Arbeiderbevegelsen i Trondheim har alltid vært litt annerledes. En ny bok forteller den 150 år lange historien

Tekst og foto: Jan-Erik Østlie

– Det blir ofte for mye møtereferater, sier Bjørn-Erik Hanssen, forfatteren bak «Dynamitt i borehullene» – et bestillingsverk om Trondheim Faglige Samorganisasjons historie fra 1870 til 2020, som ble stiftet i 1911 og nå heter LO i Trondheim og omegn.

Hanssen mener at veldig mye om fagbevegelsens historie inneholder dramatikk som tas altfor dårlig vare på i historiske framstillinger.

Sånn ville ikke han gjøre det. Da han startet på dette prosjektet for over to år siden, mente han at LO i Trondheim fortjente en fortelling med undertekst, der det usagte også spiller med. Her har fortellingen sin store styrke.

– Dette løste jeg ved å finne ni personer som representerer hver sin epoke av denne historien og fortelle arbeiderbevegelsens historie gjennom deres liv. Livet til en person kan illustrere mye, sier han.

Har du lest denne? Har passet på norske arbeidsfolk i 125 år. Her historien til Arbeidstilsynet

FORFATTEREN: Bjørn-Erik Hanssens bok er blitt en murstein av ei bok og forteller flere historier, blant annet den om hvorfor LO i Trondheim er litt annerledes enn andre lokalorganisasjoner.

Jan-Erik Østlie

Mer enn Arbeiderpartiet

Leserne skal kunne fabulere med, komme litt videre, mener Hanssen. Han understreker at dette ikke er noen skjønnlitterær bok, men faktabasert og bygd på et stort kildemateriale. Den største utfordringen var å finne de ni han skulle fortelle historien til. Arne Dybfest åpner boka, en kar Hanssen mente var opplagt skulle være med. Dessuten Martin Tranmæl og Knut Olai Thornæs. En gubbe som Johan Nygaardsvold, Hommelviks store sønn og statsminister fra 1935 til 1945, blir bare nevnt så vidt, og er ikke blant de portretterte. Litt av grunnen er at forfatteren mener han var mer partipolitiker enn fagforeningsmann.

FØRSTE KVINNELIGE LEDER: Brit Næsgaard Kvaale (født i 1939) ble som HK-medlem i 1985 Trondheim Samorgs første kvinnelige leder.

Jan-Erik Østlie

– Noen har kritisert meg for at det bare er to kvinner blant de ni, Brit Næsgaard Kvaale og Heidi Larsen. De har kanskje et poeng, sier han diplomatisk. Men før krigen var det ikke mange aktive kvinner i det faglige arbeidet. Viktig var det å skjele litt til politisk tilhørighet også. Arbeiderbevegelsen i Trondheim har alltid inneholdt radikale elementer, ikke bare arbeiderpartifolk. Hanssen mener det også er viktig å få fram.

Lytt til denne historien: Nina (25) vil leve av avkastning på bolig og pensjonere seg før 40

Trønderhøvdingen

At Martin Tranmæl er kongen på haugen i trøndersk arbeiderbevegelse, både den faglige og politiske, bærer også denne boka tydelig spor etter.

– Tranmæl har definert fagbevegelsen i dens formende år. Han rekrutterte masse folk, oppildnet dem – ja, han fikk arbeiderklassen til å skjønne at den kunne ta makta i samfunnet.

Med sitt utgangspunkt i ideer som Tranmæl fikk med seg etter to opphold blant amerikanske fagforeningskamerater på begynnelsen av 1900-tallet, ble han en klassebevisst gigant i norsk arbeiderbevegelse og primus motor for den trønderske radikalismen og Fagopposisjonen av 1911. Hanssen har bare et par ting på minussida: Tranmæl var en arbeiderintellektuell, men ingen stor teoretiker, og Hanssen syns det er litt beklemmende hvordan Tranmæl etter hvert skiftet standpunkt fra en revolusjonær agitator til en tradisjonell revisjonistisk avisredaktør – trygt plassert innafor sosialdemokratiske rammer.

HØVDINGEN: Martin Tranmæl (1879–1967) er ikke bare en bauta blant trønderhovedstadens arbeiderbevegelse, men også på nasjonalt plan.

Arbark

Partisplittelsen

I 1918 dro Tranmæl til Kristiania. I Trondheim ble det et politisk tomrom, aktiviteten falt. Var målet nådd? Blir det noen revolusjon, eller er den avlyst? Bolsjevikene og Lenin i Russland hadde fått det til i 1917, nå ønsket de seg en verdensrevolusjon. Og ville ha det radikale norske arbeiderpartiet med seg. I 1923 toppet det hele seg, Tranmæl hoppet av Komintern-toget sammen med flertallet, mens mindretallet dannet Norges Kommunistiske Parti (NKP). Trondheim Arbeiderparti, Tranmæls Parti, støttet moskvalinja og gikk inn i NKP. Med 542 mot 413 stemmer.

