Raghad flyktet fra Syria uten foreldre da hun var 13 år. Nå forteller hun om de første årene i Norge

Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

Raghad Shaar (19) var bare 13 år da hun forlot Syria i mai 2015. Ni dager etter bursdagen bestemte foreldrene at hun måtte flykte sammen med broren Mahmoud (21) og to fettere. Raghad visste ingen ting før foreldrene pratet med dem kvelden før. De sa at Raghad og broren måtte dra og prøve å få dem og lillesøsteren etter.

– Mamma ville vaske håret mitt en siste gang den kvelden. Resten av natten var vi våkne. Hun sydde en lomme på innsiden av genseren hvor jeg skulle ha papirer, penger og pass. Hun grein hele tiden mens hun sydde.

Fikk bo med broren

Ni måneder senere, i februar 2016, kom hun og storebroren til Florø for å bo der. Karen Knapskog i barnevernet fikk ansvar for å følge henne opp; 13-åringen var hennes første flyktning. Det første vanskelige dilemmaet hun sto i var: Skulle jenta i fosterhjem eller bo med broren?

– Det var ikke et enkelt valg, sier Karen Knapskog.

Raghad sier at hun ikke ville i fosterhjem.

– Jeg var redd. Jeg tenkte det ville gjøre det vanskeligere å få mamma og pappa hit.

De som jobbet i barnevernet i Florø var opptatt av at Raghad skulle prøve ulike fritidsaktiviteter. Hun prøvde gitar, piano, håndball, dans. Nå maler hun mest. Hun liker å sitte ved loftsvinduet i leiligheten sin.

Anne Myklebust Odland

Over en 1,8 millioner barn fra Ukraina er på flukt ut av landet (Unicef). Ingen vet hvor mange som kommer til Norge og om de kommer med eller uten omsorgsperson.

Hva trenger de, hvordan kan vi best hjelpe? Raghad har sagt ja til å dele sine opplevelser. Barnevernet i Kinn har også lært. De har fulgt opp tre enslige mindreårige flyktninger de siste årene; Raghad fra Syria og to barn fra Afghanistan.

Et øye som gråter

I 2015 kom 574 enslige mindreårige asylsøkere fra Syria til Norge, 97 av dem var jenter. Da Raghad og broren kom til Refstad transittmottak i august det året, hadde de vært på flukt i over tre måneder; fra Tyrkia i gummibåt til Hellas, gjennom Makedonia, Serbia og Ungarn. På et hotellrom i Tyskland telte de penger.

– Noen sa at det var færre flyktninger i Norge og at det ville være lettere å få familiegjenforening der. Vi hadde nok penger til å fortsette turen. Det eneste jeg tenkte på var å få dem etter.

På transittmottaket på Refstad husker Raghad blikkene fra andre mødre i oppholdsrommet. Det ble veldig tydelig for henne at hun var uten mamma. Raghad tegnet et øye som gråter. På arabisk skrev hun kjære mamma, savner deg, elsker deg. Tegningen ble trykket på førstesiden i Aftenposten junior.

Kjære mamma, savner deg, elsker deg, står det på tegningen Raghad lagde på Refstad transittmottak i august 2015.

Aftenposten Junior

– Jeg har spart på tegningen. Men jeg liker den ikke. Det var da jeg skjønte at jeg var alene.

Søsknene ble på transittmottaket lenger enn andre. Siden hun var 13 år og han 21, tror hun myndighetene brukte tid på å finne ut hvor de skulle bo. De ble sendt til asylmottak i Øvre Årdal. Etter seks måneder, ble de bosatt i Florø.

Kronikk: «Mens Putins bomber regner over Ukraina, sirkler gribbene rundt norske flyktningmottak»

Hvor skulle hun bo

Karen Knapskog husker dagen hun tok imot Raghad, broren og to fettere i Florø. Hun kjørte dem til leilighetene de skulle bo i. Hun hadde møtt dem noen uker i forveien og visste at 13-åringen ville bo med broren. Også ansatte på asylmottaket og vergen i Øvre Årdal mente det sterkt, ifølge Knapskog. I ettertid har hun tenkt mye på om det var riktig valg eller om jenta burde fått fosterhjem.

Karen Knapskog, barnevernspedagog og avdelingsleder i Kinn kommune fikk ansvar for å følge opp Raghad Shaar. Var hun tett nok på? Det har hun lurt på siden.

Privat

– Hva ville vært den beste ivaretakelsen? Jeg vet at Raghad hadde mange bekymringer om familien. Det gikk utover søvn og matlyst. Var vi tett nok på?

