Kathrine Geard

kathrine.geard@fagbladet.no

Vi blir flere eldre og andelen yrkesaktive i befolkningen synker. Skal vi opprettholde gode helse- og omsorgstjenester må ressursene og menneskene brukes der de trengs mest. Det skal velferdsteknologien hjelpe oss med. Men hva skjer når innovative digitale løsninger møter arbeidshverdagen i helsetjenestene? I Hamar rådhus finner vi en av dem som har ansvaret for å få satt denne politikken ut i livet i region Innlandet.

 – Mantraet er å flytte tjenestene hjem der folk ønsker å leve. Vi har nå verktøy som gjør at det er forsvarlig, men har foreløpig ikke evnet å ta ut potensialet som teknologien gir, slår Tor Sætrang fast.

Mange roller

Han har bakgrunn som IT-gründer, og har arbeidet med digitalisering innen helse- og omsorgssektoren siden 2006. Fra 2017 har han arbeidet med regionale implementeringsprosjekter knyttet til Nasjonalt velferdsteknologiprogram. Blant annet som koordinator for et samarbeidsprosjekt mellom kommunene Elverum, Engerdal, Stor-Elvdal, Trysil, Våler og Åmot (Sør-Østerdalregionen), som rådgiver i nettverks- og samarbeidsklynga Helseinn og som rådgiver ved Utviklingssenter for sykehjem og hjemmetjenester i Innlandet (USHT). Nå er han nettverkskoordinator for Velferdsteknologi i Innlandet.

– Oppdraget er å implementere velferdsteknologi i kommunene.

KRUMTAPP: Nettverkskoordinator i Innlandet, Tor Sætrang.

Kathrine Geard

Nasjonalt velferdsteknologiprogram er et samarbeidet mellom KS, Direktoratet for e-helse og Helsedirektoratet. Hovedmålet er å bidra til at velferdsteknologi blir en integrert del av de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og gi folk trygghet og mulighet til å mestre eget liv og helse lengst mulig.

Teknologifokus 

Sentrale aktører i selve utviklingsarbeidet er blant annet kommuner og fylkeskommuner med sine nettverk og ansatte i tjenestene. Samt 21 utviklingssentre (USHT) i hele landet, som jobber med tjenesteutvikling på fagenes premisser.

Når Fagbladet spør om arbeidet så langt, snakker Sætrang seg varm om tendensen til å sette selve teknologien i sentrum, og farene ved å gjøre for eksempel antallet medisindispensere man ruller ut til et mål på suksess.

– Det er det ikke. Vi oppnår ingen forbedring dersom digitale dingser bare dyttes ut, eller hvis de ikke fungerer i hånda på dem som skal bruke verktøyet. Vi må begynne med behovene til innbyggerne og se hvilke verktøy fagene trenger for å kunne takle en stigende oppgavemengde, og samtidig forbedre kvaliteten gjennom en personrettet og individtilpasset tjeneste.

­ – Da vil organisering og teknologiske barrierer egentlig bli bisetninger vi bare må løse, mens vi har gjort det til hovedfokus.

– Så du sier prosessen hittil ikke har vært så god?

– Det har vært både rare og parallelle prosesser. Utfordringen vår er at rundt en ny dings med stort potensial, oppstår et behov for endring. Det kalles digital transformasjon. Vi må begynne å handle og jobbe annerledes.

Må endre organisering

Kjernen i digitaliseringen av kommunale helse- og omsorgstjenester, er å gjøre hjemmet trygt via alarmsystemer og sensorer som setter sammen informasjon, og gir omverdenen beskjed når en person trenger bistand og oppfølging. Endring av rutiner og omlegging av organisasjonen må nødvendigvis følge med. Den gamle linjeorganisasjonen passer ikke når beslutningsgrunnlaget er flyttet inn i hånda på medarbeideren, påpeker Sætrang.

– Det som er krevende akkurat nå, er at kompetansen og ny kunnskap oppstår ytterst i linja.

Det er de som jobber ute i felt som erfarer hvordan teknologien fungerer og påvirker arbeidshverdagen. Hvis de som har kompetanse ikke har beslutningsmyndighet, og den som har beslutningsmyndighet ikke har kompetanse, får vi dårlige beslutninger. Og vi er litt der, mener koordinatoren.

