laster inn
Nils Laengner
Dette er sykepleier Justinas Leveika i Atlasfjella.
Justinas Leveika
Her er et fjellpass i Kirgisistan som han syklet over i august
Ole Martin Wold
Hittil i år har han syklet 19.590 kilometer og 249.566 høydemeter, tilsvarende 101 ganger opp Galdhøpiggen, i noen av verdens mest utfordrende landskap.
Ole Martin Wold
Til daglig er Justinas enhetsleder på sykehjemmet på Tolga.
Han mener yrket og jobben har gitt ham et unikt grunnlag for å bli ultrasyklist.
Nils Laengner
Dette er sykepleier Justinas Leveika i Atlasfjella.
Justinas Leveika
Her er et fjellpass i Kirgisistan som han syklet over i august
Ole Martin Wold
Hittil i år har han syklet 19.590 kilometer og 249.566 høydemeter, tilsvarende 101 ganger opp Galdhøpiggen, i noen av verdens mest utfordrende landskap.
Ole Martin Wold
Til daglig er Justinas enhetsleder på sykehjemmet på Tolga.
Han mener yrket og jobben har gitt ham et unikt grunnlag for å bli ultrasyklist.
Nils Laengner
Justinas har syklet tilsvarende Norge på langs elleve ganger i år
Sykehjemsbestyrer Justinas Leveika (34) bruker jobben som trening til verdens tøffeste sykkelritt.
ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no
– Jeg pleier å si at yrket og livet er mitt treningsgrunnlag. Takket være skiftjobbing og rare turnuser kan jeg holde meg våken lenge og vet hva kroppen min tåler. Dessuten liker jeg å presse grenser. Jeg anbefaler jo ikke andre å sove til sammen fire timer når de sykler fem døgn i strekk.
Mye skiller enhetsleder Justinas Leveika (34) på Tolga sykehjem fra andre i hans posisjon. Sannsynligvis er han den eneste sykehjemsbestyreren som har syklet 19.590 kilometer og besteget 249.566 høydemeter – hittil i år.
Når Fagbladet treffer ham på sykehjemmet i skogen ovenfor Glomma, har han nylig hentet hjem en tredjeplass i Silk Road mountain race i Kirgisistan. 1879 kilometer, 31.000 høydemeter og sju døgn på sykkelsetet.
Når Leveika snakker om tidspress, handler det om helt andre forhold enn underbemanning, rekruttering, sykefravær, dyre vikarbyråer eller pasientkøer. På Tolga sykehjem står 12 av 19 plasser ledig. Hvis alle ansatte er på jobb, er pleiefaktoren 1:1.
75/30
Ole Martin Wold
Og når Leveika forteller at han lever under «et visst tidspress», handler det om å få skviset inn 25 timer trening i uka, i tillegg til 100 prosent jobb.
Gruspute
Hvor lenge kan man holde seg våken, hvor langt og hvor høyt kan man sykle, hvor mye mat må kroppen ha?
Når Leveika sykler hundrevis av kilometer uten følgebil gjennom noen av verdens mest utfordrende landskap, får provianten plass i en «portemoné» festet til sykkelramma. Den trekantede veska som inneholder ei pute og ikke altfor mange klesskift, er like bred som bagasjebrettet og gir ingen unødvendig luftmotstand.
Leveika understreker at det ikke er forbudt for ultrasyklister å sove på hotell og spise en god frokost under et ritt.
– Men det kan jo hende at noen sykler videre mens du sover, sier han.
Hvis Leveika trenger hvile, parkerer han sykkelen og legger seg ned ved siden av.
– Med den puta under hodet, kan jeg sove på grus. Jeg trenger bare en powernap på 15 minutter. Det kan gjøre underverker og holde meg gående resten av natta. Jeg har anbefalt nattevaktene her på sykehjemmet å gjøre det samme, men de er litt skeptiske.
Av og til drar han strikken for langt. Som den gangen han syklet i fem dager og sov til sammen fire timer. Da begynte han å hallusinere.
Eller da han ble forkjølet i Kirgisistan, men likevel fortsatte å sykle og fikk vann i lungene.
– Da skjønte jeg hvordan kolspasientene mine har det. Jeg måtte trekke pusten tre ganger for hvert ord jeg skulle si.
Hierarki
Justinas Leveika fra Litauen skulle egentlig bli fotballproff, men innså som 15-åring at planen kunne bli vanskelig å realisere i et land hvor «alt» handler om basketball. Han bestemte seg for å bli kirurg i stedet.
