Alenemamma Linn (32): – Jeg har aldri følt meg dårligere enn da jeg endte på sosialen. Det bare skada meg mer

Yngvil Mortensen

yngvil@lomedia.no

Forestill deg dette: Du er så syk at du ikke klarer å jobbe. Og du opplever det som at myndighetene i bunn og grunn sier at du, og barnet ditt, må leve i fattigdom fordi det skal motivere deg til å jobbe. Linn Henriksen er i den situasjonen.

Hun har slitt med angst siden hun var 13 år, angst som til tider har gjort at hun knapt har gått ut av døra. Linn fylte nettopp 32, har bare nesten fullført utdanningene hun startet på og har aldri hatt en vanlig jobb.

Over ti år er gått og Linn føler hun sitter bom fast i Nav-spiralen. Nav har ikke avgjort om de mener hun er i stand til å forsørge seg selv helt, delvis eller om hun faktisk har nok med å håndtere hverdagen for seg og sønnen sin uten jobb. Hun er ikke ferdig «avklart», heter det på Nav-språket. Linn føler Nav ikke tror henne.

Henriksen er blitt fulgt opp tett med flere arbeidsutprøvinger med et mål om å komme i arbeid, sier lederen for Nav-kontoret Linn tilhører, til FriFagbevegelse.

– Jeg har aldri følt meg dårligere enn da jeg endte på sosialen. Det har bare skada meg mer. Nå føler jeg at heller ikke psykolog vil hjelpe meg lenger. Det har gått så langt. Kroppen er så sliten, sier Linn Henriksen.

– Det handler ikke om at jeg ikke gidder å jobbe. Jeg klarer det ikke, og det er det en grunn til, sier Linn.

Linn hadde ikke sparepenger

Overgangsstønaden til aleneforsørgere som hun fikk fra Nav for å forsørge seg og sønnen sin tok slutt i 2019. Linn hadde ingen sparekonto. Hun har levd på veldig lite helt siden hun flyttet hjemmefra som 18-åring. Ikke alle har foreldre med en feit bufferkonto. Linn så ingen annen utvei enn den lange til «sosialen». Brette ut livet sitt for å reddes av det siste sikkerhetsnettet vi har. Sosialhjelpen er lav fordi det skal motivere folk til å velge å jobbe, sier regjeringa.

De lever under fattigdomsgrensa

Linn og sønnen har i gjennomsnitt hatt i underkant av 18.000 kroner netto i måneden å leve for. Beløpet inkluderer barnetrygd og bostøtte, og er ment å dekke alle utgifter, viser en beregning fra Nav fra september 2020 til mars 2021.

Det er langt under fattigdomsgrensa i Norge for en aleneforsørger med ett barn, som tilsvarer rundt 26.000 kroner i måneden etter skatt, netto. De sist tilgjengelige tallene fra Statistisk sentralbyrå er fra 2019.

Linn har levd under eller rett ved fattigdomsgrensa alle årene hun har vært mor.

– Jeg fikk mer stress og angst, sier Linn.

Denne skaper debatt: Linn (38) ble «naver»: – Jeg så et system hvor effektivitet er viktigere enn å hjelpe sårbare mennesker

Hun har ikke sjans

Vi møter Linn hjemme utenfor sentrum av Fredrikstad. En liten skog av rød rododendron i full blomst står ved inngangspartiet til hovedhuset. På baksida er annekset Linn og sønnen leier. 37 kvadratmeter og lavt under taket. Hun holder orden, for det blir fort fullt. Bilder av sønnen hennes fra han var helt ny i verden og til nå, skolegutt på snart 7 år, henger på veggene, står på hyller og i vinduskarmene. Han var nettopp her med hele klassen. Alle klassekameratene besøker hverandre på tur.

Gutten hennes har soverommet. Linn kunne tenkt seg et soverom til, med egen seng. Men hun har ikke sjans til å skaffe noe større til dem.

– Jeg bekymrer meg hele tiden for om jeg klarer å skaffe det sønnen min trenger. Jeg må hele tiden prøve å la være å bruke penger.

– Vi har ikke penger til en tur til Lekeland, for å si det sånn, sier hun.

Eller treningsavgiften for sønnen. Den regninga sponset bestemor, som jobber som helsefagarbeider.

– Det er vanskelig når det er bursdager eller han blir invitert med på aktiviteter som koster penger, sier hun.

Du er sikret «et nøkternt, rimelig og forsvarlig livsopphold»

Nav Fredrikstad regnet seg fram til at Linn og sønnen trengte litt over 16.000 kroner i måneden, i tråd med de veiledende satsene fra Arbeids- og sosialdepartementet. Det skulle være nok til boutgifter og livsopphold, viser et av vedtakene om sosialhjelp. Du er da sikret penger til bolig og «et nøkternt, rimelig og forsvarlig livsopphold», skrev Nav Fredrikstad i et av vedtakene om sosialhjelp. Nøkternt og rimelig stemmer utvilsomt, men hvor forsvarlig er det?