– Organisasjonene begynner å knake nå for vi har rulla ut ganske mye teknologi og putta den inn i en gammel organisasjon. Du kan si vi har satt strøm på analoge prosesser. Dermed får vi ikke ut potensialet som teknologien skaper.

BEHOV: Medisindispenser og andre teknologier må fungere for brukere og ansatte.

Kathrine Geard

Går den faste runden lell

Et eksempel: Sykehjemmet har installert multisensoren «RoomMate», som forteller når det er behov for å gå inn til en pasient. Men så går helsefagarbeider Martin den faste nattrunda si likevel.

– Først investerer vi i teknologi, så fortsetter vi å jobbe som før. Kombinasjonen gammel organisering og ny teknologi gir null effekt og kan ødelegge organisasjonen. Noen kommuner kjenner veldig på det om dagen, sier Sætrang.

Han mener det høye sykefraværet i helsesektoren er et tydelig tegn på det.

– Det er mange grunner til sykefraværet, men dette er ett av kjernepunktene. Helsepersonell flest går på jobb for å gjøre en forskjell for mennesker, men måles på hvor fort de løper. Samtidig har de fått verktøy som kan løse det spennet de står i hver dag, men som har liten effekt om de ikke får mandat til å organisere tjenestene annerledes.

– Digital transformasjon gjør vondt. Fordi det handler om mennesker og krever endringer på alle plan.

Gode prosjekter

Når dette er sagt, har de fått til mye bra i regionen. Det første de gjorde i samarbeidsprosjektet mellom de seks kommunene i Sør-Østerdal var å få slutt på innkjøp av dingser. I stedet anskaffet de en felles plattform sånn at kommunene kan samhandle. Ikke bare for å utvikle tjenester men også i selve tjenesteutøvelsen. 

– Sør-Østerdal var tidlig ute med å sette fokus på tjenesteutvikling og innføring av teknologi basert på innbyggernes behov og premisser, sier Sætrang.

– På forhånd er det gjort en risiko- og sårbarhetsanalyse, og all teknologien er i ett system.

Han peker på solid behovskartlegging, og god forankring internt og gjennom grundig folkeopplysning, som viktige faktorer for at både innbyggere og ansatte forstår hva som må til for å opprettholde tjenestenivået framover.

– Vi har klart å implementere teknologi i arbeidshverdagen fordi vi har medarbeidere med oss som har fått opplæring. De forstår hvorfor vi skal bruke teknologien og ser med en gang potensialet.

LES HVA HELSEARBEIDERE I ELVERUM MENER OM TEKNOLOGIEN DE BRUKER

Trening må til

Men generelt er opplæring av og kompetanse hos de ansatte et forsømt område, skal vi tro Sætrang.

– Det er klart at der lugger det veldig. Det er stygt og meningsløst å overkjøre ansatte med teknologi og verktøy uten å lære dem å bruke det.

– Men er det ikke din jobb å sørge for at opplæring foregår?

– Jo, det er blant annet min jobb å tilrettelegge for opplæring og trening. For trening må til sånn at medarbeidere får apparatfortrolighet. Da er det ikke lenger dingsen som får fokus, men brukeren. Da først er den blitt det verktøyet jeg snakker om.

Motstand mot endring

En annen barriere de har møtt underveis, er endringsmotstand og «sånn gjør vi det her-holdninger». Et eksempel er nattevakta som dro ut strømmen til sensoren som registrerer når en person er på vei ut av senga, slik at personalet blir varslet og kan gå inn på rommet. Digitalisering gjør alt transparent og sporbart. Det er lett å se hvor langt tid det tar fra alarmen går til nattevakta går inn til Bjørg, påpeker Sætrang.

– Det blir synlig og det mener noen går på vernet til medarbeiderne løs. Jeg sier at det hjelper oss til å leve opp til en standard vi kan stå inne for.

Omstillingsprosessen har medført strekk i laget, sier Sætrang, men Innlandet har kommet langt på ett område ved at mye ligger til rette for samhandling mellom ulike behandlere i hele «økosystemet», det vil si mellom kommune, spesialisttjenesten og lege.

– Her tror jeg vi er kommet lenger enn de fleste landsdeler i Norge.

FORAN: Innlandet har kommet langt når det gjelder samhandling i systemet, sier Tor Sætrang.