Det var bare ett problem: Foreldrene hadde ikke råd til skolepenger, og fordi han lenge hadde prioritert fotball foran skolearbeid, kvalifiserte han ikke for statlig plass på medisinstudiet. I stedet fikk han tilbud om en sponset studieplass på sykepleie.
Tenåringen la en ny plan: Han ville takke ja til plassen, vise hva han var god for, og melde overgang til medisinstudiet i løpet av et halvt års tid, maks.
– I min stereotype tankegang var sykepleie et kvinneyrke. Heldigvis hadde vi gode lærere som til tross for at jeg var eneste gutt blant 33 jenter, skrelte av fordommene mine, og viste oss hvor mye en sykepleier kan utrette og hvilken forskjell vi kan gjøre for pasientene.
Allerede i første praksisperiode ble han overbevist om at det var sykepleier han skulle bli – bare ikke i Litauen.
– Hierarkiet i den litauiske helsesektoren gjør at en sykepleier knapt kan snakke med en lege og i hvert fall ikke komme med innspill hvis du skulle ha meninger om noe.
En dag i siste studieår kom en venninne med en annonse for et vikarbyrå som rekrutterte helsearbeidere til Norge.
Evig rotasjon
Da Leveika landet på Flesland i 2014 som en av vikarbyrået Orange Helses etter hvert mye omtalte vikarer, var planen å bli i Norge i fem år.
Arbeidsavtalen innebar fire uker jobb, to uker fri. Timetallet i de fire arbeidsukene tilsvarte seks vanlige arbeidsuker.
Leveikas mistenkte ikke at turnusen kunne være satt opp slik for at arbeidsgiveren skulle slippe å betale sykepenger. Å få reise hjem til Litauen hver fjerde uke hørtes fint ut, i første omgang.
– Den evige rotasjonen var utfordrende. Du visste aldri hvor du skulle jobbe neste skift, og når du kom tilbake etter friukene kunne tingene dine være borte og «hjemmet» ditt overtatt av noen andre.
Orange-vikarenes boforhold skulle senere bli grundig belyst. Mediene hadde reportasjer om arbeidstakere som ble innlosjert i overfylte leiligheter og måtte bo på en sofa i stua.
– Jeg var en av dem du leste om. En periode bodde jeg på to kvadratmeter på et tak, det var så vidt plass til ei seng.
Først i ettertid skjønte han at arbeids- og boforhold kunne være «i strid med lover og regler».
Rik på erfaringer: I de første åra i Norge, som utenlandsk vikar, opplevde Leveika arbeidsforhold som han i ettertid har skjønt at ikke var i tråd med norsk lov. Da han fikk fast jobb i Tynset kommune, meldte han seg inn i Fagforbundet.
Ole Martin Wold
Bortkasta byliv
Etter et år i Bergen ble Leveika med da Orange skulle opprette avdeling i Oslo. Han fikk prøve seg på de store sykehusene og i hjemmetjenesten. Den såkalte Orange-skandalen eksploderte omtrent samtidig som Leveika hadde fått nok av norsk storbyliv.
– Ensomhet er noe som vokser proporsjonalt med størrelsen på byen du bor i. Jeg ønsket meg et norsk miljø, men som en av deres «nye landsmenn» var det nesten umulig å få innpass. Dessuten brukte jeg irriterende mye tid på transport til og fra jobb, naturen var altfor langt unna.
En tidligere kollega mente fjellbygda Tynset kunne være stedet for Leveika. Han nølte ikke. Snart hadde han fast jobb i hjemmetjenesten og et hav av fritid i forhold til hva han var vant til.
– 1. november falt det 20 centimeter nysnø. Jeg hadde aldri gått på ski, men innen midten av november hadde jeg kjøpt både vanlige ski og skøyteski. Fire måneder senere gikk jeg Birken.
Han opplyser motvillig at han brukte fem timer på de 54 kilometerne fra Rena til Lillehammer.
– Jeg bomma med smøringa, legger han til.
Alene i Trollstigen
Skigåing ble ikke Leveikas nye hobby. I stedet gikk han for en plass på sykkellaget. Terrengsyklistene på Tynset var så gode at det tok et år å bli akseptert. Så kom covid. Og det var egentlig da det begynte.
Sykkelen ble Leveikas nøkkel til livet på minst en meters avstand.
– Det begynte med at jeg sjekket hvor været var best i friuka – og dro dit.
Siden alt var stengt, sov han ute og pakket mat og alt han ellers trengte for ei uke. Turene ble stadig lengre.
