Rune skrev avskjedsbrev til barna: – Jeg hadde jobba bort både familie og venner

Karin E. Svendsen

karin.svendsen@fagbladet.no

– Jeg hadde jobba bort familien, hobbyen og jaktkameratene, forteller Rune Lundquist (62). Han hadde begynt yrkeskarrieren mer enn 30 år tidligere som kokk på ubåt.

Da han møtte veggen, skjønte han at mobbinga i skoledagene danna et solid grunnlag for den depresjonen han nå opplevde.

Han følte seg mer som en pest og en plage, enn som en gave for andre mennesker. Fastlegen tok tak da Rune hadde forfatta avskjedsbrev til barna.

Dette er historia om hvordan Rune og mange andre har friskna til og nå kjenner på glede i livet.

MISTET ALT: Fastlegen tok tak da Rune hadde forfatta avskjedsbrev til barna.

Werner Juvik

Velger å se etter muligheter

Rune gikk først i behandling på DPS (Distriktspsykiatrisk senter). Der var sykdommen hovedtema. Han ble ikke bedre av det. Han ble heller ikke bedre av kontakten med Nav.

– Min opplevelse var at jeg fikk en spade så jeg kunne grave meg enda dypere ned, sier han.

Vendepunktet kom da en sosialarbeider tok ham med til Sagatun Recovery.

Her hørte han ingenting om psykisk uhelse eller andre problemer.

– På Sagatun unngår vi sykdomsprat. Hvis noen likevel vil snakke om det, blir de bedt om ikke å bruke fellesrommet, forteller Rune.

Her spør de i stedet nye brukere om hva de får til og hva de ønsker å drive på med.

Den som leter, får fisk

Da Rune ble spurt om hva han likte å gjøre, kjente han bare en uendelig tomhet. Det var ingenting som interesserte ham.

Samtalepartneren gravde litt til før han spurte:

– Hva likte du å holde på med før?

For mange år siden var Rune en lidenskapelig jeger og fisker. Så svaret var:

– Friluftsliv.

Dermed satte han seg som mål å dra på fisketur. Aleine. Han som lenge hadde glodd inn i det evige mørket, var redd for hva han kunne finne på i en liten pram ute på Mjøsa.

– Men da jeg så ringene i vannet og fjella langt borte, forsvant alle dumme tanker.

Rune opplevde en behagelig rekreasjon. Og han fikk visst også en mjøsørret.

Werner Juvik

Håp og mening i livet

Etter ei tid som bruker på Sagatun var Rune i stand til å vende blikket oppover og framover. Den viktigste grunnen var erkjennelsen av at han ikke var aleine.

– Jeg møtte andre som viste at det er mulig å bli bedre.

På Sagatun kaller de det håpsbærere. De som sjøl har kommet over kneika, gir håp til mennesker som fremdeles ligger nede i grøfta.

Håpet om ei bedre framtid våkna i mannen som etter hvert overvant skrekken for å åpne postkassa.

Da han begynte som frivillig i 2017, kjente han at det gjorde godt å hjelpe andre.

Før han ble ansatt som erfaringskonsulent året etter, hadde han også begynt å kjenne at livet var meningsfullt.

– Vi snakker ikke om meninga med livet, men om meninga i livet, understreker han.

Mjøsørreten var det første som ga mening i Runes liv. Etter hvert ble den lille innsjøen av mening større. Fisketurene på forskjellige fiskevann har fått selskap av barnebarn, barn og kjæreste.

Nå er Rune utdanna medforsker. Han representerer Sagatun i forsknings- og utviklingsarbeid (FOU) blant annet sammen med Høyskolen i Innlandet.

Werner Juvik

Stolt historie

Sagatun bærer med seg en historie som pioner. Da grunnsteinen ble lagt ned her i 1865, fikk Norge sin første folkehøgskole. Nå regner mange Sagatun som flaggskipet for brukerstyring.

Det var midler fra TV-aksjonen Hjerterom i 2004 som ble brukt til å restaurere bygningene. Kirkens Bymisjon og Rådet for psykisk helse samla da inn penger for å bekjempe sosial og psykisk nød.

Da riksantikvaren var på befaring, mente han at brukerne ikke ville klare å være med å restaurere stedet. Men ved åpninga i 2010, og nesten 200 timers frivillig innsats, måtte han innrømme at restaureringa ikke ville vært mulig uten dem. I mellomtida hadde folk skrapt seg gjennom 17 lag med maling for å finne originalfargen. Alle vinduer var reparert. Og det var ikke akseptabelt å bruke vanlig kitt, for det fantes ikke i 1865.

En motorstart som gikk skeis

Jannecke Mello (51) studerte sosiologi på Universitetet i Oslo da hun en sommerdag i 1994 skulle ut på båttur. Hun dro skikkelig til for å starte påhengsmotoren. Plutselig gikk hun over ende og ble liggende på dørken. Hun hadde fått et kraftig hjerneslag.

21-åringen måtte gi opp studiene. Språket ble delvis borte, men standhaftigheten var i god behold, og Jannecke ville jobbe. Men hun kunne ikke arbeide 100 prosent.

– Nav ville at jeg skulle bli 100 prosent ufør. For å slippe unna, flytta jeg til Oslo, forteller hun.

– Dette stedet har gjort livet mitt bedre, sier Jannecke Mello (51).

Werner Juvik

Her fikk hun god hjelp på recovery-enheten på Sunnås sykehus. Etterpå var det Arbeid med bistand i Oslo kommune som hjalp henne videre.

– Det var flinke folk, syns hun.

Jannecke roser også Egon byporten hvor hun hadde praksisplass.

Da hun kom tilbake til Hamar, ble hun med en bruker til Sagatun. Siden har hun vært her.

– Dette stedet har gjort livet mitt bedre, sier hun.

Nå er Jannecke kokk med kompetansebevis og fast ansatt. Fire dager i uka arbeider hun på Sagatun Spiseforretning & Kafé.

Werner Juvik

Hun vet hvor viktig det er å spise godt.

– Mange spiser ikke nok fordi de mangler penger. Her koster det ikke så mye, og maten er sunn, sier hun.

Fikk du med deg denne? Julaften skulle 8-åringen møte sin far for første gang. Men faren drakk seg i hjel i stedet

Vaskemaskin og fryser

Kafeen er åpen alle hverdager, men også annenhver søndag og noen dager i ferien. En del brukere syns nemlig det kan bli litt stusslig når de ansatte har fri. Så da drifter de kafeen sjøl.

Over 30 brukere har egen nøkkel. De som ikke har vaskemaskin hjemme, kan komme hit og vaske klær.

Brukerne kan også komme for å ta en dusj. Eller for å låne et fryseskap når de har vært på Frelsesarmeen og fått mer mat enn de kan spise med en gang.

Det virker som at Sagatun stoler på folk, og at folk har respekt for Sagatun.

– Vi har hatt ett innbrudd her, forteller Rune Lundquist.

Da ble det et oppgjør i Hamars tøffere miljø, og tyven måtte levere tilbake den stjålne datamaskinen.