Etter 18 år som alkoholiker og tre år på gata snudde alt for Dennis

Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagbladet.no

Min far døde da jeg var åtte år. Jeg fikk aldri møte ham. Den julaftenen han skulle komme på besøk, drakk han seg i hjel, sier Dennis Beuster.

I dag, som robust 44-åring med sterkt håndtrykk, framstår Beuster som tryggheten selv. Men veien dit har vært lang. Tolv år etter den julaftenen tok nå tjue år gamle Dennis fart og hoppet inn i sin egen rusavhengighet.

Den tok ikke all plass, ikke all hans styrke. Ikke til å begynne med. Selv om Dennis ruset seg, holdt han jobber og oppnådde gode resultater i karate- og kickbocksingturneringer.

– Jeg klarte lenge å sjonglere livet som arbeidstaker, idrettsutøver og rusavhengig. Men avhengigheten krever mer og mer oppmerksomhet, tid og krefter. I mitt tilfelle tok rusmidlene over totalt. Jeg mistet alt og levde på gata i tre år. Før jeg dro til Helgøya 23. mars 2015.

LITT TIL: Dennis Beuster tror du tåler mer enn du aner hvis du overvinner smerten ved å løfte litt mer eller å løpe litt lenger. - Mestring har utvilsomt en overføringsverdi, mener han.

Eivind Senneset

Den dagen alt snudde

For ti år siden hadde livet til Dennis nådd et punkt hvor han selv var pasient. Uten at det ga merkbart resultat. Vendepunktet kom først den dagen han reiste til Evangeliesenteret på Helgøya i Mjøsa.

Dennis tar en titt på klokka. «Det var for seks år, sju måneder og 24 dager siden», sier han. Etter noen måneder dro han videre til Evangeliesenteret i Mosjøen, hvor han også arbeidet et halvt år.

– Ble du frelst?

Dennis smiler. Et lunt og lett selvironisk smil avslører at han er vant til å møte skepsis når han forteller om sin egen omvendelse. Så han legger temaet dødt:  

– Mennesket blir en ny skapning i Jesus Kristus, sier de.

Og legger til for egen regning:

– Hva gjør denne skapningen? Han ruser seg i alle fall ikke.

En unik bagasje

Dennis var ferdig utdannet omsorgsarbeider i 2005 – altså en god stund før han dro til Helgøya. Ti år seinere mente han at han var ferdig med omsorgsyrket for godt. Men da det ble ledig en jobb på et bosenter for personer med rus- og psykiatrilidelser, søkte han likevel.

– Jeg var helt ærlig om fortida mi. Og jeg fikk jobben, forteller han.

Han syntes det var spesielt å jobbe et sted hvor han selv hadde vært bruker.

– Det var som å slutte den sirkelen jeg hadde vandret, sier han.

Nå tok han videreutdanning i rus og psykiatri på fagskolenivå. Da det ble ledig stilling som erfaringskonsulent i Helse Bergen i 2020, hadde han dermed både faglig kompetanse og livserfaring i rikt monn. Siden har han vært her.

– Jeg stortrives. Her får jeg brukt all min erfaring, all min kompetanse. Ja, egentlig hele den personen jeg er.

Og hva bruker han seg selv til? Til å hjelpe andre som er der han selv har vært.

– Jeg er der pasienten er, sier Dennis.

Pasientene hans er avhengige av å ruse seg og har ofte ikke all verdens tillit til helsevesenet. Derfor må han strekke seg langt for å skape trygghet og tillit. Han møter pasientene hjemme hos dem, eller han henter dem i bilen. Gang på gang har han opplevd at den gode samtalen oppstår i løpet av en lang kjøretur.

– Men ikke alle kan sitte rolig. Da går vi heller en tur sammen, forteller han.

FORVENTNING: Dennis Beuster møter pasienten der han eller hun er. - Men da må også pasienten være der, sier han.

Eivind Senneset

Mye handler om å mestre

Når tilliten til pasienten har vokst, inviterer han gjerne med seg pasienten inn på et treningsstudio. Særlig unge mennesker syns det kan være morsomt. Hvem har ikke kjent på mestringsfølelsen ved å løfte fem kilo mer enn sist, eller løpe en kilometer lengre enn i forrige uke?

Dennis er veltrent, men flekser ikke muskler for å demonstrere styrke. På vei foran oss innover i treningslokalet begynner han å forklare metoden.

– Treningsterapi er en god og velprøvd metode for å komme ut av rusmisbruk, sier han.

Fysiske prøvelser frigjør «gledeshormonet» dopamin.

– Da oppstår velvære, og trangen til å flykte blir mindre, legger han til.

Sport har alltid vært en viktig del av Dennis’ liv. Selv mens han var hekta på rus, fikk han flere gode plasseringer i NM, både i karate og kickboksing. Etter at han ble rusfri, har han utdannet seg som personlig trener. Dessuten er han blitt dommer i verdensklassen. Første gang vi ringte ham, var han i Roma for å dømme i VM i kickboksing.

