Mona har selv opplevd vold. Med filmen «Natt» vil regissøren vise at det finnes hjelp

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Det var da jeg ble gravid. Jeg vet ikke om det var mørket fra barndommen som kom og tok ham igjen eller om han ble sjalu og ikke tålte at det kom noe mellom ham og meg. Så jo mer magen vokste, jo hardere holdt han meg fast.

Med disse ordene fra Emma starter «Natt».

Bare noen minutter ut i filmen, får Emma beskjed av legen at hun har kreft og at hun har to måneder igjen å leve. Da forstår hun at det haster å få mannen hun fortsatt er gift med til å signere skilsmissepapirene. Hun kan ikke risikere at han som har vært voldelig mot henne i så mange år, står igjen med ansvaret for de to barna hennes når hun blir borte.

– Hvordan kunne jeg dramatisere en historie om ressurssterke Emma som utsettes for vold og samtidig få de som sitter fast i en voldsspiral til å begynne å snakke?

Det var det regissør Mona Johanne Hoel ønsket med filmen som hadde premiere på kino 13. januar.

– Jeg har pustet vold

Selv om Hoel selv ble utsatt for vold for flere år siden, handler ikke filmen om henne. Samtidig tenker hun det kan være viktig for andre å se at en tidligere voldsutsatt kan si ifra om at det har skjedd.

– Da ser andre at det ikke er så skamfullt. Jeg kjenner landskapet. Jeg har pustet vold, sier regissøren.

Filmen har vært i Hoel sine tanker lenge. Allerede i 2013 startet hun opptakene, men hendelsene hun selv hadde opplevd måtte modnes.

Hun ville også ha penger nok til å få med seg akkurat den klipperen og musikeren hun ønsket. Så det tok tid.

Samtidig tyder mye på at filmen «Natt» er like aktuell da som nå.

Du er ikke alene

Da Hoel jobbet med manuset til filmen, besøkte hun Oslo Krisesenter hvor hun møtte flere voldsutsatte kvinner. For 62-åringen var det viktig å se at den følelsen hun selv hadde kjent på en gang, var gjenkjennelig hos flere.

Det var også fint å komme til et krisesenter generelt. Hun tror for få vet at det i det hele tatt finnes et krisesenter i hver kommune i landet.

– Jeg er stolt over at vi har et så godt utbygd hjelpeapparat her i landet, men informasjonen må nå ut. Jeg håper filmen kan være med på å formidle at hjelpen finnes.

Hoel håper også filmen kan bidra til at andre som er blitt utsatt for det samme som Emma, forstår at de ikke er alene.

En lammende skam

I løpet av filmen oppsøker hovedpersonen et krisesenter, men da er det på grunn av en annen kvinne. Scenen som utspiller seg viser likevel at krisesenteret er der for de som søker beskyttelse.

– På et krisesenter forstår du at det finnes hjelp. Der får du aksept og du kan få råd. Når skammen er lammende, er det deilig å komme til et trygt sted og møte mennesker med åpne armer.

Det kan derimot være skummelt for flere å skulle oppsøke et krisesenter på et lite sted der mange kjenner hverandre.

– Mange kjører av gårde med barna i full fart. Da kan de like så godt kjøre langt av gårde til et senter lenger unna.

Hanna Skotheim

Forteller ingen om volden

Selv om hjelpen finnes, stiller Hoel spørsmål ved hvordan den skal nå fram hvis man ikke åpner seg om det som har skjedd.

Hun sikter til skammen som mange av de som blir utsatt for vold i nære relasjoner, føler på.

– Er du kvinne og mor så er du en redebygger, og da vil du ikke tillate deg selv at du har sluppet vold inn i det redet. Følelsen av at du skal klare deg selv, helst rydde opp og elske fram den følelsen dere hadde som par, er sterk hos mange.

Det er derfor Emma i filmen ikke forteller noen om volden hun er blitt utsatt for, og da har hun heller ingen bevis når de to skal møtes i retten.

Hoel mener kvinner og menn som utsettes for vold må læres opp i hvordan de kan sikre bevis.

Tekstmeldinger kan for eksempel bety mye i en rettssal. Eller at man har snakket med andre om hva som har skjedd slik at de kan stille opp som vitner.

Anmelder ikke

Hoel mener det bør lages en form for veiviser som kan vise hvordan en voldsutsatt person bør gå fram. Regissøren understreker hvor viktig det er at man loggfører volden.

Kanskje du vet at tekstmeldingene som kan fungere som bevis, vil bli sletta. Da bør du tenke gjennom hvor du kan gjøre av dem før det skjer. Og så må du ringe politiet og anmelde, oppfordre Hoel.

I filmen blir Emma konfrontert med hvorfor hun ikke har anmeldt noen av hendelsene. Ofte er det vanskeligere enn man skulle trodd.

Det er også det hun sier i filmen: «Det er vanskelig å forklare».

– Hjelpeapparatet må skjønne noe veldig viktig: Man forelsker seg ikke i en voldsutøver. Man forelsker seg og får kanskje barn med et menneske man er glad i. Derfor går man gjerne mange runder fram og tilbake hvor man tenker gjennom om man skal fortsette eller komme seg ut.

Kan bli straffet

Mens Hoel har jobbet med filmen, har hun lært mye. Som for eksempel at man har krav på tre møter med en bistandsadvokat hvis det skjer deg noe. Advokaten kan vurdere saken din og hjelpe deg å anmelde.

Hun har også blitt mer oppmerksom på avvergingsplikten. Den sier at du kan straffes dersom du mistenker noe, men ikke melder ifra om det eller avverger en potensiell hendelse.

Selv om avvergingsplikten står sterkere enn taushetsplikten, mener Hoel at mange tyr til taushetsplikten altfor ofte.

Perspektivet fra en kvinne

Ved flere krisesentre i landet har de merket stor pågang. Det har også blitt flere menn som oppsøker sentrene. Antallet menn som oppsøkte krisesenteret for Bergen og omegn femdoblet seg i 2022. Fra rundt tre menn årlig, var det i fjor 16 menn som bodde på krisesenteret. I «filmen Natt» har Hoel likevel bevisst valgt å fortelle historien til en kvinne.

Da hun studerte ved filmskolen i New York sa en professor til henne at «History is written. Write her story». Derfor ble det naturlig for Hoel å bruke en kvinnes perspektiv som også var en mor. Det at Emma er mor, er viktig i filmen.

– Barna er ikke med i noen voldelige episoder i filmen, men de er til stede og de sprer håp. Det er for dem Emma kjemper sin kamp, sier Hoel.