Hva skal til for at rusavhengige klarer seg etter behandling? Se hva forsker Dagny fant

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

– Pasienter i rusbehandling bruker mye tid og kapasitet på prosessen de gjennomgår og så skrives flere ut til ingenting. Hvilke forutsetninger har de da til å fortsette prosessen og vedlikeholde den positive endringen?

Etter å ha jobbet i rusfeltet i flere år, begynte sosialarbeider Dagny Adriaenssen Johannessen å undersøke hvordan overgangen til hverdagen er for pasienter som skrives ut av døgnbehandling og komme ut i hverdagen.

Hun så også på hvilke psykososiale omgivelser som hadde betydning for å klare den overgangen: Sosial trygghet, økonomisk trygghet i eget hjem og mening i hverdagen enten om det er arbeid eller annen aktivitet.

Nysgjerrigheten ble til doktorgraden «Mestringsfremmende psykososiale faktorer i overgangen fra døgnbehandling for rusavhengighet til hverdagen etterpå». Fra tidligere vet man at overgangen mellom tjenestenivåer er for dårlig flere steder og for sprikende fra kommune til kommune. Dette opptok Johannessen mye da hun selv jobbet i rusbehandling.

– Kommunen har en lang liste over grupper og sosialpolitiske områder de skal prioritere, og de med rusutfordringer er sjelden høyest prioritert.

– Hvilke konsekvenser får det når forskjellene er så store og noen ikke får den hjelper de trenger ute i hverdagen?

– Helt ærlig: Her er det en hel del mennesker som legger inn masse tid og arbeid i et system som er så stykkevis og delt. Det gjelder både for de som har behov for tjenestene og de som jobber der. Utgangspunktet for alle er at behandlingen skal være til hjelp for å mestre livet, men så kommer overordnede strukturer som fordeling av goder, prioriteringer og organisering litt for ofte i veien. 

Hanna Skotheim

Trygghet hele veien

Avhandlingen består av fire delstudier hvor den første ser på hva pasientene i behandling mente var viktig i overgangen de skulle gjennom.

Her kommer det fram at tryggheten pasienten bygger under behandlingen, må gjenskapes der de skal leve sine liv etter utskriving. Funnene i den andre studien viser at det er behov for å få mer kunnskap om forhold som vanskelig lar seg måle.

– Vi måler det vi kan måle og så glemmer vi det som er kanskje det viktigste for dem tjenestene er til for – nettopp fordi det ikke lar seg måle på en enkel måte.

Hvorvidt en person har rusmidler i kroppen, lar seg måle objektivt. Det er derimot vanskeligere å kartlegge sosiale- og psykososiale forhold som for eksempel grad av velvære og mening i hverdagen. Det er subjektive opplevelser.

Det er ellers fort gjort å tenke at behandlingen fungerer hvis en person ikke lenger bruker rusmidler. Men Johannessen understreker at det ikke nødvendigvis er sånn.

– Minst like viktig er det at en som er i behandling og har hatt det vanskelig, opplever mestring og får det bedre med seg selv. Kanskje personen fortsatt ruser seg, men har det bedre i hverdagen. Det er likevel virksomt, mener jeg.

Johannessen kan savne diskusjonene om hva formålet med behandlingen er.

For selv om det i retningslinjene står at formålet er å fremme velvære, deltakelse og sosial tilhørighet, opplever sosialarbeideren at behandlingskvaliteten vurderes ut fra indikatorer som frafall eller fristbrudd.

Da vurderes kvaliteten på noe annet enn hva man faktisk ønsker å oppnå.

En trussel

I den siste studien ser Johannessen på hvilken betydning det som fremmer pasientenes mestring har å si for ansattes arbeidstilfredshet.

For å få svar på dette, ble de som arbeider med døgnbehandling bedt om å svare på en spørreundersøkelse.

Funnene viste at ansatte kan bli positivt påvirket av at behandlingspraksisen legger til rette for pasientenes valgfrihet og mulighet til å definere egne mål.

– Som ansatt legger man inn en innsats for at livet skal bli bedre for de menneskene man jobber for. Hvis man da føler at innsatsen og hjelpen gjør en forskjell, gir det mening også i ens eget liv, utdyper Johannessen.

Studien viste også at ansatte kan oppleve lavere mestring i jobben når pasientene har stor mulighet til å påvirke behandlingen som gis og strukturene ved institusjonen.

– Det kan høres underlig ut. Men tidligere intervjustudier har vist at ansatte kan føle det som en trussel mot sin ekspertise når pasientene har stor mulighet til å påvirke. Hva skal jeg som sosionom bidra med hvis pasienten uansett skal avgjøre hva som er best? Ansatte som erfarer medvirkning som en trussel, kan tenke dette.

For at dette ikke skal skje, foreslår Johannessen i sin forskning at de som jobber i tjenestene, på lik linje med de som har behov for tjenestene, får en sentral rolle når tiltakene om medvirkning utarbeides.

I praksis betyr det at ansatte bør inkluderes og medvirke når tiltakene utarbeides.

Må stille mer krav

Hvis Johannessen kunne fått sitt ønske oppfylt hadde pasienter fått mer like muligheter over hele landet. Samtidig erkjenner hun at høyere prioritet av hjelpetilbudet for én gruppe kan gå på bekostning av tilbudet til andre grupper på grunn av begrensede ressurser i kommunene.

Johannessen mener også at det bør stilles mer krav til innholdet i oppfølgingen som gis.

– Loven gir kommunen ansvar for å tilby psykososial oppfølging, men hva betyr det? Det kan tolkes på så mange ulike måter. Det kan bety at du har sporadisk kontakt med en saksbehandler i Nav eller at du får tett oppfølging også for behov som faller utenfor Navs ansvarsområde.

Færre sosialarbeidere

Først og fremst vil Johannessen at tjenestene samarbeider mer på tvers. Det til tross for at hun vet at det er noe man har forsøkt i mange år allerede. Hun mener det sosialfaglige perspektivet får mindre plass når man skal jobbe med rusutfordringer.

Blant annet fordi andelen ansatte med sosialfaglig bakgrunn stadig blir mindre i spesialisert rusbehandling. Samtidig går andelen ansatte med helse- eller psykologfaglig kompetanse opp.

Uten sosionomer i spesialisthelsetjenesten er det færre som tenker på hvor viktig det er med for eksempel sosial og økonomisk trygghet i hverdagen etter utskriving, mener Johannessen.

– Med færre sosionomer i rusbehandling, er det fort å tenke at den sosialfaglige oppfølgingen er noe kommunene skal ta seg av. Konsekvensen kan bli at sosialt nettverk, meningsfull aktivitet, bolig og økonomi ikke er på plass før utskrivelse. Da går ikke pasienten en særlig trygg tid i møte, og veien tilbake til hverdagen og utfordringene pasientene søkte seg bort fra, kan bli kort.

Kronikk: «Hvorfor brenner det i barnevernet?»