Anne Myklebust Odland

anne@lomedia.no

I fire år har sosionom Line Marie Wold (49) gått til Nordnorsk kunstmuseum i Tromsø på lørdager. Her treffer hun kvinner som oppsøker kafeen i museet.

«Lørdag kl. 2» er et tilbud til de som trenger et nettverk. Sosionomen var med å starte det opp.

Bakteppet er dystert. Mandag 2. desember 2019 gikk en sudansk kvinne på havet med tre barn på ett, fire og sju år. Barnevogna sto igjen på gangveien ved Fagereng.

Fra vogna gikk det fotspor i snøskavlen, over veien og ned i fjæra.

Forbipasserende fant først sko som lå igjen i snøen, og da nødetatene kom til, ble mor og barn hentet livløse opp fra sjøen. Bare den yngste jenta overlevde.

Folk trenger folk

Wold brast i gråt da hun hørte om det på nyhetene. Det ble siden kjent at den 27 år gamle kvinnen fra Sudan hadde opphold i Norge på familiegjenforening med mannen og hadde bodd i Tromsø rundt to år.

– Det er så hjerteskjærende at jeg knapt orker å tenke på det som utspant seg i fjæra denne mørke og iskalde ettermiddagen. Det traff meg så hardt. Hun må ha vært så ensom, sier Wold.

Møteplasser kan det aldri bli nok av, mener Line Marie Wold. Hun bruker svært mye tid på frivillig arbeid ved siden av jobben som sosionom.

Marius Fiskum

Hun grublet på hva som kunne få en mor til å velge en så desperat handling. Hun satte seg ned og skrev innlegget Folk trenger folk, som ble publisert i lokalavisen:

«Det finnes flere der ute som trenger noen. Etnisk norsk eller ikke. Jeg vil gjerne bidra. Men jeg vet ennå ikke på hvilken måte».

Jordmor tok kontakt

Da avisinnlegget sto på trykk, fikk hun en melding av Helena Roos. Hun hadde vært jordmor da den sudanske kvinnen var gravid med den yngste datteren. Roos fortalte at hun var sterkt berørt av tragedien.

De to møttes og fikk med seg flere tromsøværinger. Forslaget «Lørdag kl. 2» dukket opp og Wold sa: «Jeg tar det!»

Da jobbet hun i full stilling som sosionom i friomsorgen i Tromsø, men hadde kapasitet til mer.

– Vi har vel et sterkt ønske om å hjelpe, vi som utdanner oss til sosionomer.

Prosjektet ble tilknyttet Norsk Folkehjelp, slik at de kunne søke midler gjennom dem.

Gratis kaffe og en prat

I en krok på Nordnorsk kunstmuseum kan man få gratis kaffe og te og slå av en prat. Hit kommer kvinner som er innflyttere, arbeidsinnvandrere, flyktninger, studenter.

Line Marie Wold snakker med to kvinner fra Iran. De er kommet til kafeen for første gang.

Marius Fiskum

– Jeg er helt sikker på at det forebygger ensomhet, sier Wold.

Hun ser hvordan kvinnene prater sammen, utveksler telefonnummer og avtaler å gjøre ting sammen.

– Noen sier at de ikke har snakket med noen på en uke. Men her kan de dele ting i livet, sier hun.

Da de skulle starte opp la de ut brosjyrer på helsestasjonen og voksenopplæringen. Nå er det mellom ti og 30 kvinner som alltid møter.

– Jeg ser smilene deres når de går ut, sier Wold.

Sterkt berørt av hendelsen

Etter Fagereng-tragedien ble også prosjektet «Medkvinner» stablet på beina. Her var sosionom Randi Haugland (72) sentral.

Randi Haugland har undervist ved Universitetet i Tromsø gjennom et langt yrkesliv. Nå engasjerer hun seg i frivilligheten.

Marius Fiskum

Hun ble sterkt berørt av druknings-tragedien. Hun sier det skaket opp hele Tromsø, at velferdssamfunnet vårt ikke klarer å fange opp så ulykkelige mennesker.

– I det mørkeste mørke og isvann, det er forferdelig. Jeg ble så sjokkert, at det kunne skje! Visste kvinnen så lite om hjelpetilbud at hun ikke så noen annen utvei?

På kvinnedagen 8. mars, tre måneder etter tragedien, fikk hun kontakt med kvinnene som startet opp lørdagskafeen. De snakket om at de ville starte flere prosjekter.

– Vi tenkte at mange innvandrerkvinner ikke har sjans til å gå på kafé hver lørdag. Vi måtte gjøre noe mer!

Psykososial førstehjelp

Haugland var dosent på Universitetet i Tromsø og i ferd med å pensjonere seg. Hun tok på seg å søke prosjektmidler og gjorde mye papirarbeid det første året som frivillig. Prosjektet ble tilknyttet Røde Kors.

Omtrent samtidig som Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (UKOM) kom med rapport om drukningstragedien, om hva vi kan lære om integrering og flyktninghelse, var de i gang med prosjektet.

Det går ut på at innvandrerkvinner som er etablert i Norge deltar på informasjonsmøter og får opplæring til å være frivillige guider for nyankomne flyktninger på eget språk.

Randi Haugland er med i prosjektet Medkvinner. Her treffer hun kvinner fra land som Albania, Iran, Russland, Polen, Eritrea, Syria, Etiopia.

Marius Fiskum

– De skal settes i stand til å gi en slags psykososial førstehjelp til nye kvinner i landet, sier Haugland.

