Olav ble kalt kvinnehater: – Jeg er ikke redd for å stikke hodet fram

Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

Hanna Skotheim (foto)

Han er ikke vanskelig å få øye på der han ruver nesten to meter over bakken, med blankpolert skalle og et stort smil.

Det virker liksom helt naturlig at nettopp Olav Neerland er blant de mest synlige i Fellesorganisasjonen (FO). Faktisk er det kun FO-leder Mimmi Kvisvik som er oftere i media enn FO Innlandet der Neerland er leder.

– Vi må ha gjort noe riktig, sier Olav Neerland og setter seg til rette i stolen under fagforeningsfana på kontoret sitt i Folkets Hus i Hamar. På torget utenfor er det streikemarkering, men Neerland har en avtale med Fontene. Han er glad i å være i media.

– Jeg er i hvert fall ikke redd for å stikke hodet fram. Jeg mener det er viktig å få ut budskapet vårt, og da er media viktig.

Han skulle ønsker flere lokale tillitsvalgte stilte opp. Men mange er ifølge Neerland redde for å stikke hodet fram.

– De er livredde for sånne som deg. Det gjelder både medlemmer og tillitsvalgte.

Plikt å være i media

Selv lærte han mye etter et avslag han fikk fra debattredaktøren i Hamar Arbeiderblad.

Neerland hadde sendt inn to tettskrevne sider med uttalelser fra representantskapet i FO Hedmark. Han blei irritert da han fikk beskjed om at det ikke kom på trykk.

– Jeg lærte at vi må skrive kortere, tydeligere og heller ta ting i flere runder. Og hvis representantskapet har vedtatt noe, så er det Åse-Kari (nestleder) eller jeg som skriver under med våre navn.

Olav Neerland ville utrede om FO skulle gå ut av LO. Han mener LO etter dette har blitt bedre til å ivareta medlemmer med høyere utdanning.

Hanna Skotheim

Nå har det gått litt sport i å få mange medieoppslag. Det går som oftest i leserbrev. Han sender ikke lenger bare til de store regions- og lokalavisene, men også til de «bitte små» avisene som han kaller dem, som Fjuken og Tynsetingen.

Han mener det nærmest er en plikt å fronte saker i media som tillitsvalgt.

– Nå høres jeg ut som en Frp-er, men vi har et ansvar for at skattepenga blir brukt på en ordentlig måte. Om ikke tillitsvalgte og ansatte i offentlig sektor kan si fra, hvem kan gjøre det da?

Ble kalt kvinnehater

Olav Neerland er ikke redd for å gå motstrøms. Han har nemlig stått i noen stormer.

Som da han og fylkesavdelinga foreslo å utrede om FO bør gå ut av LO. Eller de gangene han har gått ut mot LOs samrøre med Arbeiderpartiet.

Det som skapte mest baluba var da han støttet et forslag om at FO ikke skal være et feministisk forbund.

– I alle organisasjoner er det viktig å kunne debattere ting på en ordentlig måte. Den takhøyden som liksom er så høy … den er ikke alltid så høy likevel, mener Neerland.

Hanna Skotheim

Det var FO Nordland som foreslo å fjerne formuleringen om at FO er en feministisk organisasjon fra vedtektene. Men det var da den nesten to meter høye mannen støttet forslaget, at det ble ampert.

«Da Olav Neerland gikk opp på talerstolen og advarte mot polarisering, tok landsmøtet fyr», erindrer han at Klassekampen skrev.

– Den kvelden fikk jeg høre at noen var overrasket over at Olav var en kvinnehater. Og det …

Olav slår ut med armene og sukker.

– Det er bare trist!

Føler seg misforstått

Budskapet hans var at feminisme må bety likestilling begge veier. Så lenge feminisme ble forstått som likestilling på kvinners premisser, var han imot.

– Mange mener at feminisme er noe annet og bedre enn likestilling, men det mener ikke jeg. Det gikk folk opp på talerstolen som argumenterte mot mitt innlegg med «hvem dreper oftest partnere, jo det er menn». Men det var jo ikke det jeg snakka om!

– Føler du at du blir misforstått med vilje?

– Ja, eller det er i hvert fall mye følelser rundt det. Vi må diskutere sak og forholde oss til hverandre på en ordentlig måte.

Hanna Skotheim

Han synes det for ofte blir påpekt at FO er et kvinneforbund. Han vet ikke om det er med på å rekruttere flere menn til å bli sosialarbeidere.

Neerland skulle gjerne sett at flere menn valgte å bli vernepleiere, barnevernspedagoger og sosionomer.

I 2010 foreslo FO i Hedmark å opprette et mannsutvalg i FO, som skulle jobbe for å få flere menn til å bli sosialarbeidere. Neerland var en av dem som fikk gjennom forslaget.

– De fleste var vel enige i mandatet, men det har kommet mange skråbemerkninger fra folk i FO. «Den der mannegruppa, ja». Det er litt som den ikke ble tatt helt på alvor.

Blir provosert

Saken er viktig for ham. De to siste årene har han markert mannsdagen med å legge ut et innlegg på Facebook og minnet om at menn topper en del dystre statistikker.

– Hvis FO med våre profesjoner ikke kan bry seg om det, selv om kvinner topper en del andre statistikker, blir det feil. Det er noe som provoserer meg.

– Men jeg må velge mine kamper med omhu.

At ikke flere menn velger disse yrkene tror Olav Neerland handler en del om forestillingen om at det er kvinneyrker. Men «det er jævla tøft å stå i sånne yrker», bemerker han. Han tror også at det handler om lønn.

– Gutta er mer interessert i lønn. Erfaringa mi er at de er tøffere på å kreve lønn når de skal ansettes.

