Odd Harald Røst, FriFagbevegelse.no

Og ”østfoldingen Lars Hauge fra LO” kan ikke være andre enn Rolf Hauge, leder av Norsk Papirindustriarbeiderforbund fra 1975 til 1988. Han er omtalt på side 100 i boka. Rolf Hauge var en av ildsjelene bak etableringen av Klevfos cellulose & papirfabrikk som museum i 1985 og fortjener å nevnes i likhet med daværende opplysningssekretær Jens Petter Jensen og sjefssekretær Alf Frotjold i AOF. Andre industrimuseer der LO, forbund og AOF absolutt har vært sterkt inne, er Folldal gruver og Fetsund lenser for å nevne tre av de ti tekniske og industrielle kulturminnene som presenteres i boka ”Industrispor” (Aschehoug).

10 virksomheter fra sør til nord

Boka tar for seg ulike industrier som sildeoljefabrikk, gruvevirksomhet, cellulose, papir og tresliperi, jernverk, ullvare, trikotasje og kraftverk fra Lindesnes i sør til Melhus i nord. Disse representerer viktige minner, som har levert viktige bidrag til landets historie og dermed også til arbeiderbevegelsens historie. ”Industrispor” er blitt et stort verk, med god tekst og flotte bilder, men forfatterne har nok vært mer opptatt av eiernes historie og teknologiens utvikling enn dem som betjente maskinene. Forordet påpeker at industrireisingen ga grobunn for en radikal arbeiderbevegelse, men dette utdypes ikke selv om Folldal gruver er viet eget kapittel. Dette var en arbeidsplass preget av store klassemotsetninger og mange konflikter, der også streikebrytere ble engasjert. En av disse streikene førte til at direktøren måtte gå.

Trist og merkelig

Kamp om faglige rettigheter er også en del av en bedrifts historie. Derfor er det trist og samtidig merkelig at de ulike forfatterne har lagt så liten vekt på de stedlige faglige organisasjonenes virke og innflytelse. Faglige ledere trekkes sjelden fram enda de spilte en rolle både i bedriften og lokalsamfunnet. Både ansatte direktører, ingeniører og bokholdere er derimot nevnt ved navn. Selv fagforeningens navn er ofte utelatt. Forfatterne nøyer seg med å skrive fagforeningen. Unntak fins selvsagt, men disse er ikke i flertall. Etableringen av ny industriell virksomhet ga ikke bare arbeid og førte kapital inn til landet, men den ga også grunnlaget for annen bosetting, fremveksten av nye partier og organisasjoner, som med tiden førte til nye samarbeidsformer, som ble hjemlet i Hovedavtalen, eller samarbeid på nasjonalt nivå mellom arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene og staten.

Om bedriftenes indre liv

Kunnskap om hele historien er nødvendig om en skal få det rette inntrykk av bedriftenes indre liv, nå som stadig flere av dem har fått status som museum. Bygningene, oppgangssaga, dampmaskiner og storhammaren blir bare begrep uten innhold, nærmest kulisser, hvis nye generasjoner ikke blir fortalt også om hva storhammaren ble brukt til og dampmaskinens betydning, om det levende livet i fabrikkene med opplysninger om lønns- og arbeidsforhold, konflikter og de stadige forbedringer av eksempelvis arbeidsmiljøet. Også dette er industrispor. Derfor var det godt å høre Finn Bergesen jr. i NHO, tidligere forbundsleder Kjell Bjørndalen i Fellesforbundet og tidligere avdelingsleder Tor Andersen i LO snakke om den teknologiske utviklingen og norsk industris evne til å kaste seg rundt, til å omstille seg, fra å sveise skrog til å bygge oljeplattformer. Kompetansen ble beholdt.

Aldri vært maskinknusere

– Norge må være et utrolig heldig land med utrolig mye råstoff og få mennesker. Vi har lært å utnytte råstoffene. Oppgaven for neste generasjon er å finne ny virksomhet for ny verdiskapning, påpekte Tor Andersen.

Kjell Bjørndalen påpekte noe viktig da han sa at norsk fagbevegelse aldri har stilt seg bak maskinknuserne eller gått mot innføring av ny teknologi selv om den har medført tap av arbeidsplasser. Også denne påvisningen er viktig når industrispor skal nedtegnes og utgis.