– Norge var tomt for turister, og jeg hadde alle de berømte, flotte stedene for meg selv. Jeg kunne sykle opp Trollstigen midt på dagen, uten å møte en eneste buss eller bobil.
Midt i pandemien dukket det opp en jobb på Tolga som enhetsleder. Leveika hadde fått prøve seg i en stilling som kombinert sykepleier og enhetsleder på Kvikne i Tynset kommune, og funnet ut at han likte ledelse. Dessuten ville han komme enda nærmere naturen på Tolga. Helga før han startet i ny jobb, ville han utfordre seg selv litt ekstra. For hvor langt er det egentlig mulig å sykle på 24 timer? Leveika startet på Værnes og fikk svar i Bodø: 700 kilometer.
En kompis som hørte om turen til Bodø, tipset om et ritt i Pyreneene.
– Løypa starter ved Middelhavet og slutter ved Atlanterhavet. 100 mil og 25.000 høydemeter med klatring, smiler Leveika.
Deretter ramlet invitasjonene inn fra hele verden. Hittil i år har Leveika syklet åtte ritt i i åtte ulike land i Europa, Asia og Nord-Amerika.
Spesialparkering: Leveika understreker at alle ansatte på sykehjemmet har fått tilbud om å parkere sykkelen innendørs. Foreløpig står sykkelen hans alene i kjelleren.
Ole Martin Wold
Rullestol
Leveika er ikke den eneste ansatte på Tolga sykehjem som sykler til jobb, men han er foreløpig alene om å parkere sykkelen innendørs.
Han har faktisk ikke klart å rekruttere en eneste kollega til ultrasykling, men takket være sporingsenheten han alltid sykler med, er mange ivrige «dot-watchers» og følger hver meter sjefen sykler på internett. I den siste medarbeiderundersøkelsen svarte noen ansatte at de kunne tenke seg at sjefen var litt mer til stede, litt tettere på.
– Sånt er hyggelig å høre, det må jo bety at de liker å jobbe med meg.
En gang da Leveika kom tilbake på jobb etter et ritt med flere knekte ribbein, hadde noen byttet ut sykkelen med en rullestol ved arbeidsdagens slutt. Den spøken får fortsatt Leveika til å le.
– Sykkelen min må ikke stå inne, altså, den tåler det meste. Men hvem lar sin beste venn stå ute i regnet og fryse?
ronnaug.jarlsbo@fagbladet.no
– Jeg pleier å si at yrket og livet er mitt treningsgrunnlag. Takket være skiftjobbing og rare turnuser kan jeg holde meg våken lenge og vet hva kroppen min tåler. Dessuten liker jeg å presse grenser. Jeg anbefaler jo ikke andre å sove til sammen fire timer når de sykler fem døgn i strekk.
Mye skiller enhetsleder Justinas Leveika (34) på Tolga sykehjem fra andre i hans posisjon. Sannsynligvis er han den eneste sykehjemsbestyreren som har syklet 19.590 kilometer og besteget 249.566 høydemeter – hittil i år.
Når Fagbladet treffer ham på sykehjemmet i skogen ovenfor Glomma, har han nylig hentet hjem en tredjeplass i Silk Road mountain race i Kirgisistan. 1879 kilometer, 31.000 høydemeter og sju døgn på sykkelsetet.
Når Leveika snakker om tidspress, handler det om helt andre forhold enn underbemanning, rekruttering, sykefravær, dyre vikarbyråer eller pasientkøer. På Tolga sykehjem står 12 av 19 plasser ledig. Hvis alle ansatte er på jobb, er pleiefaktoren 1:1.
75/30
Ole Martin Wold
Og når Leveika forteller at han lever under «et visst tidspress», handler det om å få skviset inn 25 timer trening i uka, i tillegg til 100 prosent jobb.
Gruspute
Hvor lenge kan man holde seg våken, hvor langt og hvor høyt kan man sykle, hvor mye mat må kroppen ha?
Når Leveika sykler hundrevis av kilometer uten følgebil gjennom noen av verdens mest utfordrende landskap, får provianten plass i en «portemoné» festet til sykkelramma. Den trekantede veska som inneholder ei pute og ikke altfor mange klesskift, er like bred som bagasjebrettet og gir ingen unødvendig luftmotstand.
Leveika understreker at det ikke er forbudt for ultrasyklister å sove på hotell og spise en god frokost under et ritt.
– Men det kan jo hende at noen sykler videre mens du sover, sier han.
Hvis Leveika trenger hvile, parkerer han sykkelen og legger seg ned ved siden av.