Kan snakke med alle

Faren hans var ingen pioner på likestilling i hjemmet. Han jobba som politimester, mens moren var hjemmearbeidende. Hun vaska klær, lagde mat og rydda. Men på jobb kjempet faren fram likestilling i politiet.

– Han var en foregangsmann på å ansette kvinnelige jurister og politibetjenter, og det er jeg stolt av.

Faren er død, men moren lever fortsatt – 91 år og «still rocking», som Olav sier.

– Faderen var mer markert, så det er derfor lett å glemme den krafta moderen har vært i familien. Hun er et stort forbilde for meg.

En ting Olav arvet av faren, var evnen til å kunne snakke med alle typer mennesker.

Hanna Skotheim

Som barn var han mer innesluttet. Han blei født i Kristiansund i 1965, men familien flytta til Løten da Olav var ni år gammel. Etter noen år slo de seg ned i Elverum.

Han husker godt han hadde noen vitser på lager han skulle fortelle de nye klassekameratene sine. Og alle lo. Men så fant Olav ut at de lo av dialekten.

– Det er en språkforsker som har sagt at kristiansundsdialekten er ganske stygg. Det var nok ikke så enkelt å flytte rundt så mye. Jeg var en ganske beskjeden og stille gutt.

Han fikk sin sosiale oppvåkning da han reiste til Trondheim for å gå på et kristent gymnas. Faren trodde sønnen skulle bo på internat. Det var kanskje godt han ikke visste at Olav bodde rundt på hybler i byen, og etter hvert ble vert for de fleste vorspielene og festene. Han ble et sosialt midtpunkt.

– Vi var ikke spesielt kristne, sier Neerland og ler.

Erfaring fra mange yrker

Han kunne blitt mye rart. At han endte opp som vernepleier, var ingen selvfølge.

Olav Neerland har jobba som tømmerfløter, en av de siste somrene med tømmerfløting på Glomma. Han har også styrt maskinen som vasker bruskasser på Oscar Sylte brusfabrikk.

Men den rareste sommerjobben hadde han da fetteren i Finnmark spurte om han ville komme opp og selge tyverialarmer. I to uker gikk Olav fra dør til dør og prøvde seg med alle salgstriks. Men han solgte ikke én eneste alarm.

– Folk skjønte ikke hva jeg mente. Hvorfor skulle de ha tyverialarm, liksom? Det var ingen som hadde hatt innbrudd. Haha.

Da Neerland skulle planlegge framtida søkte han på tre utdanninger: vernepleier, trafikklærer og fengselsbetjent.

Han kom ikke på de to førstevalgene, og endte med å ta fengselsskolen.

Hanna Skotheim

Han jobbet på Ullersmo i flere år før han bestemte seg for å bli vernepleier. Utdanningen tok han på deltid.

– I fengsel ble det for mye sikkerhetstenkning, men jeg hadde ikke mulighet til å gjøre så mye annet for å hjelpe de innsatte å ta andre valg. Derfor ville jeg bli vernepleier.

Sikkerhet har vært en viktig sak for Neerland siden. FOs yrkesgrupper er langt mer utsatt for vold og trusler enn andre i arbeidslivet.

– Vi må vokte oss for ikke å bli naive selv om vi er sosialarbeidere. Jeg syns vi i FO har fått satt dette på kartet de siste årene, men jeg er bekymra for om medlemmene kanskje ikke tar det nok på alvor.

En matelsker

Nå er Olav Neerland sulten. Han har spurt om vi ikke skal spise lunsj et par ganger allerede. Han har hivd i seg en streikepølse på torget, og nå geleider han oss bort til en italiensk lunsjrestaurant.

Fylkeslederen i Innlandet er kjent for sin appetitt for mat. Når han ringer for å bestille bord på en restaurant, spør han aldri om maten er god, men om det er nok mat.

Hanna Skotheim

I dag er det pizza som står på menyen. Olav går løs på den italienske nasjonalretten med stor iver. Det er deilig å kunne nyte en feit pizza igjen.

På et område har nemlig synlige Olav blitt mindre synlig de siste årene. Han raste ned 25 kilo ved hjelp av en knekkebrøddiett og måtte bytte ut hele garderoben.

Han bedyrer at det ikke handler om forfengelighet

– Jeg vil ha det litt enklere i hverdagen. Jeg har barn og barnebarn og ønsker å leve godt så lenge som mulig. Etter hvert har jeg blitt mer og mer aktiv også, sier mannen som i år gikk Birken på ski.

Problemet er ryktet han har. I alle middagsselskaper sendes restene bort til Olav.

– Haha, jeg må endre den kulturen. Jeg må passe meg så jeg ikke fyker opp igjen, sier Olav og drar hånda over den blanke skallen.

Mistet håret

Fram til han var i begynnelsen av 40-åra hadde Olav hår. Men en dag begynte det å ramle av. Flekk etter flekk ble borte. Plutselig var han en blankskalle. Olav husker at det var veldig rart. Folk trodde at han hadde fått kreft, og kjentfolk slutta å hilse på ham på gata.

Hårtapet skyldes sykdommen alopecia. Det mest upraktiske er å mangle øyenbryn og øyevipper. Olav hadde tenkt å begynne å trene med pannebånd for å slippe å få svettedråper i øynene, men da satte samboeren ned foten.

– Hun syns det ser så 80-talls ut, smiler Neerland.

Han klarer å spøke litt med det. Han trenger ikke bruke penger på frisør og sjampo. Olav har funnet ut at det går helt greit å leve uten hår.

– Nå har det blitt varemerket mitt: han høye, skalla jævelen, haha.