Maren leter etter folk som blir grovt utnyttet i arbeidslivet

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Hun møter to menn utenfor en hvit bygning og følger dem inn på et møterom hun har fått låne for anledningen.

De har begge mørke kamuflasjejakker, arbeidsbukser og vernesko. Den ene tar opp en notatblokk fra den svarte sekken. Der har han skrevet alt han må huske å si.

Han orker ikke mer.

De to arbeiderne Maren møter ønsker å være anonyme av hensyn til egen sikkerhet.

Hanna Skotheim

En uke tidligere: Maren Amble Stinessen kjører sørover langs Oslofjorden. Morgensola forsøker å trenge gjennom tåka og lyser opp alle de trøtte fjesene på motorveien.

De siste ukene har Maren ofte tenkt på hvor heldig hun er som kan se det vakre landskapet våkne til liv fra bilvinduet. For når hun kommer på jobb, er det alvor. Og det hun møter, er sjelden vakkert.

Hanna Skotheim

Ulik tilnærming

I baksetet ligger en signalgul vernejakke, sko, briller og bunkevis med brosjyrer på ukrainsk, polsk, rumensk, norsk og engelsk. Disse skal hun dele ut til arbeiderne hun møter i løpet av dagen.

Målet er at de skal se at Maren ser dem. Håpet er at de tar kontakt i etterkant hvis de opplever at noe ikke er som det skal der de jobber.

Hanna Skotheim

Men først en tur på Fellesforbundets avdeling i Sarpsborg. Her har sosionomen kontor om dagen. Hun har permisjon fra Kirkens Bymisjon og jobber nå for Fair Play Bygg.

I samarbeid med blant annet Fellesforbundet jobber Fair Play Bygg for å avdekke organisert kriminalitet og for en seriøs byggenæring.

Oppe på kontoret har de ansatte allerede drukket kaffe en god stund da Maren setter seg ned med dem. Som helt ny i det hun driver med, synes hun det er fint å kunne starte dagen her. Da kan hun få noen råd om hvordan hun bør gå fram i ulike saker.

– Gå først til brakka og spør etter sjefen. Men hvis du ikke ser noen brakke, pleier jeg å bare spørre gjennom gjerdet, råder Stig Hansen.

Hanna Skotheim

Hansen er avdelingsleder i Fellesforbundet Østfold Fagforening og har vært i kontakt med mange som er blitt utnyttet av sin arbeidsgiver.

Men der han er opptatt av å hjelpe dem med å organisere seg og få gjennom et lønnskrav, er Maren opptatt av å se lenger.

Hun jobber også annerledes enn etterforskerne og politifolka som ofte er mest opptatt av å finne ut om noen kan straffes i saken.

Hvem er disse menneskene?

Det er derfor hun vil møte de to mennene med mørke arbeidsklær denne tåkete onsdagen i oktober.

For Maren er det viktig å snakke med dem som trolig utnyttes av sin arbeidsgiver, finne ut hva de står i og hvem de er uten arbeidsuniformen.

På veien for å møte de to arbeiderne, kommenterer Maren de gangene toget kjører forbi en byggeplass. Hvor står skiltet som sier hvem arbeiderne der jobber for?

Hanna Skotheim

Ved å snakke med arbeidere før har hun funnet ut at flere sover på gulvet i noen andres leilighet, at de ikke har eget bankkort fordi de egentlig ikke har arbeidstillatelse i Norge.

Noen er så avhengig av pengene, at de strekker seg langt for å gjøre som arbeidsgiver vil.

Et tips satte Maren i kontakt med de to mennene. Informasjonen hun fant om firmaet de jobbet for, gjorde henne særlig interessert.

«Grov utnyttelse»

De sitter på møterommet i den hvite bygningen i tre timer. Maren har bevisst satt seg nærmest utgangsdøra, og rundt halsen har hun en voldsalarm.

Ikke fordi de hun skal møte nødvendigvis er farlige, men sjefen hennes i Fair Play Bygg vil at hun skal være føre var. Da tenker sjefen særlig på arbeidsgiveren deres.

Her viser den ene arbeideren fram Facebook-profilen til sjefen sin. Arbeiderne mener måten han driver firmaet på bør få konsekvenser.

Hanna Skotheim

I forkant har Maren gitt saken høy prioritet og plassert den i kategorien: «grov utnyttelse av sårbare personer, vold eller trusler mot arbeidstakere».

De to mennene forteller om en arbeidsgiver som vet å utnytte fattige arbeidere. Hen får dem til å jobbe mer enn de får betalt for og kan finne på å trekke tilbake timer hvis de ikke gjør som hen sier.

Maren begynner å tegne på et ark. Hun plasserer arbeidsgiver i midten og noterer det som gjør arbeidstakerne sårbare for arbeidsgiver.

Det kan for eksempel være familie, bosted og oppholdstillatelse.

Hanna Skotheim

Skeptisk til sosionomen

I starten var Stig Hansen fra Fellesforbundet skeptisk til sosialarbeideren.

Da Fair Play Bygg sa at de vurderte å koble på enten en sosionom eller politimann, ville Hansen at de skulle gå for en politimann.

– Jeg tenkte du var en sånn «forståsegpåer» som bare skulle kosesnakke, sier han og ser bort på Maren.

Stig tok feil.

– Noe av det du lufter med oss, vet jeg ikke om noen har tatt opp før, sier han.

Hansen sikter blant annet til at sosionomer ser etter hvilke sårbarhetsfaktorer som kan brukes mot arbeiderne. For eksempel om de har husly.

