Sykepleier Sissel (50) har blitt en av LOs aller mektigste

Ida Søraunet Wangberg

ida.wangberg@fagbladet.no

Sissel Skoghaug er nå LOs 1. nestleder. Dette portrettet ble skrevet før Skoghaug, og resten av LOs nye ledelse ble valgt på LO-kongressen torsdag.

Fagforbundets nestleder Sissel Skoghaug kommer gående over Youngstorget i Oslo, fra et hotell ved Oslo S, der hun har tilbrakt de siste døgnene i mekling.

Hele natta har hun vært våken for å dra i land lønnsoppgjøret i kommunesektoren, men alle synlige spor er godt gjemt under nylagt sminke og et tilsynelatende opplagt smil.

For man kan ikke hvile på laurbærene hvis man skal klatre til toppen av LO. Og det er nettopp det vi skal i dag, eller nærmere bestemt til taket på Folkets Hus, for å ta bilder.

Det er først på LO-kongressens nest siste dag, at Sissel Skoghaug kan bli valgt som nestleder i landets mektigste arbeidstakerorganisasjon, dersom alt går som Fagforbundet vil.

Som første sykepleier i LO-ledelsen vil det være et valg av både symbolsk og taktisk betydning.

Som å komme hjem

Skoghaug er nemlig en av de mange arbeiderklassens døtre i sin generasjon som har satt seg på bussen til nærmeste distriktssentrum med høyskole for å tilegne seg kompetansen som trengs for å bemanne en voksende og stadig mer profesjonalisert velferdsstat.

Som takket være LO og arbeiderbevegelsens kamp for gratis utdanning og studiefinansiering fra Lånekassen har fått tilgang til lengre utdanning, men som til mange i LOs store fortvilelse går til profesjonsforbundene når de skal organisere seg.

Det gjorde også Skoghaug, som var medlem i Norsk Sykepleierforbund da hun var student.

Men på sykehjemmet der hun begynte å jobbe, var nesten alle sykepleierne organisert i Norsk Kommuneforbund (NKF), som senere ble til Fagforbundet etter at det ble slått sammen med Norsk Helse- og Sosialforbund. Skoghaug lot seg verve, og ble raskt plasstillitsvalgt.

– Det var som å komme hjem, sier hun.

STYRKE I FELLESSKAPET: Som tillitsvalgt oppdaget Sissel Skoghaug raskt at det var lettere å få gjennomslag for sine krav med et samlet lag av ulike yrkesgrupper bak seg.

Anita Arntzen

I sin tidligere jobb som assistent for funksjonshemmede, var det en selvfølge å være medlem i NKF. Der var moren, som jobbet som hjelpepleier, organisert, og der var også broren medlem.

Skoghaug ble hovedtillitsvalgt i Tromsø kommune, og etter hvert frikjøpt på heltid for å lede Fagforbundets arbeid med å verve sykepleiere, før hun ble valgt som nestleder i 2013.

Og etter totalt 26 år med ulike verv i LO-forbundet, står hun altså her i LO-bygget, klar for å ta turen til topps.

Del av hele laget

Men å komme seg opp på det taket, er ikke bare, bare. Det krever nemlig litt klatring, visstnok.

– Hun er veldig sprek, altså, har vi forsikret driftsleder Kåre Pettersen om. Vi snakker tross alt om en dame som for få år siden gjennomførte Birken, uten å ha rukket å trene først, med splitter nye skisko, som i løpet av de 54 kilometerne gnagde svære kjøttsår på føttene.

Litt klatring kan vel ikke være noe problem.

Driftsleder Kåre møter oss i resepsjonen og tar oss med opp til 9. etasje.

Man kan nemlig få til mye om man spiller på lag med fotfolket, noe Skoghaug også har fått erfare som tillitsvalgt.

