Seher Aydar

Stortingsrepresentant og helsepolitisk talsperson i Rødt

Den generasjonen begynner nå å bli gammel, og de trenger at den velferden de var med å bygge stiller opp for dem.

Det er noe vakkert med velferd. Det handler blant annet om at du skal være trygg på at du ikke står alene fordi du blir gammel eller syk, men at du skal bli tatt imot av kompetente hender som gir deg pleie, omsorg og helsehjelp.

Problemet i dag er at for mange opplever at de ikke blir tatt imot. For mange opplever å få avslag når de trenger sykehjemsplass, eller at de står alene i alderdommen.

Nå er det vår tur. Nå er det vi som må ta vare på, og bygge opp velferden vår.

Alt for lenge har kortsiktig økonomi satt rammene for eldreomsorgen. Nå må vi sette behovene i befolkninga først. 

Samtidig som vi har fått flere eldre, har andelen mennesker over 80 år som bor på sykehjem sunket. Tusenvis venter på plass. Det er ingen naturkraft eller en uforutsett hendelse som er grunnen til manglende sykehjemsplasser.

Det er en konsekvens av politiske valg, som i hovedsak de store partiene, står for. Problemet er at dette ikke bare innebærer at de som vil bo lenger hjemme, kan gjøre det, med hjelp. Det innebærer også at de som trenger sykehjemsplass, ikke får det.

I en sånn tid har Høyre som nå styrer de store byene hatt en hovedsak; det er ikke å skape flere sykehjemsplasser, men de vil ta de vi allerede har og selge dem til kommersielle aktører. Hvis Høyre hadde hatt halvparten så mye omsorg for landes eldre, som de har for velferdsprofitører, ville de prioritert annerledes. 

Den utviklinga vi ser er det ikke bare ett parti som har ansvaret for. Over tid har kommunehelsetjenesten blitt oversvømt av nye oppgaver i takt med økonomisk motivert effektiviseringstiltak i sykehusene. Ressursene har ikke fulgt etter.

Når det bestemmes politisk at flere eldre skal bo hjemme med alvorlig sykdom og svekkelser, må det sikres en bemanning som gjør det trygt, både for ansatte og eldre. Du trenger ikke å være rakettforsker for å skjønne at de eldre bør få pleie av faste folk som de er trygge på. Problemet er at oppgavene og kravene ikke står i forhold til ressursene.

Kommunehelsetjenesten er underfinansiert, og fagfolka våre har ikke tid til å gjøre jobben sin. De blir tvunget til å prioritere sykepleiere og helsefagarbeidere til pasientene med store medisinske behov, der det er nødvendig med formell kompetanse. Da ender eldre som først og fremst har pleiebehov med å få korte besøk og stadig nye vikarer på døra. Det problemet løses ikke ved å vedta at pasienten skal ha faste team alene, men det løses ved å styrke bemanninga.

Vi har havna i en negativ spiral der vi mister fagfolk fordi arbeidsdagene er for tøffe og de ansatte opplever å ikke strekke til. En ting er helt sikkert: Kampen for en bedre eldreomsorg må gå veien om kampen for bedre arbeidsforhold i helsetjenesten.

Da må vi være villig til å betale det det koster.