Mestringsfølelsen trening gir, kan ha overføringsverdi, forklarer han. Underforstått: Pasienten kan kanskje også klare å redusere rusbruken eller bli helt rusfri. Hvis det er målet.

Pasienten avgjør

Dennis understreker at det ikke er han som bestemmer målet for behandlingen.

– Pasienten setter selv sine mål. Det er alltid han eller hun som eier behandlingsplanen.

Han har vanligvis mellom ti og tolv pasienter. Fra begynnelsen møter han som regel pasienten to ganger i uka.

– Ikke alle vet hvor de vil når de begynner i behandling. De kjenner bare at livet ikke er helt som det skal være, forteller han.

Hvis det er nødvendig, følger han pasienten til blant annet fastlegen.

– En pasient kan bli sint på grunn av stress, frustrasjon eller angst for ikke å bli tatt på alvor. Hvis jeg blir med, finner han kanskje tryggheten. Da kan resultatet bli et annet selv om bestillingen er den samme.

Håp for alle

Du tror kanskje at den pasientgruppa Dennis arbeider med, er en samling håpløse tilfeller. At Dennis selv bare er unntaket som bekrefter regelen. Men selv påstår han at han aldri har møtt en håpløs pasient. Mange har nådd sine mål og fått økt livskvalitet.

– Det er en stor seier hver gang en pasient mestrer livet sitt bedre, sier han.

Fremskrittene kan måles blant annet i evnen til refleksjon over eget liv. For en erfaringskonsulent er det stort hvis en pasient ønsker å forstå hvorfor han ruser seg, eller at han ikke skjønner hvorfor ikke familien betyr mer for ham. En pasient som ønsker å komme tilbake til arbeidslivet etter lang tid utenfor, har også gjort framskritt.

– Da samarbeider vi gjerne med arbeidsgiver og hjelper dem ut i jobb. Da kan vi oppleve det fantastiske: Å se et menneske som har møtt nederlag etter nederlag, begynner å blomstre, forteller Dennis.

Slike suksesshistorier er verdt å ta vare på.

– For pasienten kan det være nok til at han slutter å ruse seg.

Siden Dennis begynte som erfaringskonsulent, har han ikke gitt opp en eneste pasient. Men ikke alle har klart å nå behandlingsmålet.

– Det skal mye til for at vi skriver ut en pasient fordi han eller hun ikke holder avtaler. Vi er ekstremt tålmodige. Livet svinger for oss alle. Og for avhengige svinger det voldsomt, sier han.

Dennis beskriver en typisk livssituasjon slik: «Ingen bolig, belasta nettverk, høyt forbruk av rusmidler.»

Han skjønner godt at da svinger også motivasjonen. Et oppriktig ønske om et møte som var der i morges, har kanskje forsvunnet før de skal treffes på ettermiddagen.

– Mye kan skje i løpet av dagen, for eksempel inntak eller mangel på inntak av et rusmiddel. Og jeg har jo selv vært der at jeg trengte støtte og veiledning. 

Den farlige spenningen

Erfaringskonsulenten arbeider med mennesker både under og over 18 år. Han har kanskje en forkjærlighet for arbeidet i «Uro», Ung rusoppdagelse. Også her møter han pasienter med rusproblemer. Men denne delen av jobben innebærer også en del skolebesøk og undervisning. Da deler han sin egen historie med ungdommen, diskuterer hva det gjør med livet, og snakker om mulighetene for å bli rusfri.

Han beskriver også alle fasene på vei mot avhengighet.

– Først er det bare spennende, behagelig og gøy. Enten slutter du i tide, eller du blir avhengig, advarer han.

Hvis forbruket av rusmidler tar overhånd, mister du ifølge Dennis livsgnisten og gode forventninger til framtida. Siden blir kontakten med familien skadelidende, i tillegg til at du mister gamle venner. Sammen med arbeidslysten forsvinner også arbeidsevnen og muligheten til å få en jobb.

Edru og trygg

I dag forstår han sin egen historie som en historie om savn og en rekke traumatiske opplevelser. Som da han mistet en far han aldri hadde møtt.

Veien fram til 20-åringens avhengighet tolker han som et forsøk på flukt fra disse erfaringene. Først 18 år seinere var han kommet dit at han følte seg klar til å ta et oppgjør.

– Det er nødvendig å forstå sin egen historie. Også rusavhengigheten kan forklares og forstås på ulike måter.

Det handler om tid og hvordan du bearbeider erfaringene.

Dennis betrakter ikke rusavhengighet som en livslang diagnose. Han tenker ikke lenger på alkohol som en løsning for å dempe eller forsterke opplevelser.

– Jeg kunne ikke ha arbeidet her for fire år siden. Men lysten på rusmidler forsvinner med tida, så nå kan jeg det. Tryggheten med det livet jeg nå lever, er absolutt.

Han lener seg tilbake. Nå er smilet avslappet. Eller fornemmer vi et snev av utålmodighet og hjemlengsel? Kanskje er han forsynt av kontor og fremmedfolk for i dag. Det skinner igjennom at han gleder seg til å følge gjestene ut og selv kjøre hjem til dem som gir ham så mye glede og trygghet.