Tarjei Leer-Salvesen

Grunnloven § 100 handler om ytringsfriheten og innsynsretten. Målet med begge deler er å bidra til at samfunnet får en åpen og opplyst offentlig samtale.

Vi trenger uenighet og meningsbrytning for å utvikle oss og ta gode retningsvalg.

Ytringsfrihetskommisjonen viet et helt kapittel til temaet i sin rapport til varslingssaker og ytringsfrihet i arbeidslivet i arbeidslivet. Det er vi i Norsk PEN glade for.

Varsling håndteres ofte dårlig. Altfor mange varslere opplever ulovlig gjengjeldelse etter å ha brukt retten sin til å si fra. Og enda flere lar være å si noe fordi de frykter det samme vil skje med dem.

En arbeidsrettssak som er berammet i januar, belyser utfordringene for varslervernet og ytringsfriheten i norsk arbeidsliv. Det er grunn til å følge godt med på utfallet av saken.

Alexander Karlsen heter den politiansatte som har gått til sak mot det han og LO-advokatene mener er en usaklig oppsigelse. Regjeringsadvokaten mener på sin side at det var riktig å si opp mannen.

De skriver i sakstilsvaret til rettssaken at: «Han har fremmet varsler, anmeldelser og klager mot arbeidsgiver og enkeltansatte til en rekke offentlige etater, samt fremsatt en mengde innsynsbegjæringer og klager på avslag om innsyn.» De mener oppførselen er i strid med lojalitetsplikten.

Vi har altså å gjøre med en varsler, som attpåtil benytter seg av den irriterende, lovfestede retten til innsyn i offentlige dokumenter.

Karlsen vil ha tilbake jobben i Politiets IT-enhet tilbake. Hvorfor kunne han ikke jobbe i politiet lenger? Fordi han mistet sikkerhetsklareringen. Hvorfor mistet han den? Fordi han varslet.

Det Karlsen varslet om den siste gangen var at det ble inngått sluttavtaler i politietaten i uten påkrevd godkjenning fra departementet, slik regelverket krever. Men det var en lang forhistorie.

De første ytringene der han fremmet kritikk av ledelsen, gjaldt konkrete forhold knyttet til overtid og turnusarbeid ved sin avdeling i politiet. I 2020 ble det mer alvorlig. Da meldte Karlsen fra til Datatilsynet om alvorlige brudd på personopplysningsloven i et IT-system som politiet bruker.

Han meldte siden også saken til Kripos, da feilen han sa fra om både handlet om informasjonssikkerhet rundt personopplysninger og politiets etterretningsinformasjon.

Som ansatt i en slik rolle, må man ha gyldig sikkerhetsklarering for å kunne fungere i jobben. I denne saken er det på det rene at varslingene til Karlsen har blitt brukt mot ham, for å underbygge at han ikke kan ha sikkerhetsklarering. Når sikkerhetsklareringen tas bort, mister han jobben.

VG publiserte i mai et lydklipp med HR-sjefen i Politidirektoratet, som uttalte at de ikke ville søke om en ny sikkerhetsklarering eller autorisere Karlsen på grunn av hans mange varsler, klager, anmeldelser og innsynsbegjæringer.

Arbeidsmiljøloven angir hva som har varslingshøyde (kritikkverdige forhold) og angir hva som er forsvarlige måter å varsle på. I noen tilfeller regnes det som forsvarlig å varsle via pressen, og det er alltid forsvarlig å varsle internt, via tillitsvalgte/verneombud og til politi og tilsynsmyndigheter.

Det står ingenting i arbeidsmiljøloven om at en arbeidstaker har en «kvote» for hvor mange kritikkverdige forhold det er lov å si fra om. Om Karlsen har oppdaget mer enn én alvorlig feil i etaten han jobbet, så hindrer ikke loven ham i å si fra igjen.

Og politiets bruk av Karlsens innsynsynsbegjæringer i argumentasjonen for å si ham opp, er ekstra urovekkende.

Hva er feil med å forsøke å opplyse saken som diskuteres ved å skaffe fakta til veie?

I slutten av oktober ble Politidirektoratet felt på tre punkter i en avgjørelse hos Datatilsynet, der klager var Karlsen.

Datatilsynet mener politiet har bruttpersonvernforordningen artikkel 5 nr. 1 bokstav e (lagringsprinsippet), ved å lagre personopplysninger om klager utover det som var nødvendig for formålet, artikkel 24 nr. 1, for manglende rutiner for innsyn i epost/spamfilter på tidspunktet for klage, og artikkel 5 nr. 2 (ansvarlighetsprinsippet), for å ikke kunne påvise behandlingsgrunnlag for innsyn i e-post/spamfilter.

Kort fortalt handler saken om at politiet forsøkte, på lovstridig vis, å påvise kontakt mellom Karlsen og journalister.

For journalistene er det åpenbart at de har full rett til å ha kontakt med kilder i både politiet og andre yrker. For Karlsen er det også åpenbart at han som alle andre har anledning til å ha kontakt med journalister. Han kan ytre seg om mange samfunnsspørsmål, og også om hvordan han selv har det på jobb.

Så når krysses grensen der arbeidsgiver kan mene at kontakten er ulovlig? Det skjer når en arbeidstaker som er betrodd sensitiv informasjon lekker taushetsbelagt materiale. Hadde det skjedd? Det er det ingen holdepunkter for å slå fast. Han er ikke tiltalt for lekkasjer.

Den første, og ifølge Datatilsynet lovstridige gjennomgangen av Karlsens PC, ga ingen slike holdepunkter. Det neste lovbruddet var at politiet opprettholdt overvåkningen av hans dataaktiviteter i åtte måneder uten behandlingsgrunnlag hjemlet i funn gjennom det første søket.

Når man leser grunnlaget for oppsigelsen av Karlsen, er nettopp hans klage til Datatilsynet en del av grunnlaget for å avskjedige ham. Det er paradoksalt, når den samme prosessen konkluderte med at det var politiet som hadde brutt loven.

Det er lett å forstå at noen ledere ikke liker at fagfolk sier fra om feil de har ansvaret for å rette. Noen ganger sier samme person fra om flere feil, og får stempel som arbeidsplassens «gnagsår».

Men samfunnet vårt trenger denne meningsbrytningen. Politiets uniform gjør sin nytte når de patruljerer uten i gatene, men ikke som innramming av meningene til fagfolkene.

Det som står på spill i denne saken, og i mange andre diskusjoner nå, er jobbtryggheten for mange av arbeidslivets høyt betrodde mennesker. Også folk som er avhengige av sikkerhetsklarering, skal ha rett til å si fra om kritikkverdige forhold.

Vi må ikke bevege oss fra et ideal om lojalitet, i retning av underdanig lydighet. Resultatet vil bli et arbeidsliv der ting alle vet er feil, ikke blir rettet.

Det virker demoraliserende og undergraver tilliten.