Johanne er skadet for livet av tvangen hun ble utsatt for som «instukid»

Solfrid Rød

solfrid.rod@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

Hun er elegant kledd. Neglene matcher en av rødfargene i jakken.

Hun bestiller svart kaffe og grov scone og beklager at hun må ha mobilen på bordet og følge med på tiden.

Hun framstår vennlig og effektiv, en psykolog som har en drøy time til disposisjon før hun må videre på et møte.

Det er ingenting ved Johanne Rogndal som leder tankene mot slåsskamper, håndjern, pepperspray og politi. Men sporene er der.

Hun er skadet for livet av den massive tvangen hun ble utsatt for i tenårene.

Nå har hun skrevet bok om det: Instukid, mine år på ungdomsavdeling. Fysisk vond å lese, rystende og velskrevet om et Kafka-lignende helvete, skriver anmelderne. Fagfolk sender melding til Rogndal og takker for en viktig bok.

Hun var et stille, bekymret barn som gråt mye. Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) var koblet inn, men det var ikke iverksatt tiltak verken i familien eller på skolen.

I oktober 2005 er hun 15 år. Hun kommer til samtale på BUP, og terapeuten ser på henne med et ekstra bekymret blikk.

Hun har hørt om en overdose av smertestillende tabletter, og ser at rissene på ungjentas overarm har blitt flere.

Allerede samme kveld legges hun inn på ungdomspsykiatrisk avdeling.

– Det gikk veldig fort mot innleggelse. Det er jo sånn med oss fagfolk av og til, at vi også blir redde. Særlig for barn og unge, som trenger et særskilt vern. Vi vil sikre oss mot at det går galt på vår vakt.

Slåsskamper og alarmer

Den unge jenta legger merke til at møblene sitter fast i gulvet og at de ansatte har alarmer i beltet. Men hun er håpefull og ser fram til å få hjelp.

Hun tenker at de ansatte, som er psykologer, sykepleiere og sosionomer, har sett det meste og vet hva de skal gjøre. Men det finnes ingen diagnose og heller ingen behandlingsplan.

Johanne har det like vanskelig. Hun får voldsomme gråteanfall og stanger hodet i veggen. Hun kutter seg.

De ansatte svarer med såkalt sikring, flere legger henne i bakken og holder henne fast. Fra den dagen hun fyller 16 år, er det tillatt å bruke belter.

Hun kjemper imot med all kraft, og tvangsbruken eskalerer. Hun selvskader, knuser glass og prøver å rømme. Hun slåss med de ansatte og med politiet.

Hun tilbringer hele netter på isolat, dopes ned og våkner tung i kropp og hode.

«Det ufattelige omfanget av tvang. De daglige kampene på det grå linoleumsgulvet. Timene på isolatet i etterkant. (...) Så lenge de så meg puste, gjennom det lille vinduet i døren, kunne de fortsette å sitte utenfor. Snakke sammen om vær og vind.»

Hun fratas telefon og er ikke utendørs på et helt år. Et helt år fylt av slåsskamper og alarmer som uler.

«Men det var også et år med fravær. Det var fravær av alt innholdet som gir dagene mening og livet retning. Jeg var ikke på vei noe sted.»

Hanna Skotheim

Tusen timer i kamp

Ansatte kommer og går. Noen av dem liker hun godt. De får kontakt og hun knytter seg til dem. Men det mangler en plan, så de gode stundene blir ikke mer enn det.

Ikke før Håkon kommer inn i bildet, en erfaren barnepsykiater på nærmere 60 år. Han virker ikke redd, han stiller spørsmål, og han lytter til svarene hennes.

Han konkluderer raskt med at hun ikke bør være der. I 2007, halvannet år etter at hun ble innlagt, skrives hun ut.

Hun flytter hjem til foreldrene, som ikke visste om tvangsbruken. Hun fullfører videregående skole og studerer psykologi.

De neste 15 årene kjører hun lange omveier for å unngå institusjonen. Men så tar hun kontakt og ber om å få utlevert journalen sin, som hun nå kan lese med en fagpersons blikk.

Det er en hel eske med papirer, men Rogndal oppdager raskt at bunken med tvangsmiddelprotokoller er altfor tynn.

Hun begynner å telle situasjonene som er omtalt i notatene, men ikke protokollført. Hun slutter når hun kommer til 264.

«Rask hoderegning tilsa at det var nærmere tusen timer i kamp. I tillegg var det sprøytene, isolasjonen, skjermingen, politihåndteringen, restriksjonene …»

Skadet for livet

Rogndal får også en uttalelse fra nåværende ledelse på avdelingen, som har gått gjennom historien hennes. De beskriver tvangsbruken som oppsiktsvekkende og omfattende.

