Simen Aker Grimsrud

simen@lomedia.no

– Vi hørte bare dårlige ting om barnevernet, sier Younas og ser utover basketballbanen på Lofsrud ungdomsskole på Mortensrud.

I dag er det en elevbedrift som kløyver ved på banen. En elev lurer på om den velkledde mannen i ullfrakk vil kjøpe. Younas takker høflig nei.

Det er lenge siden han har vært her. Da han flyttet fra Mortensrud på Oslo Øst for 25 år siden, la han ut på en klassereise. I dag bor Younas med sin kone og to tenåringssønner i en mer velstående bydel.

Hanna Skotheim

Men det er på Mortensrud han vil møte oss.

– 1281, jeg er stolt av det, sier Younas og henviser til postnummeret.

Ble stoppet av politiet

Her brukte han utallige timer med kompisene på 90-tallet. De spilte basket og hørte på den amerikanske rapperen Tupac Shakur.

Tekstene traff den unge gutten med foreldre fra Pakistan:

Did you hear about the rose that grew

from a crack in the concrete

– Jeg har kjent på det å føle seg annerledes og utenfor samfunnet. Vi ble ofte stoppet av politiet uten at vi hadde gjort noe, forteller Younas.

Det krydde av unger på Mortensrud. Da blokkene sto ferdig i 1987, flyttet mange barnefamilier fra trange leiligheter i sentrum til tre soverom nær skogen.

Det er lenge siden sist Younas gikk forbi leiligheten han vokste opp i. Foreldrene har flyttet nærmere t-banen.

Hanna Skotheim

Naboene kom fra alle verdensdeler. Foreldrene til Younas kom som arbeidsinnvandrere på 70-tallet.

– Jeg lærte mye av å vokse opp i et multikulturelt område. Jeg husker det som en fantastisk oppvekst, sier Younas.

Holdt seg unna trøbbel

Familien på seks levde av farens inntekt. Han kjørte buss. Moren fungerte som en hjelper for kvinnene i nabolaget. Hun var god i engelsk og jobbet frivillig som tolk.

– Jeg er veldig stolt over hva mamma og pappa fikk til. De kom til et nytt land og skapte en framtid for oss.

Younas følte aldri at familien hadde dårlig råd. På Mortensrud var mange i samme båt.

Her var det få som hadde en sommerhytte på Tjøme. Feriene ble tilbrakt mellom blokkene og på basketbanen.

Younas har gode minner fra tiden på Lofsrud skole.

Hanna Skotheim

Mortensrud var en drabantby, et arbeiderklassestrøk.

Han så klassekamerater som falt utenfor og begynte med rus og kriminalitet. Younas og kompisene drev med idrett. Han ble kaptein på et av Norges beste juniorlag i basket.

– Vi hadde en streng trener. Han kom og leita etter oss hvis vi ikke dukka opp på en trening. Det holdt oss unna trøbbel, sier Younas og smiler.

Foreldrene var opptatt av at barna tok skolen seriøst.

– Men de pressa oss aldri til å ta en prestisjeutdanning. Det viktige var å søke ny kunnskap.

Kunne ikke svømme

Hadde Younas lært seg å svømme som barn, hadde han kanskje ikke hatt en toppjobb i barnevernet i dag. Det var egentlig politi han ville bli.

– Jeg har alltid hatt lyst til å hjelpe folk, slik foreldrene mine gjorde, sier han.

En hendelse i Tøyenbadet som 6-åring skulle vise seg å sette en stopper for politidrømmen.

En jente kom bak ham i sklia og landa oppå Younas. Han forsvant under vann, en badevakt måtte fiske ham opp.

Etter det fant Younas alltid på en unnskyldning for å stå over svømmeundervisningen på skolen.

– I politiet er det krav til å kunne svømme, så jeg måtte slå fra meg det.

Svigermoren foreslo at Younas skulle søke på barnevernsstudiet. «Med din bakgrunn har du masse kompetanse allerede», sa hun, selv utdannet barnevernspedagog.

Younas var skeptisk. Han husket ryktene som gikk om barnevernet på Mortensrud. Skulle han ta fra folk barn?

Etter å ha lest en artikkel i Aftenposten om jobben barnevernsvakta gjør, snudde han.

Det var det uforutsigbare som tiltrakk ham: å rykke ut til barn og unge i akutt krise. Enten det var rus, overgrep, vold eller foreldre med psykiske problemer.

Younas var den på basketlaget som holdt hodet kaldt hvis kampen sto og vippet i sluttsekundene. Han likte seg i stressende situasjoner.

– Jeg tenkte at jeg forhåpentligvis kunne hjelpe disse familiene.

Hanna Skotheim

Ble sett på som en ressurs

Younas hadde alltid hengt med gutter: på skolen, på basketbanen og i militæret.

I den første forelesningen på barnevernsstudiet var han for første gang omgitt av jenter.

Det var en håndfull gutter, Younas var en av få med en annen hudfarge.

– For første gang følte jeg at jeg ble sett på som en ressurs av samfunnet, sier Younas.

Foreleserne sa at det var bra at Younas, med sin bakgrunn, ville bli barnevernspedagog. Han husker at det ble sagt i flere forelesninger.

Da de jobbet med oppgaver, kom medstudentene bort til ham og spurte hvordan en pakistansk familie fungerer.

– Jeg tenkte tilbake på da jeg var med venner hjem etter skolen. Jeg hadde sett at pakistanske familier praktiserer ting veldig ulikt, sier Younas.

Noen spiser middag samlet, andre gjør ikke det. De har ulike måter å kommunisere på. Noen er veldig religiøse, andre er liberale.

