Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Når 36 år gamle Ingrid Marie Bjølstad ser på seg selv i speilet i dag, så ser hun ei som hun ikke har sett på en stund. Hun ser seg selv. Egentlig vet hun ikke om hun har sett den personen før.

Hun var 18 år første gangen hun prøvde amfetamin. Bjølstad beskriver det som at hennes verden gikk fra å være et snøkaos til å bli fint arkivert. Det var befriende. Så da fortsatt hun med det. Etter hvert ble rusen noe som var moro for festens del. Til slutt ble det noe hun bare måtte ha.

Bjølstad var lenge klar over at hun ruset seg på grunn av traumer fra barndommen, men hun var ikke klar for å få ordentlig hjelp før i 2016.

Hanna Skotheim

Rus, rus og mer rus

Før hun ble lagt inn til rusbehandling for tredje gang i 2021, hadde Bjølstad et håndkle over speilet.

– Da var ikke livet godt å leve. Det var rus, rus, rus og mer rus.

36-åringen sitter i sofaen sin i en leilighet i Molde. Hun kommer egentlig fra Trøndelag, men det er et sted hun har lagt bak seg. Der var det for mange usunne relasjoner.

Hun ble lagt inn hos Molde behandlingssenter og har blitt i byen etter at hun ble rusfri.

– Jeg tror ikke jeg hadde levd i dag jeg hvis jeg ikke hadde hatt Molde behandlingssenter, sier hun og ser utover fjorden. Minen er alvorlig.

Bjølstad er bekymret for det som kan skje med behandlingen som hun selv har hatt så godt av.

Ingrid Marie Bjølstad er i godt selskap med innekatten Beibi Zeppelin.

Hanna Skotheim

Helt forferdelig

Helse Møre og Romsdal har store økonomiske utfordringer og må til sammen spare 200 millioner neste år. Det vil blant annet gå utover behandlingssenteret i Molde.

Først ble de forespeilet at de måtte kutte fire ansatte. Nå er det mye som indikerer at Molde behandlingssenter går fri. Likevel kommer de til å miste tre langtidsvikariater. Samtidig øker belastningen på antall pasienter som trenger traumebehandling.

Bjølstad synes nyhetene om kutt er helt forferdelige. Først og fremst for rusmisbrukernes del. På Molde behandlingssenter fikk hun forutsigbarhet og trygge og tydelige rammer.

– Min største frykt er at rusmisbrukerne vil lide og ikke få god nok behandling på grunn av kuttene.

Forstår at det vekker uro

Kari Remø Nesseth er avdelingssjef for TSB og leder Klinikk for psykisk helse og rus. De er blant flere klinikker i helseforetaket som må redusere kostnadene sine og har prioritert å skjerme pasienttilbudet til de aller sykeste pasientene. Det er en prioritering som får konsekvenser og som de helst skulle unngått, skriver Nesseth i en epost til Fontene.

Hun går ikke nærmere innpå akkurat hvor mye som skal kuttes her og der, men understreker at det foreligger noen forslag om kutt. Noe mer enn det vil hun ikke si før det er endelig besluttet hva som skal skje. Det er foreløpig ikke satt en dato for når dette blir, informerer avdelingssjefen.

«Vi har stor forståelse for at slike prosesser vekker uro, men understreker at vi skal jobbe for å gi et fortsatt godt tilbud til ruspasienter som trenger behandling ved en av våre institusjoner», skriver Nesseth.

Livshistorien

Den behandlinga Bjølstad fikk var helt avgjørende for henne. Metoden kalles NET og står for narrativ eksponeringsterapi. Den innebærer at beboeren skal fortelle om livshistorien sin til en terapeut. På veien får de røska opp i både positive og traumatiske erfaringer.

– En ting er å dele de forferdelige tingene, men en annen ting er å være den som skal ta imot alt, formulere det ned på et ark og lage en historie ut av det. Det er tungt det også, sier Bjølstad og sikter til de ansatte som er NET-terapeuter.

Sammen med sin terapeut den gangen, laget hun sin egen livslinje. Hun viser et bilde av den. Den starter med en stein. Livet startet litt på bunn. Etter hvert har hun plassert en penn på linjen. Den skal symbolisere noe vondt hun har gjort med noen. Først midt i det livet hun har levd til nå, kommer blomsten fram.

Her er historien til Ingrid Marie Bjølstad.

Hanna Skotheim

– I starten synes jeg det var spesielt at jeg skulle sitte der og fortelle om ting jeg visste hadde skjedd, men som jeg ikke ville tro på at hadde skjedd. Og så skulle en annen person lese det opp. Det ble for dumt, tenkte jeg.

Det endte likevel med at hun leste hele historien sin høyt for alle dem som den gangen bodde på behandlingssenteret.

– Det er jeg glad for i dag. Jeg leste den for mange folk som jeg hadde ulik relasjon til. Noen kom jeg ikke særlig overens med, andre har jeg fortsatt kontakt med. Likevel klarte jeg å bære historien min med hevet hodet.

Frykter langtidssykmeldinger

Bjølstad bekymrer seg ikke bare for de som er innlagt på Molde behandlingssenter i dag. Hun tenker også mye på de ansatte.

– Det spiller ingen rolle hvor mange ansatte det er snakk om at skal kuttes. Det vil ramme dem like hardt uansett. Og jeg synes de ser slitne ut allerede. De har mye å henge fingrene i.

Hun er stadig vekk innom behandlingssenteret, nå som ansvarshavende. Det betyr at hun henger med beboerne på kveldene og er bindeleddet mellom dem og de ansatte. Hun synes det er deilig å kunne dra til behandlingssenteret særlig når hun merker at hun vil ruse seg. For den lysten er der fortsatt innimellom.

Nå frykter Bjølstad at ansatte ikke holder ut i jobben.

– Jeg er kanskje over gjennomsnittet glad i dem som jobber der så jeg vil jo ikke at det skal skje. Men jeg frykter at de ansatte jobber så mye at de blir utbrent og ender opp med langtidssykmeldinger eller at de i verste fall sier opp.

– Helse Møre og Romsdal må spare masse penger. Forstår du at det må gå utover noe, som for eksempel dette tilbudet?

– Nei, jeg beklager, men nei. Hvis du kikker på Helse Midt-Norge som en enhet så er det utrolig mange andre plasser de kunne spart de pengene. For eksempel i administrasjonen på sykehusene?

Holder fast

Denne novemberdagen er godt i gang, og straks skal Bjølstad til samtale på poliklinikken. I dag er det hva hun trenger, men hvis det var det tilbudet hun fikk tilbake i 2017, så tror hun ikke at det hadde gått like bra.

– Da hadde jeg tatt livet av meg selv ganske fort. Når du da har samtaler på en poliklinikk sitter du på et kontor og så blir du sendt hjem etterpå, selv om du egentlig ikke er klar for det.

Bjølstad har forsøkt å avslutte livet to ganger. Den ene gangen ble hun stoppa av de ansatte på Molde behandlingssenter. Hun var i Trøndelag, men ringte dem fordi hun var redd.

36-åringen henter fram et bilde hun har laget av perler. Det viser to hender som holder fast i hverandre, som trenger gjennom havoverflaten. Bjølstad skal gi tre slike bilder til de tre vikarene som har fått beskjed om at de ikke lenger har jobb på Molde behandlingssenter etter jul.

Hanna Skotheim