«Behandlingen denne pasienten har mottatt, er ikke bare skadelig mens den pågår, men forverrer også langtidsprognosene (...) Dette kan bare beklages på det dypeste», skriver ledelsen.

For å leve med slike traumer, må man utvikle strategier, skriver hun i boka.

Hennes viktigste strategi har vært å løpe. Selv om hun nå har begynt å løpe også fordi hun liker å bevege seg, handler de daglige løpeturene fortsatt litt om å løpe fra noe.

Det som skjedde, er alltid med henne. Det sitter i kroppen, og det er ingen grunn til å tro at det vil forsvinne, sier hun.

Noen dager er det lite, andre dager er det stort.

«Traumatisering er en skade mot hele ens vesen. Det påvirker alle deler av hukommelse, kognisjon og persepsjon, kropp, relasjoner og identitet. Det påvirker mer enn man vil innrømme for seg selv.»

Hjelpeløse hjelpere

De hjelperne som skiller seg ut i historien, er de som utviste balanse mellom fagperson og medmenneske. Miljøarbeider Martin og Politi-Eirik er blant dem.

«Han føltes som mitt menneske, slik at jeg også hadde noen», skriver hun om Martin. Mange år seinere var han gjest i bryllupet hennes.

Kanskje hadde hun blitt psykolog uansett. Johanne Rogndal dveler ikke ved hvordan livet hadde blitt uten en ødelagt ungdomstid.

Men dette vet hun med sikkerhet: Hun skal aldri gi opp et menneske, selv om det krever mye å lykkes med å gi hjelp.

«Vi hjelpere står ofte helt hjelpeløse tilbake. Det er noe som skjer hele tiden, men som vi snakker lite om.»

I jobben veileder hun ansatte på barnevernsinstitusjoner.

– Hjelpere må ha som livslangt prosjekt å jobbe med seg selv, sier hun.

– Hva betyr det?

– At de aldri må slutte å være nysgjerrige på egne styrker og svakheter. De må se ungdommen bak tiltaket. Det er fort gjort å sette i gang tiltak uten at man har ungdommene med seg.

– Må man være supermenneske for å jobbe på barnevernsinstitusjon?

– Ja, kanskje må man det? Mange av dem jeg veileder er jo på et vis det. De står i vanskelige situasjoner hver dag, men gir seg ikke. Jobben de gjør, er uvurderlig. Men det er farlig hvis man begynner å se på seg selv som supermenneske og glemmer at man også er sårbar.

Uten systemer og rammer hjelper det lite med gode intensjoner, påpeker Rogndal.

– Det var kjempefine mennesker som jobbet på ungdomsavdelingen. Så gode og snille, og så blir det likevel så ille. Det gir meg driv i jobben å tenke på at jeg kanskje kan bidra til å gjøre ting litt bedre.

– Kunne det ha skjedd i dag?

– Jeg vet ikke. Terskelen for innleggelse er høy. Forhåpentligvis hadde de prøvd ut mindre inngripende hjelpetiltak som ikke bare var rettet mot meg, dersom dette hadde skjedd i dag.

Hanna Skotheim

Et helt nytt liv

Nå er Johanne Rogndal 35 år. Hun gleder seg til å stå opp hver dag, hun trives i jobben, hun er glad i livet.

Hun er veldig opptatt av akkurat det: Du må ikke ha et elendig liv, selv om du har opplevd traumer.

«Vi kan miste håpet mange ganger og måtte plukke det opp igjen. (...) Vi kan holde på i årevis med utallige forsøk, strategier og timer i terapi uten at vi kommer i mål, men så en dag faller noe på plass.»

– Hva var det som gjorde at du klarte deg?

– Jeg kunne like gjerne ikke klart meg. At det gikk bra, handler om ting både i meg og rundt meg. Jeg har veldig fine mennesker i livet mitt, og så er jeg god til å glede meg over små ting.

– Hvilke små ting?

– Den første kaffekoppen om morgenen. Fuglekvitteret jeg hører når jeg våkner. Denne sconesen her.

I snitt tar det, ifølge psykologen, 17 år fra et overgrep skjer til offeret forteller om det. Kanskje gjelder det også når det er staten som er overgriper, skriver hun i boka.

Hun måtte skape seg et helt nytt liv før hun klarte å ta ungdomstida innover seg. Det aller viktigste er at hun har blitt mor. Det har hun alltid drømt om.

«Først nå, 17 år senere, kan jeg fortelle den historien. Først nå kan jeg se meg tilbake uten å miste pusten.»