I lokale forhandlinger har hun som sykepleier nytt godt av å ha støtte for sine krav fra vaktmestere, renholdere, vaskeriansatte, kjøkkenansatte, kontorpersonell og hjelpepleiere. Samtidig har hun gitt faglig tyngde for deres krav.

Hun har blant annet argumentert for at man ikke trenger å sette sykepleiere, som det er mangel på, til å være avdelingsledere på sykehjem.

Hjelpepleiere kan være minst like godt egnet, har hun hevdet, og møtt en viss motstand fra konkurrerende forbund. Men gjennomslag fikk hun.

Bretter opp ermene

Vi går ut av heisen i 9. etasje, og Kåre gir oss et valg: Vi kan nøye oss med å gå ut på terrassen her, det er minste motstands vei, og kanskje å foretrekke, siden det har begynt å regne? Eller vi kan klatre videre opp.

Skoghaug går ikke av veien for en utfordring, selv om hun antakelig på dette tidspunktet har begynt å kjenne på høydeskrekken.

Den som på fjellturer har gitt henne angstanfall, men som hun foreløpig ikke har fortalt oss om. Hun vil ikke la den hindre henne i å gjøre det hun har lyst til.

Hun bretter opp ermene, slik hun har gjort mange ganger før, blant annet da hun som 22-åring ble skilt og sittende med hovedomsorgen for sin to år gamle sønn.

Men alene var hun ikke, understreker hun.

– Mor mi og far min var veldig sånn at … Jeg har jo unge foreldre, så de var jo i fullt arbeid, men mor mi tok ferie og avspasering i eksamensperioder … Nå blir jeg litt rørt kjenner jeg, sier Skoghaug og tar en liten pause.

– De var sånne foreldre som gjorde alt for oss. Det gjør de fortsatt, hvis de kan.

SELVSTENDIG: Sissel Skoghaug lærte tidlig betydningen av å klare seg selv og stå på da hun som 22-åring fikk hovedomsorgen for sin to år gamle sønn.

Anita Arntzen

Det var på ferga over Lyngen, på vei hjem til foreldrene som passet sønnen, at hun møtte Dag-Otto, som hun nå har vært gift med i 20 år. Han var bussjåfør i det samme selskapet som faren, og kjørte bussen som brakte henne til og fra samlingene ved den desentraliserte sykepleierutdanninga i Tromsø.

I dag jobber han som tankbilsjåfør, men de to kjører gjerne en del på fritida også. Når Skoghaug svinger opp i oppkjørselen med bobilen, kan man på grunn av høyden hennes lure på om det er en førerløs bil, fleiper vennene deres med.

Sammen har de en moderne familie, med et felles barn, bonusbarn og -barnebarn. Og familien er fremdeles viktig for henne.

Mange i ryggen

Alene er hun heller ikke når hun klatrer opp mot LO-toppen. «Regn med Fagforbundet» står det på paraplyen hun bukserer opp den smale stigen som tar oss opp mot LO-klossen på taket til Folkets Hus.

I motsetning til paraplyen, som vinden tar tak i og truer med å ta med seg, er organisasjonen hun har i ryggen langt fra noen lettvekter, med et medlemstall som nettopp har bikket 400.000.

Balanserende oppe i stige nummer to oppe på taket, i praksis elleve etasjer over bakken, blir det stadig vanskeligere for Skoghaug å skjule høydeskrekken. Men er hun redd for høyder også i en mer metaforisk betydning?

– Å være valgt på tillit betyr at andre har tro på at en mestrer å representere dem. Det handler ikke om «jeg», men om «vi». Vi finner de beste løsningene i fellesskap, og det gir meg trygghet i den jobben jeg blir satt til.

«Du kommer til å jobbe deg i hjel hvis du skal kunne alt like grundig,» har hennes egen forbundsleder Mette Nord advart henne om.