Kathrine Geard

Samorganisering

Det er mye prat om at teknologi skal gi samhandling. Sætrang mener vi må snakke mer om samorganisering og bruk av samme teknologi.

– Sykehusene flytter nå mye av sin behandling hjem til folk, og de bor i kommunene. Vi har sensorer som gjør at folk kan sove hjemme, og som gir samme svar som om du ligger på overvåkingen. Da slipper man å frakte folk inn bare for å sjekke om du trenger å legges inn på sykehus.

Samorganisering krever at man handler etter noen kriterier som avgjør om det er ambulansen, spesialisthelsetjenesten eller kommunehelsetjenesten som reiser hjem til Ole.

– Systemene og ressursene som er tilgjengelige må settes sammen, og det får vi gjort bare ved hjelp av teknologi og digitale løsninger. Her er et stort potensial vi overhodet ikke har tatt ut.

Enkeltprosjekter

Det finnes gode enkeltprosjekter som for eksempel at Gjøvik sykehus samarbeider med Søndre Land kommune om sårbehandling. Tradisjonelt rekvirerer legen eller hjemmetjenesten en time hos en spesialist på sykehuset for å behandle et vanskelig sår. Da må en person som kanskje har problemer med å flytte på seg bli kjørt fram og tilbake. Dette er ressurskrevende. Nå kan hjemmesykepleien benytte seg av et kamera på hodet, som gir frie hender når de ser og snakker med pasienten.

– Ved behov for bistand kan de ringe til sårspesialisten på Gjøvik sykehus som ser det samme som dem via hodekameraet, og så samhandler de om hvordan såret skal behandles uten å flytte på pasienten. Slik kan teknologi endre hele måten vi jobber på.

– En bieffekt av dette er at plutselig blir det kommunen som må kjøpe de dyre bandasjene, dette er et eksempel på de der litt latterlige små barrierene som kan hindre oss i å gjøre ting på beste måte for innbyggeren.

– Hvor er vi om fem-ti år?

– Nå har jeg jobbet med velferdsteknologi i femten år, og skjønner ikke hvorfor vi ikke er kommet lenger. Men det skjer mye nå. Mitt drømmescenario er at da har alle som jobber i økosystemet tilgang til samme data i sanntid. Det deles på tvers, sensorene spiller sammen på et felles datagrunnlag. Hjemmene, sykehjemmene og helsehusene er utrustet med trygghetsskapende teknologi. Overalt i systemet har man ulike typer sensorer som forteller når det er behov for hjelp.

SENSORTRYGGHET: Teknologi som varsler om behov er kjernen i omstillingen.

Rett til hjemmesykepleien

Floraen av sensorer som sender ut signaler, krever at noen mottar og handler på grunnlagt av dem. Noen har egne responssentre som formidler alarmene videre til tjenestene, andre kjøper tjenesten.

– I Sør-Østerdal har vi sagt opp de eksterne responssentrene. Den teknologiske plattformen fordeler oppgavene direkte til de som skal utføre dem. Det betyr at alarmen sendes til alle på vakt i hjemmesykepleien, i en sone der brukeren bor. Den enkelte medarbeider tar oppdraget via tjenestetelefonen, og avstiller alarmen når oppdraget er utført. Neste steg blir å involvere nærstående i dette ressursteamet.

Sætrang sier de sparte betydelige beløp på å ikke kjøpe tjenesten eksternt, samtidig som veien er blitt kortere mellom tjenestemottaker og tjenesteyter. Innbyggerne er svært fornøyd med at de som mottar alarmen, gjerne kjenner dem.

– Det er toveis tale i systemet, og man kan snakke med brukeren og ofte avklare situasjonen uten å reise mange mil.

Trenger alle hender

Velferdsteknologien som nå spres ut i kommunene vil ikke gå på bekostning av de ansatte, forsikrer koordinatoren.

– Vi trenger alle vi kan få tak i, det er mer enn nok oppgaver til alle. Vi må bruke tilgjengelig personell riktig og fordele oppgavene helt annerledes så vi ikke misbruker kompetanse. Vi kan ikke bruke helsepersonell til å bære ved eller tørke støv, sier Sætrang og legger til:

– Vi skal automatisere mest mulig av oppgavene som ikke er ansikt til ansikt-tid. Folk sier teknologi er kald, men den tjenesten vi har i dag har ikke tid til å være varm. Den tida skal vi bruke teknologi til å frigjøre.