Slutten i arbeidslivet for Ketil er starten for Magne

Hanna Skotheim

hanna@lomedia.no

Magne Simonsen (32) titter inn den røde døra. Han har nettopp unnagjort den daglige hjemkjøringen av brukerne ved Lavollen aktivitetssenter. Før var Ketil Beer-Johansen (67) blant dem som kjørte brukerne hjem. Men den siste dagen i det gamle året hadde han sin siste arbeidsdag. Nå har 32-åringen tatt over.

Når noen takker for seg i arbeidslivet, er det som regel en annen som skal fylle tomrommet. For Beer-Johansen tok det 50 år før han la inn årene. Likevel var det vemodig den dagen han ikke lenger skulle ha en jobb å gå til.

– Foreløpig har jeg vært litt apatisk. Jeg har flere tanker om hva jeg kan drive med nå, men jeg har ikke klart å finne ut akkurat hva, sier den ferske pensjonisten.

Enda mer vemodig ble det da jobben vernepleieren forlot, var en han etablerte sammen med to sykepleiere i 2013: Et aktivitetssenter for unge personer med en demenssykdom.

Alle personer under 65 år hvor det er mistanke om demens, skal utredes på nevrologisk avdeling ved St. Olavs hospital. Der blir de spurt om de ønsker å settes i kontakt med aktivitetssenteret. – Noen takker ja, men for mange takker nok nei. De synes det da kanskje er for tidlig, men da blir det også på et tidspunkt for sent å komme hit, sier Ketil Johansen.

Hanna Skotheim

Vil senke utviklinga

Hit til den nedlagte gården i Bymarka i Trondheim, kommer en gruppe mennesker rundt 53 til 70 år tre ganger i uka. Før var det Beer-Johansen som tok de med seg ut på aktiviteter. Nå er det Magne Simonsen, den tidligere fotballspilleren som i juni i fjor var ferdig på vernepleierutdanningen.

Alle som kommer til senteret, befinner seg i en tidlig til moderat fase av sin demenssykdom. Målet er å forsinke utviklinga av diagnosen og rette oppmerksomheten vekk fra sykdommen og mot det livet fortsatt har å by på.

– Utgangspunktet vårt er at det er uheldig både for den som er syk og vedkommende sine pårørende at de blir sittende hjemme og tenke og kanskje bli inaktiv. Her får de anledningen til å treffe andre i samme situasjon, være sosial og fysisk aktiv og få mange varierte opplevelse. De knytter forbindelser og får vennskap.

Beer-Johansen refererer til forskning som viser at en slik aktivisering kan ha positiv innvirkning på sykdommens forløp.

Det er vemodig å skulle slutte i en jobb man selv har etablert. Da er det godt å vite at arbeidsplassen ligger i trygge hender, synes Ketil Beer-Johansen.

Hanna Skotheim

Klarer ikke gi slipp

Når brukere bruker tilbudet over så mange år, er det vanskelig å ikke knytte seg til dem. Det er noe av grunnen til at Beer-Johansen enda ikke helt har klart å gi slipp.

Siden han takket for seg, har han sagt ja til ekstravakter hvis det er behov.

– Jeg har fortsatt lyst til å være en del av dette. Men jeg må passe på at jobben ikke tapper meg for energi.

– Du vil ikke bli han gamle, sure som …

– Bør holde seg hjemme? Kanskje jeg er den personen allerede, sier Beer-Johansen og ler.

– Neida, jeg er nok bevisst på det. Jeg vil ikke være en sjuende far i huset som piper borti kroken. Så jeg har bedt folk si ifra hvis jeg begynner å surre fordi jeg blir eldre. Men så har jeg jo blitt spurt om å ta ekstravakter og om å holde samtalegrupper, fortsetter han og sikter til at han fortsatt må bli sett på som en ressurs.

Anbefalte han å søke

Da aktivitetssenteret skulle finne Beer-Johansens arvtaker, sa han tydelig ifra til sin leder at de måtte ansette en vernepleier. Han anbefalte derfor Simonsen å søke. De ble kjent da han var i praksis der året før.

– Det satt jeg utrolig stor pris på. Det er en stor ære å få lov til å overta et så flott tilbud.

Før Magne Simonsen kom til Lavollen aktivitetssenter jobbet han med rus og psykiatri. I psykiatrien kan det være vanskelig å motivere. Her på aktivitetssenteret ønsker de å være aktive. Sånn sett er det mye enklere å få dem ut, sier han.

Hanna Skotheim

For å forklare hvorfor Beer-Johansen kjempet for å få inn en vernepleier, tar han en liten omvei. Før han tok utdanningen på 80-tallet opplevde han at brukernes ressurser i liten grad ble etterspurt og at mange ble umyndiggjort.

– Da jeg tok vernepleierutdanningen, var jeg og mange andre opptatt av at utviklingshemmede ikke skulle få særomsorg. Som ansatte ville vi konsentrere oss om hva de kunne gjøre selv. De skal bli møtt som individer, som personligheter med med ressurser, erfaringer og et levd liv. Ikke med gruppeholdninger.

Å jobbe med personer med demens, handler om mye av det samme, mener Beer-Johansen.

– De har mange ressurser å spille på som det er viktig å ta vare på. Vi må stille forventninger til at de kan klare ting selv.

Og det er her vernepleierrollen er så viktig, ifølge 67-åringen.

– Vi er opptatt av utviklinga til en person. Vi lager ikke tilbud som brukerne bare må forholde seg til. Vi lager tilbud på deres premisser.

Trenger forutsigbarhet

Magne Simonsen synes det er trist å se hvordan det stokker seg for noen. Samtidig prøver han hele tiden å finne ut hva han kan gjøre for at de får gode dager. Selv mener han at han har fått drømmejobben. Her kan han gå i turklær hele dagen og ta med folk ut på tur, hans store lidenskap. Planen er med andre ord å bli en stund, til Beer-Johansens store glede.

– Disse menneskene trenger forutsigbarhet. Derfor er det ikke bra med stor utskiftning og rullering av personale, sier 67-åringen.

Han tar seg i å si «vi», men korrigerer seg raskt:

– «De»

32-åringen forstår at det er vanskelig for Beer-Johansen å gi slipp.

– Han har en stor tilhørighet til plassen og folka. Men jeg tror ikke det blir siste gang vi ser Ketil her. Det håper jeg i hvert fall ikke. Det er alltid fint å kunne få noen gode råd fra de som har vært lenge i gamet.

– Hvilke råd har du fått til nå?

– Å søke jobben!, skyter Beer-Johansen selv inn og smiler.

– Hvor viktig det er å være til stede her og nå sammen med de som er her. Lytte til dem og la dem få lov til å være seg selv, svarer Simonsen.

Slutten i arbeidslivet for Johansen, er starten for Simonsen. Selv om 67-åringen har lang erfaring, mener han det er noe Simonsen kan tilby som han ikke kan: Ungdommelig glød.

Hanna Skotheim

– Ungdommelig glød

Selv om Beer-Johansen kan skryte på seg grunnfag i juss, en mastergrad i ledelse og lang erfaring med å jobbe som leder og vernepleier, mener han likevel det er noe den nyutdannede Simonsen kan tilby senteret som han ikke kan:

– Ungdommelig glød. Han kommer også inn med en annen bakgrunn enn meg og med andre ressurser. Så han er en positiv tilvekst.

Det er ikke så mange flere ganger at Johansen skal rusle nedover veien fra Lavollen aktivitetssenter. Det er på tide med et nytt kapittel i livet.

Hanna Skotheim