– Med den puta under hodet, kan jeg sove på grus. Jeg trenger bare en powernap på 15 minutter. Det kan gjøre underverker og holde meg gående resten av natta. Jeg har anbefalt nattevaktene her på sykehjemmet å gjøre det samme, men de er litt skeptiske.
Av og til drar han strikken for langt. Som den gangen han syklet i fem dager og sov til sammen fire timer. Da begynte han å hallusinere.
Eller da han ble forkjølet i Kirgisistan, men likevel fortsatte å sykle og fikk vann i lungene.
– Da skjønte jeg hvordan kolspasientene mine har det. Jeg måtte trekke pusten tre ganger for hvert ord jeg skulle si.
Hierarki
Justinas Leveika fra Litauen skulle egentlig bli fotballproff, men innså som 15-åring at planen kunne bli vanskelig å realisere i et land hvor «alt» handler om basketball. Han bestemte seg for å bli kirurg i stedet.
Det var bare ett problem: Foreldrene hadde ikke råd til skolepenger, og fordi han lenge hadde prioritert fotball foran skolearbeid, kvalifiserte han ikke for statlig plass på medisinstudiet. I stedet fikk han tilbud om en sponset studieplass på sykepleie.
Tenåringen la en ny plan: Han ville takke ja til plassen, vise hva han var god for, og melde overgang til medisinstudiet i løpet av et halvt års tid, maks.
– I min stereotype tankegang var sykepleie et kvinneyrke. Heldigvis hadde vi gode lærere som til tross for at jeg var eneste gutt blant 33 jenter, skrelte av fordommene mine, og viste oss hvor mye en sykepleier kan utrette og hvilken forskjell vi kan gjøre for pasientene.
Allerede i første praksisperiode ble han overbevist om at det var sykepleier han skulle bli – bare ikke i Litauen.
– Hierarkiet i den litauiske helsesektoren gjør at en sykepleier knapt kan snakke med en lege og i hvert fall ikke komme med innspill hvis du skulle ha meninger om noe.
En dag i siste studieår kom en venninne med en annonse for et vikarbyrå som rekrutterte helsearbeidere til Norge.
Evig rotasjon
Da Leveika landet på Flesland i 2014 som en av vikarbyrået Orange Helses etter hvert mye omtalte vikarer, var planen å bli i Norge i fem år.
Arbeidsavtalen innebar fire uker jobb, to uker fri. Timetallet i de fire arbeidsukene tilsvarte seks vanlige arbeidsuker.
Leveikas mistenkte ikke at turnusen kunne være satt opp slik for at arbeidsgiveren skulle slippe å betale sykepenger. Å få reise hjem til Litauen hver fjerde uke hørtes fint ut, i første omgang.
– Den evige rotasjonen var utfordrende. Du visste aldri hvor du skulle jobbe neste skift, og når du kom tilbake etter friukene kunne tingene dine være borte og «hjemmet» ditt overtatt av noen andre.
Orange-vikarenes boforhold skulle senere bli grundig belyst. Mediene hadde reportasjer om arbeidstakere som ble innlosjert i overfylte leiligheter og måtte bo på en sofa i stua.
– Jeg var en av dem du leste om. En periode bodde jeg på to kvadratmeter på et tak, det var så vidt plass til ei seng.
Først i ettertid skjønte han at arbeids- og boforhold kunne være «i strid med lover og regler».
Rik på erfaringer: I de første åra i Norge, som utenlandsk vikar, opplevde Leveika arbeidsforhold som han i ettertid har skjønt at ikke var i tråd med norsk lov. Da han fikk fast jobb i Tynset kommune, meldte han seg inn i Fagforbundet.
Ole Martin Wold
Bortkasta byliv
Etter et år i Bergen ble Leveika med da Orange skulle opprette avdeling i Oslo. Han fikk prøve seg på de store sykehusene og i hjemmetjenesten. Den såkalte Orange-skandalen eksploderte omtrent samtidig som Leveika hadde fått nok av norsk storbyliv.
– Ensomhet er noe som vokser proporsjonalt med størrelsen på byen du bor i. Jeg ønsket meg et norsk miljø, men som en av deres «nye landsmenn» var det nesten umulig å få innpass. Dessuten brukte jeg irriterende mye tid på transport til og fra jobb, naturen var altfor langt unna.
En tidligere kollega mente fjellbygda Tynset kunne være stedet for Leveika. Han nølte ikke. Snart hadde han fast jobb i hjemmetjenesten og et hav av fritid i forhold til hva han var vant til.