Her mener Maren at staten må ta halvparten av ansvaret slik at Norge ikke blir så sårbare for den typen utnyttelse.

– Da er det bra da, at dere har fått en sosionom på laget, sier Maren og smiler.

Hanna Skotheim

Farlig jobb?

Tiden går, og Maren må av gårde. Hun kjører ut av parkeringsplassen ved Fellesforbundet og vender snuta mot en annen by.

Det tar ikke lang tid før hun må kommentere noe av det Hansen sa.

– Jeg opplever at mange tenker at vi sosionomer er naive. Men å være naiv betyr jo å ikke ha kunnskap. Jeg har studert dette i fem år.

Hanna Skotheim

Hansen sa også at det er farlig å jobbe i Fair Play Bygg. Fordi det er snakk om organisert kriminalitet, fordi de oppsøker verstingene og kan avdekke mafialignende tilstander.

– Da svarte jeg at det er ingen andre som blir mer utsatt for vold og trusler enn min yrkesgruppe, sosionomer. Da ble det stille en god stund, forteller Maren Amble Stinessen.

Vil gjøre andre bevisste

Maren parkerer bilen i et parkeringshus, tar på seg vernetøyet og rasker med seg noen brosjyrer. Så går hun de få meterne bort til noen gjerder som er satt opp ved et hotell.

Det er ingen der foruten en mann som holder på i noen etasjer opp. Hun forsøker å rope på han, men får ikke noe svar.

Hanna Skotheim

Dermed går hun inn på hotellet og bort til resepsjonisten. Siden det ikke kommer klart fram hvem disse arbeiderne jobber for, spør hun om resepsjonisten vet det. Hun er ikke til stor hjelp, men kan gi nummeret til sjefen.

Maren ringer, men får ikke noe svar. Da går hun opp til der hvor arbeiderne jobber, og banker på.

Akkurat som hun tenkte, ber han som åpner om hun kan ringe sjefen. På andre forsøk får hun kontakt, og forteller hvor hun kommer fra.

Tonen er lett. Begge ler litt. Særlig da Maren spør, litt på tull, om han driver med noe kriminelt.

Hanna Skotheim

Vel nede igjen har resepsjonisten blitt mer engasjert og sier at hun kommer til å følge med heretter. Maren er glad hun tok turen. Målet hennes var å bli sett. Det at resepsjonisten ble mer bevisst, er et stort pluss.

– Det er jo det som er poenget. Vi vil at folk skal bli mer bevisste og gi oss tips.

Effektiv ladepause

En bil som må lades passer ypperlig når Maren trenger tid til å drive med litt etterforskning. Inne på bensinstasjonen rigger hun seg opp med PC.

Hun logger inn på systemet hvor hun får inn tips fra andre sosialarbeidere, arbeidere og ulike organisasjoner. Hun går også inn på nettsiden hvor hun kan finne informasjon om ulike firmaer. Da tegner hun gjerne det hun finner av informasjon.

En eier av et firma kan for eksempel stå som eier flere steder. Firmaet kan ha null årsverk, men mange ansatte. Og så kan regnskapet vise at firmaet ikke tjener noe. Det til tross for at de er aktive.

Hanna Skotheim

Da Maren går bort for å kjøpe seg noe å spise, benytter hun sjansen til å spørre en av de ansatte om hun kan legge igjen noen brosjyrer på toalettet. Men hun får et nei. På bensinstasjonen er det kun egne brosjyrer som kan distribueres.

Så forteller Maren litt mer om hvor hun kommer fra og hva hun vil. Noen minutter senere forsvinner den ansatte inn på toalettene med en bunke med brosjyrer.

Sprer informasjon

Maren er tilbake i Oslo igjen idet hun svinger opp mot siste stopp for dagen.

Et boligbyggeprosjekt som hun har sett seg ut. Selv om hovedfirmaet er anerkjent, vet hun at det er noen underleverandører der som trolig ikke driver slik de skal.

Med den gule hjelmen godt plassert på hodet, går hun først opp dit planen var å stikke hodet inn.

Hanna Skotheim

Hanna Skotheim

Der møter hun et par malere. Maren gjør samme prosedyre som alltid, gir dem en brosjyre og minner dem på at de bare må ta kontakt hvis det er noe.

Så går hun over veien og bort til et annet byggeprosjekt.

Hun skulle egentlig ikke dit, men siden det er ingen skilter å se, verken på bilen eller foran stillaset, får Maren lyst til å slå av en prat med de to mennene som jobber der.

Da hun kjører videre, har hun etterlatt informasjon flere steder. Og hvem vet, kanskje tar de kontakt? Eller ikke. Det viktigste for dagen er uansett unnagjort: Å være synlig.

Hanna Skotheim

Et gjennombrudd?

Dagen etter skal hun møte en arbeider til første private samtale utenfor byggeplassen. Og uka etter møter hun disse to mennene, alene på et møterom.

Bare en halvtime inn i samtalen med dem får hun følelsen av de forteller noe svært alvorlig. Hun mener det kan være tegn på organisert kriminalitet.

Hanna Skotheim

Maren er vant til å jobbe med sårbare mennesker, men det er noe helt annet når de du jobber med, selv vet at de er en del av en sårbar gruppe.

Sånn er det ikke med dem hun møter på nå om dagen. Det gjør det ikke noe enklere at hun er kvinne. Likevel opplever hun at de åpner seg til henne.

Kanskje er det fordi hun har bodd i flere av landene arbeiderne kommer fra og snakker språket til noen av dem. Eller kanskje er det fordi hun ikke er fra politiet, men er sosialarbeider.

Hanna Skotheim