Jens Hoel

Av den typen dame som både vekker nysgjerrigheten min, og som klarer å holde den ved like. Uten å gjøre noe, uten å si noe, bare ved uttrykket sitt. For noen år siden ville jeg kalt draget hun hadde over øynene for melankolsk.

I dag vet jeg mer. Jeg vil overhodet ikke kalle henne melankolsk, Ikke tenkende heller, kanskje fraværende. Nei, ikke fraværende, det vil jo si at Hun er opptatt av noe annet, et annet sted. Det er Hun absolutt ikke. Ærlig talt, i dag er jeg klokere, men er allikevel tommere for ord som kan beskrive ansiktsuttrykket hennes.

Etter hvert fikk vi kontakt, men det var liksom ikke aktuelt med annet enn small-talk. Vi pratet om vær og vind, som det heter. Hun var absolutt ikke usosial, Hun var der alltid, der folk møttes. Der kvinner møttes, får jeg vel si. For der Hun kommer fra er det kvinner som møtes, menn arbeider.

Hun møtte der kvinner møtes, enda hun arbeidet. Og døtrene hennes arbeidet. Den eldste jobbet i reisebyrå, seks dager i uken. Den yngste hadde utdannet seg til lege, i Polen. Døtrene hennes møtte også alltid, der kvinner møtes. Hun hadde ingen sønner, og når man ikke har sønner i huset er man en fattig familie. Det så ikke ut til at det fantes menn i familien overhodet, men med tre kvinner i arbeid ble det til salt i maten. Når ingen av dem røyker eller drikker, blir det både mat og klær.

Døtrene var det liv i, de spøkte, danset og var fulle av livsgnist. De kunne alle de norske slanguttrykkene, og var selvsikre. Mens Hun som oftest så ned, smilte aldri. Jo, når jeg tenker etter så smilte Hun ofte. Det virket bare ikke sånn. Jeg fi kk høre at Hun var enke. Selvsagt, det forklarte tomheten hennes, denne evigvarende sorgen. Men, det stemte ikke helt, det virket ikke som om Hun sørget. Det var bare det at Hun ikke var glad. Som om Hun var et nødvendig offer for en utvikling, som om Hun var falt mellom to stoler. Og hadde innfunnet seg med det.

Jeg fikk høre at den eldste dattera hadde nekta å gifte seg med gutten faren hadde lovt henne bort til. Det hadde han gjort, som den mest selvsagte ting i verden, i det lå familiens trygghet og framtid. Verken faren eller mora hadde et øyeblikk tenkt tanken på at dattera skulle komme til å ha sin egen mening, noen gang. Men den dagen det skjedde, respekterte de dattera, øyeblikkelig.

Men faren tok livet sitt, i skam over ikke å holde ord. Og, tro meg, han er ikke den eneste. Og Hun ble enke. En av alle disse enkene.

LO-Aktuelt nr.4/2009