Hun stiller godt forberedt nå også, i joggesko som egner seg for klatring, men med høye hæler i Fagforbundet-sekken. Hennes 151,5 cm tåler likevel å bli tatt bilde av uten de høye hælene, så lenge det ikke er andre med på bildet.

Oppvokst med dugnadsånd

For dem rundt henne er det ikke overraskende at det er nettopp i LO-bygget hun er på vei opp til toppen.

I likhet med moren var også faren LO-medlem. Han kjørte buss og var tillitsvalgt i Transportarbeiderforbundet.

På vinteren ble vannet ved den lille bygda langs E6 i Nordreisa måkt for snø, og det ble arrangert både skøyteløp og skirenn, før idretten ble mer organisert.

– Og i idrettslaget så var de selve idrettslaget. Jeg har nok vokst opp med veldig sterk dugnadsånd, sier Skoghaug.

Da hun gikk aktivt på ski, var de bare tre langrennsløpere fra den bitte lille bygda, men faren tok med seg hele kommunen og litt til i bussen, og fungerte som hele langrenns-Nord-Norges smører og bussjåfør.

Verdiene hun lærte hjemmefra om rettferdighet, samhold og om å ta i et tak for fellesskapet, er de samme hun skal jobbe for i LO-ledelsen, dersom hun blir valgt.

Ap-medlem

Vi er framme ved den røde LO-klossen på taket av Folkets Hus.

– Så er det i alle fall bare å holde seg innafor sperringene, formaner vaktmester Kåre.

For i LO-bygget er ikke HMS noe man tar lett på.

– Det er bare å prøve å ta et bilde utafor og offentliggjøre det – da blir du ikke valgt, sier han og ler.

Herfra er veien kort over til Arbeiderpartiets hovedkontor i Folketeaterbygningen.

Og noen rammer må man forholde seg til, også i LO-ledelsen.

– Kan man sitte i LO-ledelsen i dag uten å være medlem i Arbeiderpartiet?

– Vet du, det aner jeg ikke, sier Skoghaug, som selv har partiboka i orden gjennom et medlemskap gjennom det hun anslår som 15–20 år.

– Burde man kunne det?

– Vi har fått samme spørsmål i Fagforbundet, men det er ikke noe nedskrevet krav om at man skal være medlem i Ap. Jeg tenker ikke at det skal være et krav, sier Skoghaug.

– Vi samarbeider fagligpolitisk med flere partier, men på nasjonalt nivå har Fagforbundet en samarbeidsavtale med Arbeiderpartiet tuftet på et historisk samarbeid fra da partiet ble stiftet av fagbevegelsen, fortsetter hun.

– Og det blir vanskelig å være med i de indre diskusjonene i et parti når du ikke er medlem der. Jeg ser at det kan skape noen hindringer i hvordan man kan jobbe partipolitisk og hva slag innflytelse man kan få på politikken.

Vil løfte offentlig sektor

Å jobbe politisk har vært viktig for Skoghaug, helt siden hun var hovedtillitsvalgt i Tromsø kommune.

– Skal du påvirke arbeidslivet, må du også jobbe politisk. Og da opplever jeg at forbundene i LO er den riktige plassen å være.

Hennes første åtte år som nestleder i Fagforbundet har vært med en høyrestyrt regjering.

– Det har vært mye bratt bakke, altså, der vi har måttet krangle oss til involvering. Mens nå, med en ny regjering, har vi en helt ny hverdag, sier Skoghaug.

Hun sitter blant annet i det regjeringsoppnevnte sykehusutvalget, der hun skal være med på å foreslå endringer i hvordan sykehusene skal organiseres, finansieres og muligens i større grad styres av folkevalgte.

Dersom hun blir valgt inn i LO-ledelsen, har hun planer om å løfte offentlig sektor ytterligere fram på dagsorden.

– Skal vi få folk til å velge helsesektoren og bli der, må vi sørge for at vilkårene er gode. Vi må tilby faste og hele stillinger til alle, uansett hvilket utdanningsnivå de har, sier Skoghaug.