– Det finnes ikke én pakistansk kultur. Og sånn er det i alle kulturer. Det er viktig å ha med seg når du jobber med familier.

– Hvordan reagerte familie og venner på at du skulle bli barnevernspedagog?

– Jeg fikk ingen negative tilbakemeldinger. Jeg opplevde at de var nysgjerrige, sier Younas.

Senere ringte venner og kjente i det pakistanske miljøet til moren hvis de trengte råd om barnevernet. Hun satte dem i kontakt med Younas.

– Da prøvde jeg å nyansere bildet om hva vi faktisk gjør. Barnevernet har fortsatt et dårlig rykte.

Bakgrunnen er en fordel

Younas merket raskt at han var attraktiv i barnevernet. Allerede før han var ferdig med bachelorgraden, fikk han fast jobb i Barnevernsvakten i Oslo.

Han jobbet nattevakter og leitet etter barn på rømmen fra fosterhjem eller institusjon. Ble med politiet på utrykning.

Han opplevde at bakgrunnen som mann med minoritetsbakgrunn kunne være en fordel i møte med familier.

– Noen kan ha mer tillit til en mann. Andre kan si: «Du er muslim, du forstår oss». Vi snakker samme språk. Det kan virke mindre skremmende.

Men det motsatte kan også skje. De er redde for at Younas skal fortelle det pakistanske miljøet at familien snakker med barnevernet. Da må Younas forklare at han har taushetsplikt.

Han ble leder i Barnevernsvakten i 2017, etter å ha jobbet tett på barn og ungdom i mange år, blant annet i en barnevernstjeneste og i utekontakten.

– Jeg vurderte lenge om jeg skulle søke på jobben. Jeg hadde egentlig ingen ambisjon om å bli leder. En forutsetning for at jeg skulle ta jobben, var at jeg fikk jobbe med akuttsaker innimellom.

Etter snart åtte år i lederjobben, tar han fortsatt noen vakter ute i felt. Men det blir færre. For det meste sitter på han på kontoret på Politihuset på Grønland.

– Jeg må innrømme at jeg savner å være der ute, selv om jeg er veldig fornøyd med jobben min.

Omgitt av kvinner

Av 45 fast ansatte i barnevernsvakta, er det kun han og fire andre som er menn. Men Younas sier det ikke er noe han tenker på i det daglige.

– Vi skulle gjerne hatt flere menn. Vi ønsker mangfold på jobb og oppfordrer alle minoriteter til å søke.

– Hva skal til for at flere gutter med minoritetsbakgrunn skal velge barnevernsstudiet?

– Jeg tror vi må gjøre noe med ryktet til barnevernet. Altfor mange tenker at det eneste vi gjør er å ta barn. Det er en generell skepsis til barnevernet i befolkningen, men de med en bakgrunn fra et annet land, stoler kanskje mindre på myndighetene.

Han trekker fram politiet, som har klart å rekruttere flere kvinner og personer med minoritetsbakgrunn.

– Politiet gikk ut med budskapet sitt på skoler og andre arenaer der unge er. Vi må nok også bli flinkere til å jobbe med målrettet rekruttering, sier Younas.

Younas omgis av kvinner på jobb. Han forteller at det ikke er noe han tenker mye på i det daglige.

Hanna Skotheim

– Hvorfor har ikke du som mannlig leder klart å rekruttere flere menn?

– Det er et godt spørsmål. Vi går alltid en ekstra runde når vi har menn på søkerlista, men til syvende og sist er det den som er best kvalifisert som kommer først i køen.

Younas forteller at mannlige søkere ofte ikke oppfyller kravene til kompetanse. Et kriterium er at de har jobbet med saksbehandling i en barnevernstjeneste.

– Menn jobber nok oftere på institusjon, og vi får en del søkere med den bakgrunnen. Vi kan ta dem inn som ekstravakter, men ikke ansette dem i faste stillinger, sier Younas.

Ikke født med ski på beina

I oppveksten på Mortensrud sto Younas aldri på ski. Han var i det hele tatt sjelden ute i naturen.

Hans eneste erfaring med skisporten var da han skulle henge etter en beltevogn i Forsvaret. Det skapte latter blant medsoldatene.

Da Younas fikk barn, meldte han seg på et nybegynnerkurs i regi av Turistforeningen. Han ville ikke være en pappa som ikke kunne lære barna å gå på ski.

I en uke terpet han på skiteknikk. Også her var han omgitt av bare damer.

– Instruktøren sa at menn alltid melder seg på et nivå over det de egentlig burde, sier Younas og ler.

Han reiste til Kypros med en kamerat i en uke for å lære å svømme. De brukte timevis i bassenget.

– I dag kan jeg svømme, men jeg er fortsatt redd for dypet.

Bestevennen døde

Utenfor kjøpesenteret Senter Syd på Mortensrud peker Younas på leiligheten foreldrene har flytta til.

Han skal innom på besøk etterpå. Stedet betyr fortsatt mye for lederen av barnevernsvakta.

Hanna Skotheim

Younas har fortsatt tett kontakt med barndomskompisene han hang sammen med på basketbanen.

De var tre bestevenner. Nå er de bare to igjen. Kameraten Alf døde av kreft for et par år siden.

– Da jeg fikk telefonen om at Alf var uhelbredelig syk …

Younas blir stille.

– Det er første gang barna mine har sett meg så sint og lei meg.

Da det gikk mot slutten, satte Younas og vennene opp en turnus. Kameraten skulle ikke dø alene. De byttet på å sove ved siden av sykesenga.

– Vi var som brødre.