Ansatte ved sykehjem: – Jeg vurderte å kjøpe en dildo til en beboer

Vigdis Alver

vigdis.alver@fagbladet.no

Alarmen fra rommet hyler. Hjelpepleieren banker på og går inn. I senga ligger hun og han oppå hverandre. Pleieren sier «dere trenger ikke assistanse». «Nå har hun sett oss, nå må vi kanskje gå i fellesstua» sier paret til hverandre. Etter middag inviterer hun ham med seg. «Du kan komme inn til meg, kanskje vi får det til denne gangen.»

Historien om paret som møtte hverandre på sykehjemmet hentes fram når fag- og kvalitetsrådgiver Melita Lustica og hjelpepleierne Kari Trosholmen og Rabia Erdemir snakker om demens og seksualitet.

– Vi tilrettelegger det vi kan, og passer på der vi må. Vi kjenner beboerne, og vet at noen kan være litt voldsomme og berøre noen som ikke har så lyst til det. De kan få en smekk eller et skrik. Vi må tilpasse situasjonen, sier Lustica.

De tre i møterommet ved Mariehaven sykehjem i Bærum har alle lang fartstid ved sykehjem de siste 14 årene her.

De er tydelige på at eldre på sykehjem skal få ha et privatliv. Om noen reagerer, gjelder det å roe ned og be dem lukke døra. 

De har opplevd og hørt om mye. De ser beboernes sexbehov – de ser forelskelse eller behov for nærhet. 

• Hva gjør du når sykehjemspasienten hygger seg med den nye kjæresten – og kona kommer på besøk?

– Hennes privatliv

Som hos den kvinnelige beboeren som ofte hadde urinveisinfeksjoner fordi hun onanerte hyppig.

– Nattevakta hørte lyder, gikk inn og skjønte raskt hva som skjedde. Døra ble lukket for en stund. De pårørende klagde over at moren ofte fikk urinveisinfeksjon, men vi kunne ikke si årsaken. Dette var hennes privatliv, sier Erdemir.

Så svaret ble diplomatisk.

– Vi måtte bare si at det kunne ha mange årsaker. Det var jo ikke løgn, fastslår Lustica.

De forteller om en balanse mellom behov for stell og sikkerhet, privatlivets fred, hensynet til andre og pårørendes rolle. 

MANGE HENSYN: – Jeg fant ut at jeg ville heller la henne gjøre ting på sin måte og å ha sitt privatliv, sier fag- og kvalitetsrådgiver Melita Lustica om en av vurderingene hun hadde rundt det å kjøpe en dildo til en beboer.

Anita Arntzen

– Jeg vurderte å kjøpe en dildo til en beboer, men tenkte at hun verken så eller hørte, og at hun ikke kom til å spørre etter den. Og hva hvis pårørende fant den? Jeg fant ut at jeg ville heller la henne gjøre ting på sin måte og å ha sitt privatliv. Men hadde hun spurt, så hadde jeg kjøpt, sier Lustica.

– Ja, hun brukte mye rart, husker Trosholmen.

– Vi prøver å la dem få fred, og hjelper til med dusjing i etterkant om det trengs, sier Erdemir.

Hvis situasjoner oppstår i fellesrom, kan andre beboere reagere. Løsningen kan være å få den som kler av seg med på et annet rom: 

– Noen blotter også for å få oppmerksomhet, da er det dumt å gi dem for mye oppmerksomhet når det skjer, sier Trosholmen. 

På en morgenvakt høres rop om hjelp fra rommet. Paret hadde delt seng om natta. Hun hadde kledd av seg alt, bortsett fra nylonstrømpene.

Nå ligger de mot hverandre slik at hun ikke får fotfeste på lakenet.

«Jeg får ikke puste og det gjør ikke han heller», roper kvinnen og trenger hjelp til å komme seg opp.

• 70-åringen savnet sexlivet da mannen fikk demens

Pårørende som reagerer

For sykehjemsparet ble de voksne barna utfordringen. De krevde at faren måtte flyttes til en annen avdeling fordi de to var blitt kjærester.

– Det var vanskelig å avgjøre hva vi skulle gjøre. Men vi måtte flytte ham fordi de pårørende lagde bråk. De fant hverandre igjen. Da ville de pårørende at vi skulle nekte dem å oppsøke hverandre, men vi svarte at de må få gå fritt rundt, sier Trosholmen.

– Ingen liker på å tenke på at egne foreldre har en seksualitet, sier Erdemir. 

Lustica husker paret som en vakker kjærlighetshistorie:

– Vi hadde ikke lyst til å separere dem. En gang satt de i stua og han spurte: «Hva er det jeg som mann kan gjøre for deg som kvinne, slik at du har det enda bedre med meg?»

Ansatte kan også oppleve at beboere blir for opptatt av dem mens de er på jobb. De flytter på hender som blir for nære, eller sier fra til beboeren.

De forteller om han som søkte opp telefonnumre til ansatte på gule sider og ringte til dem om natta. Og om han som om kvelden ringte etter personalet gjentatte ganger fra rommet sitt. 

– Jeg spurte om hva han egentlig ringte for. Han sa «du har vel ikke lyst, du». «Nei, det har jeg ikke», sa jeg. Og da ringte han ikke på mer, sier Trosholmen.

Ektefeller blir ofte lei seg eller sinte hvis livsledsageren sitter tett med en annen beboer når de kommer på besøk. Lustica, Trosholmen og Erdemir sier at det kan være vanskelig å forklare dem at tap av det kognitive med demenssykdom ofte spiller en sentral rolle i det som skjer.

Samtidig kan følelsene og behovene være de samme som før sykdommen.  

– Endringen betyr ikke at livet de hadde sammen før var en løgn, men det er hjernen som har forandret seg og ikke er frisk lenger. Faglig sett fra vårt perspektiv forstår vi denne endringen, sier Lustica.

– En beboer pleide å holde ei dame i hånda. Kona ville ha henne fjernet. Det ble vanskelig, for de satt seg jo bare ved siden av hverandre. Det var ikke seksuelt, dama var bare redd, og han skjønte nok at hun trengte nærhet.

Mange har fysiske funksjonshemninger og vansker med søvn, forteller de ansatte – noe som vanskeliggjør overnatting på rommet. 

Dessuten gjør en ekstra seng stellet utfordrende: Ansatte må kunne komme til hvis noe skjer, og ha et trygt arbeidsrom, sier de. Ektepar der begge har flyttet til Mariehaven, kan her få rom inntil hverandre med dør mellom.  

Lustica bekrefter at de har få retningslinjer rundt beboeres seksualitet og privatliv.  

• Dette gjør du som helsepersonell hvis personen med demens misforstår dusjen som en invitasjon til sex

Ulike situasjoner

– Men hvordan kan man sette regler rundt dette? Det er så forskjellige situasjoner. Dette handler om fysiologiske ting som har endret seg, om beboere som oppfører seg og reagerer annerledes enn de gjorde før i livet, mener hun.

Selv lærte de ikke om tematikken på skolebenken, og de tror ikke at dagens utdannelse for sykepleiere og helsefagarbeidere har mye om det.

Men de prøver å ivareta lærlinger og nyutdannede ved å informere om situasjoner som kan oppstå. Lustica forklarer:

– Vi skjermer dem i starten, de lærer etter hvert. Det viktige er å ikke ta dette personlig. Noe kan være ubehagelig, men det er også en del av livet her og noe vi håndterer. Sykepleiere og hjelpepleiere tåler mer enn vi burde, samtidig får vi mye tilbake.

Ingen nålevende beboere ved sykehjemmet er omtalt i denne artikkelen.