– Har du funnet svaret?

– I ettertid ser jeg at vi kunne vært enda mer pågående med hjelpetiltak. Med stabile voksne rundt seg kunne hun fått et bedre utgangspunkt og en annen type integrering. Kanskje vi da også ville visst enda mer om sosial kontroll, både familiært og i det arabiske miljøet og hvordan vi kunne hjulpet mer, sier hun.

– Raghad sier hun var redd en fosterfamilie ville hindre familiegjenforening, visste dere det?

– Nei. Det viser at vi må være enda tydeligere og sikre oss at barn oppfatter det vi formidler. En fosterfamilie ville selvsagt ikke vært i veien for en familiegjenforening.

Raghad Shaar (19) går siste året på videregående i Nordfjordeid og skal være russ i år.

Anne Myklebust Odland

Barnevernet engasjerte en arabisk dame til å hjelpe til i hverdagen. Karen selv møtte Raghad flere ganger i uka, enten hjemme eller på kontoret. De prøvde å få henne engasjert i fritidsaktiviteter. De kjøpte keyboard til henne, og hun fikk prøve piano og gitar på kulturskolen. Hun var også innom håndball og dans.

Vergen Siv Kusslid, lærer og nabo, ble også en viktig person. Raghad kunne gå til henne når hun ville. Hun spiste middag der, ofte når broren jobbet, og Siv lærte henne etter hvert å kjøre bil.

– Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten disse damene, sier Raghad.

Siv Kusslid har vært vergen til Raghad Shaar. Hun var nabo og lærer på skolen og Raghad var ofte hjemme hos henne.

Anne Myklebust Odland

– Hvordan var det å bo med storebroren din?

– Han var snill og kjøpte klær til meg som jeg ønsket meg. Men han jobbet mye og da kjedet jeg meg.

Bor for seg selv i Nordfjordeid

Hun søkte familiegjenforening med engang hun fikk oppholdstillatelse. Fontene intervjuet Raghad og broren da de i 2017 ventet på familien. De syntes saksbehandlingen i UDI tok urimelig lang tid. Kommunen hadde gitt dem en enebolig fordi familien skulle komme, men så gikk månedene uten at de kom. Raghad hadde redd opp sengene, innredet lillesøsterens rom. Hun likte ikke å bo i det store huset, det var så tomt og stille.

Raghad bodde med storebroren Mahmoud i Florø. Etter to år kom foreldrene og lillesøsteren. Nå har Raghad flyttet hjemmefra og bor for seg selv. Arkivbilde fra 2017, da Fontene intervjuet søskenparet.

Nadia Frantsen

Høsten 2017 kom de, omsider, men det ble vanskelig for henne. Hun hadde da vært to år i Norge uten dem.

– Jeg er glad for at de kom og ikke bor i krigen, men jeg skulle ønske ting var annerledes, sier hun.

Raghad har flyttet hjemmefra og bor for seg selv i Nordfjordeid. Hun går siste året på videregående og skal være russ i mai. Barnevernet gir ettervern. De betaler husleie og strøm og har engasjert en miljøarbeider.

Raghad liker å sitte i sofakroken i loftsleiligheten hvor solstrålene varmer gjennom ruta. På TV-en har hun på favorittprogrammet Friends. På sosiale medier følger hun med på det som skjer i Ukraina. Raghad sier hun begynte å gråte da Russland startet krigen. Når hun ser utbombede bygninger minner det om ødeleggelsene i Syria. Hun viser på google hvor familien flyttet rundt: Fra Idlib til Latakia, til Tartus, Homs.

Advarer: Flyktningmottak kan bli lekegrind for kriminelle i arbeidslivet

– De som dør, det er vår side

Raghad snakker dialekt og har norske venner. Hun vil bli i Norge, men håper en gang å reise til Syria. Hun vet at de var 23 millioner da krigen brøt ut, nå er de 18. Før krigen reiste familien til Middelhavet for å bade. Hjemme samlet storfamilien seg i helgene. Faren og onklene spilte kort, mens barna hang rundt og heiet.

– Jeg likte det livet. Jeg skulle ønske krigen ikke skjedde.

Raghad og Mahmoud flyktet fra Syria med fetterne Ahmad og Leo. Alle ble bosatt i Florø. Bildet er fra 2017, da Fontene lagde reportasje om dem.

Nadia Frantsen

– Hva vet du om årsaken til krigen?

– Noen likte ikke presidenten vår og ville ha ham vekk. «Hvem sin side er du på?» sa alle. Foreldrene mine sa at vi kunne si: «De som dør, det er vår side».

