriver Linn Stalsberg.

Klarer du ikke å finne en jobb, blir du lett mistenkt for ikke å ville nok, skriver Linn Stalsberg.

Hanna Skotheim

Dette er et meningsinnlegg. Det er skribentens mening som kommer til uttrykk. Du kan sende inn kronikker og kronikkinnlegg til FriFagbevegelse på epost til debatt@lomedia.no
Hva slags politikk som føres, vil påvirke hvordan vi snakker om andre mennesker og hva slags menneskesyn vi sitter igjen med.

Det er mye snakk om arbeidslinje for tiden. Den har jeg skrevet mye om, i diverse bøker og artikler.

Nå er det akkurat 10 år siden Er jeg fri nå? Tidsklemme i verdens beste land kom ut, og jeg skal i raushetens navn dele noen avsnitt derfra om arbeidslinjen, (ja, jeg skriver faktisk riksmål i bøkene mine, så hold ut) denne gang fra et feministisk ståsted, som var og er en relevant kritikk av en arbeidslinje som krever fulltid lønnsarbeid livet gjennom, for at man skal ha krav på fulle velferdsgoder.

Disse godene, er knyttet opp til din innsats i arbeidslivet og kun det. Det er det som er arbeidslinje.

Så. Her er litt bakgrunnsstoff. Nok å være kritisk til, om ikke annet skeptisk til, når det gjelder denne linjen som er både ideologi og praksis. Begge deler kan vi godt diskutere.

«Hvor kom arbeidslinjen fra?

Skjønner vi arbeidslinjen, skjønner vi mye av samfunnet vårt, som for eksempel:

Der det før handlet om rett og plikt til arbeid, handler det i arbeidslinjen aller mest om plikt. Det er ikke statens jobb å skaffe jobb til deg, eller systemets feil hvis staten mislykkes. I dag er det ditt ansvar. Det har ikke alltid vært sånn.

Etter krigen var det tverrpolitisk enighet om at alle arbeidsføre skulle ha rett og plikt til arbeid.

Plikten gjenspeilte visjonen om et samfunn der man yter etter evne og får etter behov.

Retten innebar at den som ikke fant arbeid, hadde krav på en form for kompensasjon fra samfunnet. Denne retten til arbeid som et statlig ansvar kom samtidig som arbeiderbevegelsen fikk politisk makt, og hadde røtter tilbake til den franske revolusjonen.

I dag lever vi i et samfunn som i stor grad styres av markedet, det vil si tilbud og etterspørsel. For oss som skal ut i arbeidslivet, betyr det at vi tar del i markedet – arbeidsmarkedet. Her er det også tilbud og etterspørsel som gjelder: Du må tilegne deg kvaliteter som arbeidsmarkedet vil ha. Og vil de ikke ha deg med de kvalitetene du har, må du tilegne deg nye og etterspurte. Det er din plikt.

Markedsliberalismen som rådende tankegang fikk et fast grep på verden på 1980-tallet, ikke minst på grunn av Ronald Reagans politikk i USA og Margaret Thatchers i Storbritannia. Nå skulle markedene avreguleres, man skulle privatisere og deregulere tjenester vekk fra det offentlige.

Private aktører skulle ta over mye av det som hittil hadde vært et offentlig ansvar, og mange av dem var primært opptatt av å tjene penger. Da var det mye som kom i veien for inntjeningen. Velferdsgoder. Fagforeninger. Trygge, langsiktige arbeidsplasser.

En kampanje ble startet for å gjøre folk kritiske til velferdsstaten. Den har langt på vei lykkes, for vi kjenner argumentene: Velferdsstaten gjør oss late. Altfor mange snylter på den. Vi har egentlig ikke råd til den. Folk blir passive av all velferden. Pensjonsalderen må opp. Og så videre.

Tenk på hvordan tidene endres: Kvinnekravet på 1970-tallet var retten til arbeid. Ingen ville foreslå å tvinge noen ut i jobb med pisk. Men utover 1980-tallets glade markedsdager kom kritikken snikende: Det er for mange som krever velferd og for få som gjør sin plikt.

I 1991 ga Rune Gerhardsen fra Arbeiderpartiet ut boken «Snillisme på norsk», der han mer enn antydet at de ivrigste forsvarerne av velferdsstaten var for naive.

Utover på 1990-tallet ble det gjennom både Attføringsmeldingen 1991–92 og Velferdsmeldingen 1994–95 understreket at velferdsstaten ikke bare skal sørge for gode ordninger, men stimulere til arbeid. I hele Europa ble det i samme periode innført ulike tiltak for å få flere folk ut i jobb og vekk fra velferd.

Det som var nytt, var at de etiske grunnene for å forsvare velferdsstaten ble svakere, fordi den i større grad ble målt i forhold til økonomisk gevinst. Når økonomien går bra, kan man altså forsvare velferd, mens man i nedgangstider sliter med å finne gode argumenter for den. Velferd skal lønne seg, som alt annet.

Sosialpolitikk ble økonomisk politikk og arbeidsmarkedspolitikk. Markedet spiste seg inn på områder det i utgangspunktet kanskje burde holdt seg unna, mens politikerne villig lot det skje.

Forsker Margunn Bjørnholt beskrev det slik i kronikken «Jobbe mindre, leve litt mer» i Klassekampen 23. juni 2012:

«Vi ser også en sterk nymoralisme og hets overfor uføre og syke. Økonomene har fått et fortolkningsmonopol, og svaret synes gitt uansett om det dreier seg om sykemeldte, uføre eller arbeidsledige: Ytelsene er for gode, og det «lønner seg ikke nok» å jobbe. Alt annet enn fulltids, lønnet arbeid ses som feil, og enhver pengeoverføring fra det offentlige som en utgift for samfunnet.»