Læres opp

Medkvinnene møtes faste ettermiddager på Røde Kors-huset i Tromsø. På kurskveldene lærer de om velferdssystemet og hvordan de kan veilede andre kvinner til å søke hjelp.

– Vi kan ikke vente med dette til flyktninger har lært norsk på Introduksjonsprogrammet. Vi må begynne med en gang de kommer til landet, sier Haugland.

Til samlingene i Røde Kors-huset bestilles det mat, så kvinnene kan spise sammen før undervisningsopplegget starter. Randi Haugland tar imot maten.

Marius Fiskum

Rapporten fra UKOM identifiserte kvinner på familiegjenforening som en særlig sårbar gruppe, ettersom de har færre rettigheter enn andre flyktninger, påpeker hun.

– Tanken er at dette opplegget vil forebygge helsemessige og sosiale utfordringer.

Denne dagen forteller sosionom Christin Tirian fra Politiets støttesenter hvordan man kan bistå hvis noen er utsatt for vold.

Christin Tirian, sosionom og rådgiver ved forebyggende seksjon i Troms politidistrikt holder innlegg i Røde Kors-huset.

Marius Fiskum

Motivasjonen

Haugland underviste i sosialt arbeid fram til hun pensjonerte seg. I et langt yrkesliv har hun vært opptatt av samfunnsarbeid. Hun har blant annet reist ut i internasjonale prosjekter for Redd Barna og Unicef.

– Likevel, så du for deg at du skulle bruke pensjonistårene til å jobbe som sosionom?

– Ja, jeg gjorde det. Jeg har utdanning og erfaring som er nyttig for frivillig sektor.

– Hva driver deg?

– Jeg får veldig mye igjen for det. Når prosjektet drives så godt, er det mest å møte opp noen timer i uka.

Hun serverer kaffe, passer på de små barna som er med mødrene sine og stiller spørsmål i undervisningen.

Randi Haugland (72) og Amir (4) har fått god kontakt. Han er med moren sin når hun er på samlingene i prosjektet Medkvinner.

Marius Fiskum

– Som sosionom kan jeg mye om velferdssamfunnets svakheter. Derfor er det viktig at vi med masse erfaring går ut i frivillig arbeid når vi blir pensjonister. Der kan man jobbe litt.

– Nød nok til alle

I det offentlige er altfor mange sosialarbeidere bundet opp med saksbehandling, påpeker Haugland. Hun ser at oppgaver i forvaltningen blir mer og mer spesialisert, og at handlefriheten er blitt mindre.

– Er det lettere å få gjennomslag for gode ideer i frivillig sektor?

– Det er jo det. Der kan man virkelig være sosialarbeider uten å kjenne på at man er forvalter i et utilstrekkelig system. Men vi må passe på å ikke bli en hvilepute for et flyktningkontor som ikke fungerer godt nok, sier hun.

Hun mener frivilligheten kan fungere som et korrektiv og gi beskjed til det offentlige hvor de feiler og kan gjøre mer.

– Det er dessverre nød nok til alle, sier hun.

Ildsjeler kan brenne ut

– Fra disse årene som frivillig, er det en dag du lever på?

– Ja virkelig! Når damene har vært gjennom en vinter med opplæring og vi deler ut diplomer, da renner tårene. Da snakker vi om hvor viktig det har vært for dem. Vi ser at vi bygger kapasitet i innvandrermiljøet.

Randi Haugland er en støtte for Nihal Afani, som er prosjektkoordinator for Medkvinner i Røde Kors.

Marius Fiskum

Men frivillig arbeid kan ha sine baksider. Faren er at man kan bli utslitt. Særlig hvis man gjør det i tillegg til jobb. Man kan bli utbrent hvis det er noe man brenner for, tror Haugland.

– Jeg er ikke i den situasjonen, men da jeg skrev søknader og prosjektbeskrivelser, kjente jeg hvor fort det kan bli oppslukende, sier hun.

To fine nettverk

Line Marie Wold kjenner slitasjen etter mange år som frivillig, spesielt etter at hun begynte i ny jobb i Nav. Hun anslår at innsatsen hennes tilsvarer 50 prosent stilling.

Møteplasser kan det aldri bli nok av, mener Line Marie Wold. Hun bruker svært mye tid på frivillig arbeid ved siden av jobben som sosionom.

Marius Fiskum

Hun søker midler, skriver økonomirapporter, og bruker mange timer på å drifte prosjektet. Hun leder en arbeidsgruppe med frivillige, men flere av de som var med fra starten har gitt seg.

Hun ser at frivillig engasjement er sårbart.

– Jeg skulle ønske kommunen ville legge ressurser i en stilling, når man ser at et prosjekt er levedyktig. For hvem vil ta over et hjertebarn? Jeg er redd prosjektet fort kan falle sammen når ildsjeler gir seg.

– Hvilke hull finnes i det offentlige velferdssystemet når prosjekter som dette trengs?

– Selv om kommunen gjør bra ting, tror jeg det alltid vil være behov. Møteplasser kan det aldri bli nok av, sier hun.

"Lørdag kl 2" har en fast krok på Nordnorsk Kunstmuseum. Samlingen skal være et trygt sted for kvinner å møtes.  

Marius Fiskum

Det er blitt et bedre nettverk i Tromsø for dem som kommer flyttende til byen, mener sosionomene Wold og Haugland.

Men ifølge dem er det få som egentlig vet hvorfor «Lørdag kl. 2» og «Medkvinner» oppsto.

Til folk som spør sier de at det er to fine prosjekt i Tromsø som er kommet ut av en forferdelig tragedie.