– Samtidig må vi øke bemanninga så belastningen ved å gå i full stilling ikke oppleves så stor. I dag jobber sju av ti helsefagarbeidere deltid, fortsetter hun.

– Så kan noen si at mye av det er frivillig. Men det er vanskelig å si hva som er frivillig og ikke når yrket er så tungt og bemanninga så lav at mange rett og slett ikke orker å stå i full stilling.

VIL JOBBE POLITISK: Sissel Skoghaug håper satsing på grønn industri kan kutte utslipp og samtidig skape mange nye arbeidsplasser.

Anita Arntzen

Bedre bemanning i barnehagene er hun også er opptatt av, det samme med beredskapen i kommunene.

– Når politi og ambulanse blir fjernere fra folk, ser vi at det blir mer å gjøre for brann og redning, som er et kommunalt ansvar, sier Skoghaug.

– Så opplever vi oftere og flere trusler og farer ved dataangrep, tørke, flom, jord- og snøskred. Det koster å forebygge ved å ha god beredskap, men det kan fort bli både menneskelig og økonomisk kostbart å la være.

Som i mange andre spørsmål er svaret her også mer penger til det offentlige.

Skal hun inn i LO-ledelsen, må hun også være opptatt av hvor pengene skal komme fra.

– Jeg har tro på at vi sammen i LO skal få til et nytt grønt industrieventyr. Vi kommer til å trenge himla mye arbeidskraft inn i den nye industrien for å nå klimamålene våre om å redusere utslipp, sier hun, og pirker indirekte i den store konfliktsaken mellom offentlig sektor- og industriforbundene i LO: Framtida for norsk oljeproduksjon.

Og så skal hun vise da, at LO også er det riktige stedet å organisere seg for folk med høyskole- og universitetsutdanning.

Ambisjoner

Der har mye skjedd i løpet av det siste tiåret, mener hun, siden den gangen hun ikke ble valgt som seksjonsleder for helse og sosial i Fagforbundet, ifølge andre fordi hun som sykepleier hadde feil yrkesbakgrunn.

Kort tid etter ble hun i stedet valgt som nestleder i forbundet.

– Kunne en sykepleier blitt LO-leder i dag?

– Ja, det tenker jeg.

– Har du sånne ambisjoner?

– Hvis jeg blir valgt, må jeg først erfare å være nestleder i LO. Så får tida vise, egentlig.

– Men du har planer om å bli en stund i LO?

– Når jeg takker ja til et sånt verv, er utgangspunktet at Fagforbundet har meg som sin representant der over flere perioder. Men jeg er nå ikke så opptatt av hva som skjer etter tre år. Jeg tenker at jeg skal gjøre mitt beste i det vervet jeg forhåpentligvis blir valgt til.

Bakkekontakt

Her oppe på taket av Folkets Hus kan det føles langt ned til menneskene som krysser Youngstorget omtrent elleve etasjer under.

Skoghaug lover likevel å ikke miste kontakten med dem på bakkeplan.

– Å holde jevnlig kontakt med medlemmer og tillitsvalgte er helt avgjørende for å kunne gjøre en god jobb i et slikt verv. Den kontakten gir meg både inspirasjon og kunnskap, sier hun.

Den kontakten pleier hun blant annet gjennom sosiale medier, der hun er svært aktiv og ofte byr på bilder fra arbeidsplassbesøk så vel som personlige historier om for eksempel hennes nyoppdagede samiske røtter og mannens koronasykdom.

Ved LO-klossen er fotoseansen over. Det fremdeles litt stive blikket vitner om at høydeskrekken fortsatt merkes, men det hindrer henne likevel ikke i å huske det som er viktig:

– Kan jeg bruke bildet som profilbilde fra neste torsdag?

Les også: Hun skal lede LO fram til 2025. Bli kjent med Peggy Hessen Følsvik