Når vi i dag diskuterer tidsklemme, dobbeltroller og den innstendige oppfordringen om at alle må velge fulltid, må vi ta med oss strømningene som ligger under overflaten i vårt samfunn. I dem ligger det kanskje en mistanke om at hun som er hjemmeværende eller han som jobber deltid, egentlig er lat og dessuten snylter på dem som jobber fulltid. Dette vet vi, og når vi skal velge hvordan vi skal leve i det daglige, tar vi hensyn til hvordan andre oppfatter oss. Ingen ønsker å bli ansett som lat, eller som en snylter.

Klarer du ikke å finne en jobb, blir du lett mistenkt for ikke å ville nok.

«Vi skal gjøre arbeid til førstevalg,» sa Hill-Marta Solberg da hun presenterte Attføringsmeldingen. Av dette kom det pussige mottoet om at det skal lønne seg å arbeide. Pussig, for har det noensinne i historien lønnet seg ikke å arbeide?

Det er akkurat her vi savner en sosialminister som kunne ta parti for dem som helt uforskyldt blir syke, uføre eller havner i ledighetskø. I stedet får vi uttalelser av den typen som ble referert fra daværende arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen i Aftenposten 10. oktober 2007:

«Han ville ikke hevet sosialhjelpen selv om han hadde hatt midler til rådighet.»

Det var også Hanssen som mente at folk uten jobb måtte komme seg opp om morran, en uttalelse som sved ekstra siden den kom fra arbeiderpartimann. Også Erna Solberg mente at folk måtte komme seg ut i jobb eller leve på 70 kroner dagen. Bruk av økonomisk pisk, altså, selv om alt tyder på at det ikke fungerer så godt.

Lege og spesialist i arbeidsmedisin, Ebba Wergeland, som fikk Karl Evang-prisen i 2012, skriver om arbeidslinjen at skammen er tilbake i stønadssystemet: «Det nye budskapet er at du kan hvis du vil, hvis vi bare truer med å kutte ytelsene. Den nye sosialpolitikken bygger på at det er den individuelle viljen det må gjøres noe med, ikke mulighetene i arbeidsmarkedet.»

Selvsagt må vi hele tiden diskutere hvordan velferdsgoder kan bedres og hvordan staten skal prioritere bruken av våre skatteinntekter, men vi skal ikke diskutere om en velferdsstat lønner seg i markedet.

Det er ikke alt som hører markedet til. Noe tilhører moral, solidaritet, etikk og anstendighet, og kan ikke omsettes i tall.

Overgangen til arbeidslinjen skjedde nesten uten debatt. Den kritikken som er kommet, skriver seg fra funksjonshemmedes organisasjoner, fra Datatilsynet og Advokatforeningen.

De har pekt på svakheter når det gjelder rettssikkerhet og personvern, og at reformen er så ensidig rettet mot arbeidsmarkedets behov at det går ut over alle som ikke er etterspurt i dette markedet.

Feminister flest støtter likevel arbeidslinjen. Vi er så vant til den, og det hele høres jo ganske logisk og rettferdig ut på overflaten. Vi har fått en form for «arbeidslinjefeminisme» som aktivt støtter opp under plikten til arbeid for å kunne motta velferd.

At kvinner har plikt til arbeid, små barn eller ikke, er plutselig feminisme. Dette er et langt sprang fra 70-tallets rettighetstanker rundt arbeid, og arbeidslinjen skaper dermed en helt bestemt forventning til kvinnerollen i dag: Kvinnen bør hele livet jobbe fulltid.

Det finnes kjønns-, arbeids- og familieforskere som påpeker at dette dobbeltarbeidet er problematisk, og det finnes feminister innenfor fagbevegelsen som vet at mange sliter. Men dessverre har ikke slike innvendinger virket inn på politisk retorikk og praksis i særlig grad. Hva slags politikk som føres, vil påvirke hvordan vi snakker om andre mennesker og hva slags menneskesyn vi sitter igjen med.

Hvem av oss har ikke mistenkt en sykmeldt kollega for egentlig ikke å være syk? Eller en deltidsarbeidende for å være litt lat?

Ulike menneskesyn kom tydelig til uttrykk i en debatt i 2009 mellom Ivar Sønbø Kristiansen og Per Fugelli, begge professorer i henholdsvis samfunnsmedisin og sosialmedisin, noe som betyr at de to har omtrent samme faglige bakgrunn.

Utgangspunktet var at Kristiansen i Aftenposten 27. september 2009 hevdet at mennesket i utgangspunktet er et dovendyr. Fugelli var forferdet over kollegaens utsagn og sa at han trodde på det gode i mennesket, at mennesket vil jobbe av plikt og anstendighet og fordi arbeid gir helse og verdighet. Fugelli var svært skeptisk til det han kalte myndighetenes kontrollregime overfor syke og uføre.

I debatten påpekte Sønbø Kristiansen at sykefraværet burde ned fordi vi i Norge hadde fått kortere arbeidstid, bedre arbeidsmiljø og en generell økning i helse og levestandard, mens Fugelli pekte på at vi lever i et samfunn med stadig høyere krav til den enkelte, der vi legger målene, kravene og forventningene så høyt at vi aldri når dem. Det dreier seg om arbeidsliv, samliv, barneoppdragelse, utseende og livsstil.

Dermed blir vi trøtte og slitne underveis. Skal vi oppsummere arbeidslinjen, kan vi kanskje si det sånn: Arbeidslinjen representerer i praksis plikt til arbeid.

Den har en ideologisk side som innebærer at den som ikke arbeider, ikke vil nok. Når det gjelder menneskesynet, postulerer den at mennesker egentlig er late og trenger en pisk.»

Dette innlegget ble først publisert hos Agenda Magasin

Warning
Annonse
Annonse