Kjell Werner

«Vårt mål er å ha verdens beste helsevesen – og det tror jeg vi skal klare, hvis vi gjør nødvendige endringer», sier helseminister Jan Christian Vestre (Ap) til VG.

Han skisserer en helsereform basert på fem konkrete grep og setter seg samtidig hårete mål. Planen er at Stortinget skal konkludere på mye av dette allerede neste vår.

Helseministeren legger lista høyt. Faren for å rive i denne helsepolitiske høydekonkurransen er overhengende.

Men Jan Christian Vestre skal ha honnør for at han satser offensivt inn mot et nytt og mer flokete parlamentarisk landskap på Stortinget. For der sitter Sp-leder Trygve Slagsvold på vippen og øyner mulighet for å skrote ordningen med regionale helseforetak.

Følgende fem områder er blinket ut som hovedsatsinger:

• Kortere ventetider

• Bedre samarbeid mellom kommuner og sykehus

• Flere yrkesaktive i helsetjenesten

• Fjerning av unødvendig byråkrati

• Flere heldøgns omsorgsplasser

Kort sagt ambisiøse planer ledsaget av store ord. Som «alle» nikker anerkjennende til.

«Altfor mange opplever at de blir kasteballer i systemet, at de ikke har et helhetlig pasientforløp som følger dem hele veien under behandlingen», sier Vestre.

Godt observert. Hørt det før? Ja. Helseminister etter helseminister av ulik politisk farge har sagt noe tilsvarende. Vestre har også sagt det før. Men det er ikke nok å snakke.

Bjarne Håkon Hanssen (Ap) fokuserte på kasteballene allerede i 2008, og han gjorde forbilledlig noe konkret.

Resultatet ble den såkalte samhandlingsreformen året etter, og den trådte i kraft 1. januar 2012. Da ble kommunene og sykehusene pålagt å samarbeide bedre og mer helhetlig, til pasientens beste.

Samtidig ble det slik at kommunene må betale for utskrivningsklare pasienter som fortsatt ligger på sykehus. Pisk og gulrot brukes for å få spare unødvendige kostnader og i større grad gi effektiv behandling lokalt. Den nye ordningen ga raskt fire-fem dager lavere liggetid på sykehusene for de aktuelle pasientene.

Samhandlingsreformen er noe justert underveis, men hovedtrekkene er de samme. Det store problemet med kasteballer er imidlertid fortsatt uløst. Derfor varsler dagens helseminister hardere lut. Målet er å fjerne barrierene mellom kommunene og sykehusene slik at vi får én felles helsetjeneste.

«Helsepersonell skal få jobbe på tvers og følge pasienten hele veien, uavhengig av om det er sykehusene eller kommunene som yter helsehjelpen», bedyrer Vestre. Han viser til at regjeringen allerede har satt ned et helsereformutvalg som med et åpent sinn skal se på finansiering, styring, organisering og ansvarsfordeling.

Helseministeren håper å kunne samle et bredt flertall på Stortinget for nødvendige endringer. Han lover å lytte til alle partiene og vil invitere til et tverrpolitisk samarbeid. Høyres Tone W. Trøen er åpen for samarbeid og eventuelle forlik, men etterlyser en «annen tilnærming» fra Arbeiderpartiet side.

Samtidig må Arbeiderpartiet forberede seg på motstand fra Senterpartiet. Den forsmådde regjeringspartneren er nå fri til å skape trøbbel i Stortinget.

Det kan nemlig bli flertall for å skrote ordningen med regionale helseforetak. Sp har nå både venstre flanke og Frp med seg i sak. Frp har nemlig endret syn, og Høyre står svekket tilbake.

Men det er ikke nok å være mot helseforetaksmodellen. Utfordringen er å bli enige om hva som skal være alternativet. Det er lettere sagt enn gjort for Trygve Slagsvold Vedum å finne en flertallsløsning. Sp-lederen ønsker å få politisk styring av sykehusene, ikke la prioriteringene være overlatt til byråkratene i helseforetakene.

Helseforetakene så dagens lys for snart 25 år siden under Jens Stoltenbergs første regjering. Bakgrunnen var at staten da tok over eierskapet og driften av landets sykehus. 19 fylkeskommuner ble fratatt dette ansvaret. Samtidig ble sykehusene organisert som helseforetak.

Det var daværende helseminister Tore Tønne (Ap) som var arkitekt for modellen som bar preg av bedriftsøkonomisk tenkning. Ett av problemene med modellen er at helseforetakene i praksis tvinges til å bygge nye sykehus for små, av økonomiske årsaker Et klarere skille mellom drift og investeringer bør derfor vurderes.

Jan Christian Vestre kommer Sp delvis i møte ved at det nå etableres et program for «å fjerne tidstyver og unødvendig byråkrati» helsetjenesten.

Helseministeren har varslet at regjeringen skal flytte 300 millioner kroner fra helsebyråkratiet til førstelinjen, altså til behandling framfor papirflytting. Direktørveldet har blitt for stort.

Et viktig skille i helsepolitikken er omfanget av stykkprisfinansiering. Dette systemet innebærer at sykehusene blir «belønnet» ut fra hvor mange pasienter de behandler. Ordningen ble innført i 1997, under den byråkratiske benevnelsen Innsatsstyrt finansiering (ISF). I dag utgjør denne andelen 30 prosent av sykehusenes inntekter. Høyre og Frp vil øke andelen ISF.

Sykehusene har hatt en realvekst i bevilgninger på 3,8 milliarder kroner i årene 2022 til 2025, utover det som har vært nødvendig for å kompensere for aldrende befolkning. Til sammenlikning var realveksten bare 0,3 milliard i perioden 2015 til 2022, altså da Erna Solberg regjerte.

Men helsepolitikk handler ikke bare om penger. Systemet må forbedres. Og viktigst av alt blir det å skaffe nok helsepersonell i årene framover.

Derfor jobber helseministeren med en forpliktende helsepersonellplan. Her må det tenkes nye tanker. Statistisk sentralbyrå varsler nemlig at dersom vi fortsetter som nå, vil landet mangle 100.000 ansatte i helsesektoren i 2040 og 180.000 når vi nærmer oss 2060.

Sykepleieforbundets Lill Sverresdatter Larsen er fornøyd med signalene fra helseministeren og Høyres helsepolitiker. «Jeg elsker hårete mål», skriver hun på Facebook. Hun lover at forbundet skal bidra med ideer, tiltaksforslag og løsninger. Dette er den norske modellen på sitt beste.

«Æ har trua», skriver tromsværingen Sverresdatter Larsen. Sjelden har jeg vært mer enig. Nå må vakre ord bli til konkret handling. Samhandling er det viktigste stikkordet.