Ut av Homs fikk Raghad, broren og fetterne transport, så gikk de til fots til Tyrkia med en los. Noen prøvde å skyte på dem. De var flere ifølge og Raghad husker en baby som gråt.

Hun reiste i den samme genseren i over tre måneder. Den stinker hav, men hun har spart på den. De prøvde flere ganger å ta seg til Hellas med båt. Flere ganger måtte de reddes på havet. Den tiende gangen lyktes de.

Vurderte helsehjelp

Raghad sier hun ikke har villet snakke med psykolog om det hun har opplevd.

– Krig glemmer man ikke. Jeg har sett masse, men jeg liker ikke prate om det. Jeg vil ikke at det skal ødelegge livet mitt.

Knapskog sier barnevernet vurderte å koble på både helsesykepleier og psykolog. At de ikke gjorde det handlet om hennes manglende motivasjon, og at de vurderte at hun måtte ville det.

– Fokuset ble derfor den daglige fungeringen. Det viktigste er å få en relasjon som gjør at ungdommen tør fortelle. Selv når relasjonen er god, kan det ta år, sier hun.

Raghad liker å sitte ved loftsvinduet hvor solstrålene slipper inn.

Anne Myklebust Odland

Kinn kommune skal ta imot 100 flyktninger fra Ukraina. Barnevernstjenesten vet ikke om de skal ta imot enslige mindreårige, men de er uansett forberedt på at det kan komme barn alene til slekt som vil trenge oppfølging.

– Den viktigste erfaringen jeg har gjort disse årene, det er å bruke tid på å skape relasjon, ta tiden det tar! Jeg opplevde at Raghad fikk tillit til systemet med verge, skole, barnevern. Der opplevde jeg at vi lyktes. Jeg er utrolig glad i Raghad, sier hun.

De to har god kontakt selv om de nå bor tre timer unna hverandre. Raghad sier hun ofte snakker med Karen.

Piggtråd og rød løper til Europa

De ukrainske flyktningene møter et annet Europa enn Raghad. Hun viser fram en illustrasjon hun har funnet på Facebook. Den viser to veier til Europa, en belagt med piggtråd, den andre har rød løper.

– Jeg føler at ukrainere slipper å gå gjennom det samme som oss. Turen deres blir ikke den samme.

574 enslige mindreårige asylsøkere kom til Norge fra Syria i 2015. Raghad Shaar var en av dem. Hun flyktet med storebroren da hun var 13 år. Nå bor hun i Nordfjordeid.

Anne Myklebust Odland

I Facebook-grupper ser hun noen skriver at de heller vil ha ukrainske damer enn arabere. Hun blir sint av det.

– Foreldrene mine sendte meg alene for at jeg skulle overleve. Jeg hadde ikke noe annet valg.

– Hva synes du har vært vanskeligst med å være flyktning?

– Flukten. Jeg mistet vekt. Jeg hater å se på bildene som broren min tok. Jeg ser så sliten ut. Vi spiste tørr ris, jeg var alltid sulten.

I Budapest ble de forsøkt ranet. De fikk en pistol mot seg. Det var den eneste gangen hun gråt.

– De lot oss gå. Jeg var den eneste jenta i følget, kanskje det var derfor.

Redd forskjellsbehandling

Hun tenker på hvordan det vil bli for ukrainske barn å komme til Norge.

– Jeg tror de fra Ukraina får det lettere. Jeg ser på nettet at folk aksepterer dem. Det er samme kultur, de er blonde med blå øyne og ikke muslimer.

Hun er redd arabiske barn på skolene vil oppleve at barn fra Ukraina blir likt bedre. Hun mener lærere må påvirke hvordan barn er mot hverandre. Hun synes det bør være mange aktiviteter for å blande elevene.

– Jeg kan faktisk tenke meg å jobbe med barn og ungdom når jeg blir voksen.

Hun skal snart legge planer for hva hun skal gjøre etter videregående. En dag håper hun også å gifte seg.

– Den dagen skal jeg ha et mamma-bord på festen.

Alle damene skal sitte der. Karen fra barnevernet, Siv, Sigrun og Lene, kvinner som har vært der for henne.

– Og så skal mamma skal sitte der, sammen med dem.

Raghad har møtt mange folk som har syntes synd på henne. – De var snille og spurte om det var noe jeg trengte, men så så de på meg med det blikket og snakket med det tonefallet. Da begynte jeg å føle meg alene, sier hun.

Anne Myklebust Odland