– Et nederlag for Tranmæl?

– Ja, men samtidig en forståelig utgang på saken. Mange fulgte Tranmæls linje. For et verdensparti styrt fra Moskva, tenk deg det! sier Hanssen.

Knut Olai Thornæs, derimot, holdt seg til de Komintern-lojale og ble NKP-er.

Radikalisme med riper i lakken

At arbeiderbevegelsen i Trondheim ble så radikal, og fortsatt er det, skyldes ifølge Hanssen ikke bare Tranmæls ungdommelige halvsyndikalisme, men også at Trondheim ligger langt fra Oslo, og at trønderne liker å gjøre ting på sin egen måte. Og det kom tøffe svenske rallarer til området, blant annet for å bygge Dovrebanen. Trondheimskonferansen, en ekte arv etter Fagopposisjonen av 1911, er etter forfatterens mening et eksempel på at det går an. Skjønt, også trøndersk arbeiderbevegelse har riper i lakken, ved en utstrakt overvåking av kommunister, særlig under den kalde krigens periode. En forferdelig historie, mener Hanssen, som forteller at amerikanerne sto bak, i samarbeid med Håkon Lie og Jens Chr. Hauge.

KNUT OLAI THORNÆS: En av trøndernes store arbeiderpionerer finnes i stein i Thornæsparken.

Jan-Erik Østlie

– Ta Tore Skjærseth, for eksempel, kommunisten fra Hommelvik som ble overvåket i 39 år. Av sine egne. Skulle ikke tro det var mulig, sier Hanssen. Men man ville tekkes amerikanerne i deres planer om å gjøre Norge til en framskutt overvåkingsbase mot Sovjet.

Mye lest: Alenemammaen Linn (32) føler Nav ikke tror henne: – Jeg har aldri følt meg dårligere

Krafta i arbeiderbevegelsen

En kjent hendelse i trøndersk arbeiderhistorie skjedde i 1913 ved mølla i Buvika, noen mil utenfor Trondheim. Der ble sekretæren av fagforeninga skutt av en streikebryter som senere slapp straff og reiste til USA. Hanssen mener at også denne saken var med å radikalisere trønderne. Den viste at rettsapparatet var på makta og borgerskapets side. Skjønt, arbeiderne boikottet bedriften til konkursens rand og dokumenterte den krafta som lå i arbeiderbevegelsen.

LO i Trondheim og omegn lanserte boka på byens litteraturhus 26. mai. Der var blant annet tre av bokas portretterte personer til stede og dagens leder John-Peder Denstad. Denstad mener de har hatt en stor politisk påvirkning, noe både Trondheimskonferansen og Trondheimsmodellen er eksempler på

– Vi vil utvikle en mer offensiv fagbevegelse. For en fagbevegelse uten en opposisjon er en organisasjon uten bevegelse, sier han.

Bokas innfallsvinkel har både han og den forrige lederen Arne Byrkjeflot akseptert – riktig nok under litt tvil og skepsis i starten.

LEDEREN: John-Peder Denstad som bestilte boka er glad han leder en organisasjon som er offensiv. Her undr lanseringen av «Dynamitt i borehullene».

Jan-Erik Østlie

Ikke to lag i fagbevegelsen

LO-leder Peggy Hessen Følsvik skriver i en epost til LO-Aktuelt at de lokale LO-ene rundt i norske kommuner og tettsteder er den sentrale drivkrafta for fagbevegelsen lokalt. Forbundenes kampkraft og forhandlingsstyrke kommer oftest til uttrykk på den enkelte arbeidsplass eller i møte med arbeidsgiverorganisasjonene, men det er gjennom lokalorganisasjonene at forbundenes medlemmer kan gi uttrykk for fagbevegelsens kampkraft på samfunnsnivå. LO i Trondheim og omegn har representert denne kampkrafta for arbeidsfolk lokalt, og har vært viktig for andre lokale LO-er og samorganisasjoner i Norge.

Hessen Følsvik formulerer det på en litt annen måte enn Denstad når hun mener at en bevegelse uten debatt og rivninger er en bevegelse som stivner. I hennes verden er det ikke to lag i fagbevegelsen – «opposisjonen» og «posisjonen».

– Vi er ett lag, men kan ha ulike synspunkter på konkrete saker. Gjennom å diskutere, utveksle synspunkter – og noen ganger krangle – skjerper vi oss og styrker arbeiderbevegelsen sin kampkraft, skriver hun.

– Ville du takket ja om du blir invitert til Trondheimskonferansen i 2022?

– Ja, det ville jeg absolutt prioritere, gitt at ikke andre presserende ting står i veien. Trondheimskonferansen har blitt en viktig arena for fagorganiserte i Norge, og et viktig forum for meningsutvekslingen, svarer LO-leder Peggy Hessen. På epost.

jan.erik@lomedia.no