– 1. november falt det 20 centimeter nysnø. Jeg hadde aldri gått på ski, men innen midten av november hadde jeg kjøpt både vanlige ski og skøyteski. Fire måneder senere gikk jeg Birken.
Han opplyser motvillig at han brukte fem timer på de 54 kilometerne fra Rena til Lillehammer.
– Jeg bomma med smøringa, legger han til.
Alene i Trollstigen
Skigåing ble ikke Leveikas nye hobby. I stedet gikk han for en plass på sykkellaget. Terrengsyklistene på Tynset var så gode at det tok et år å bli akseptert. Så kom covid. Og det var egentlig da det begynte.
Sykkelen ble Leveikas nøkkel til livet på minst en meters avstand.
– Det begynte med at jeg sjekket hvor været var best i friuka – og dro dit.
Siden alt var stengt, sov han ute og pakket mat og alt han ellers trengte for ei uke. Turene ble stadig lengre.
– Norge var tomt for turister, og jeg hadde alle de berømte, flotte stedene for meg selv. Jeg kunne sykle opp Trollstigen midt på dagen, uten å møte en eneste buss eller bobil.
Midt i pandemien dukket det opp en jobb på Tolga som enhetsleder. Leveika hadde fått prøve seg i en stilling som kombinert sykepleier og enhetsleder på Kvikne i Tynset kommune, og funnet ut at han likte ledelse. Dessuten ville han komme enda nærmere naturen på Tolga. Helga før han startet i ny jobb, ville han utfordre seg selv litt ekstra. For hvor langt er det egentlig mulig å sykle på 24 timer? Leveika startet på Værnes og fikk svar i Bodø: 700 kilometer.
En kompis som hørte om turen til Bodø, tipset om et ritt i Pyreneene.
– Løypa starter ved Middelhavet og slutter ved Atlanterhavet. 100 mil og 25.000 høydemeter med klatring, smiler Leveika.
Deretter ramlet invitasjonene inn fra hele verden. Hittil i år har Leveika syklet åtte ritt i i åtte ulike land i Europa, Asia og Nord-Amerika.
Spesialparkering: Leveika understreker at alle ansatte på sykehjemmet har fått tilbud om å parkere sykkelen innendørs. Foreløpig står sykkelen hans alene i kjelleren.
Ole Martin Wold
Rullestol
Leveika er ikke den eneste ansatte på Tolga sykehjem som sykler til jobb, men han er foreløpig alene om å parkere sykkelen innendørs.
Han har faktisk ikke klart å rekruttere en eneste kollega til ultrasykling, men takket være sporingsenheten han alltid sykler med, er mange ivrige «dot-watchers» og følger hver meter sjefen sykler på internett. I den siste medarbeiderundersøkelsen svarte noen ansatte at de kunne tenke seg at sjefen var litt mer til stede, litt tettere på.
– Sånt er hyggelig å høre, det må jo bety at de liker å jobbe med meg.
En gang da Leveika kom tilbake på jobb etter et ritt med flere knekte ribbein, hadde noen byttet ut sykkelen med en rullestol ved arbeidsdagens slutt. Den spøken får fortsatt Leveika til å le.
– Sykkelen min må ikke stå inne, altså, den tåler det meste. Men hvem lar sin beste venn stå ute i regnet og fryse?
Justinas Leveika
Alder: 34
Aktuell: Norges lengstsyklende sykepleier, enhetsleder Tolga sykehjem og Fagforbundet-medlem
6 kjappe spørsmål
Hva drømte du om å bli da du var barn?
Fotballspiller.
Hva er en perfekt dag på jobben?
En dag det serveres kake.
Hva var din første lønnede jobb?
Da jeg var 10–12 år bar vi inn ved for gamle damer.
Hvem bør skjerpe seg?
Nordmenn som ikke vil støtte en viktig sak. Da jeg syklet første etappe i Trek Hope for å samle inn penger til barnekreftforeningen, ga mine utenlandske følgere på Instagram langt mer enn nordmenn. Jeg måtte sette ned foten, de har jo kreftsyke barn i sine land som de bør hjelpe før de hjelper norske. Vi er 5.4 millioner mennesker i Norge. Tenk om alle ga en krone! Et enkelt regnestykke, spør du meg.
Hva er ditt beste råd til ungdommen?
Fokuser på deg selv i stedet for å sammenligne deg med andre.
Hva er typisk norsk?
Dugnad. Men jeg stusser altså på hvorfor alle møter opp når det skal ryddes søppel eller arrangeres fotballturnering, mens ingen blir med på å støtte med penger.