Sosialhjelpen Nav ga Linn er mye mindre enn det forskerne ved universitetet OsloMet mener er helt vanlige utgifter for en mor og ett barn.

OsloMet har lagd en kalkulator for «alminnelige forbruksutgifter». Kalkulatoren viser at Linn trenger minst 21.000 kroner i måneden til livsopphold og husleie. Linn er altså egentlig 5000 kroner i underskudd.

Livsopphold betyr alt det materielle vi trenger for å leve, utover boutgifter: Mat og drikke, klær og sko, såpe, oppvaskmiddel, tamponger, sjampo og balsam, anti-bac og munnbind, lege, medisiner og tannlege, avis, telefon, kabel-TV og internett, fritidsaktiviteter, og transport til arbeid og fritid.

Hun kunne sittet igjen med litt mer, hvis hun fikk beholde hele barnetrygden. Men Fredrikstad gjør som de fleste norske kommuner og tar i praksis av barnetrygden til barn med foreldre som får sosialhjelp. Fredrikstad regner nesten hele barnetrygden (75 prosent av den) som inntekt for foreldrene, og da får de allerede fattige familiene enda mindre.

Mye lest: Ann Jeanette måtte stoppe lånet da sykepengene ikke kom: – Fikk beskjed om at jeg kunne gå på «sosialen»

– Det er klart det går utover barna

Skulle elendig økonomi i kombinasjon med angst, andre helseproblemer og morsrollen sette Linn i bedre stand til å finne seg jobb og dermed mer penger?

Å leve i fattigdom kan gjøre det vanskeligere for en del å komme i arbeid, påpeker forskere FriFagbevegelse har snakket med.

– Lave ytelser kan nok motivere noen til å komme i jobb, men forskning viser at for svakstilte grupper er denne effekten liten. I stedet holdes mange nede i en økonomisk usikker og vanskelig situasjon. Dette er en kostnadsside som må tas med i vurderingen, mener Kjetil van der Wel, professor i sosiologi ved OsloMet. Han forsker blant annet på velferdsstaten.

– Å skulle ta grep i livet sitt og få til endring, framgang, motivasjon og framtidshåp, alt det avhenger av at man har en trygg økonomisk situasjon, sier han og viser til adferdspsykolgisk forskning.

– Hensikten med sosialhjelpen er at den skal være så lav at det smerter. Den er skrapt til beinet. Det er klart det går utover barna, sier van der Wel. Han understreker at fattige foreldre ofte er veldig flinke til å skjerme barna sine, ved at de søker om subsidiert barnehage, og for eksempel oppsøker hjelp fra frivillige organisasjoner og kommuner som tilbyr gratis fritidsaktiviteter og utlån av sportsutstyr.

– Når barnefamilier har en utrygg økonomisk situasjon, kan det derfor bli en fattigdomsfelle. Barn av foreldre som mottar sosialhjelp blir ofte selv sosialhjelpsmottakere. Skal man bryte den sirkelen, må systemet sørge for en bedre økonomi og oppvekstkår, mener professoren.

Van der Wel mener satsene på sosialhjelpen må økes, om en skal lykkes bedre med å få folk videre i systemet.

– Hele poenget med samordningen i Nav, av sosial, arbeid og trygd, er at brukerne skal ha tilgang på en bred liste av tiltak for å komme videre. Nav skulle sørge for individuelt tilpassede forløp og bedre samhandling blant annet med helsetjenestene, påpeker sosiologiprofessoren.

Fått med deg denne? Sjefen ble forelsket i Kathrine. Hun avviste ham og ble sagt opp

Hun brøt sammen under intervju

Linn har prøvd å få det til siden tenårene. Hun mangler bare læretida for å bli ferdig som baker og konditor. Læretida tok slutt en dag hun holdt på å besvime av angst og prøvde å holde seg oppreist, lent over arbeidsbenken. Da mistet hun lærlingelønna, og fikk litt penger av sosialkontoret. Da hun var 20 startet hun på yrkesfaglinja for å ta fagbrev i barne- og ungdomsarbeid, men brøt sammen på intervjurunden om læreplasser. Hun fiksa det ikke. Det året var hun 21. Hun hadde flere samtaler med en psykolog den høsten. Hun skjønte ikke før det at det var angst som hadde plaget henne helt siden 13-årsalderen. 21 år gammel fikk hun første gang hjelp av en psykolog. På den tida fant en vikarlege ut at hun hadde lavt stoffskifte, og ga henne medisiner mot det. De hjalp. For etter det sluttet hun å besvime. Men angsten for å besvime, for å bryte sammen, ble ikke borte.

Hva slags hjelp fikk Linn?

Hun har fått krisehjelp noen ganger fra psykologer i disse årene, viser papirene hennes som hun har gitt FriFagbevegelse innsyn i. Men ingen behandling varte over tid, utover noen måneder med samtaleterapi hos psykolog da hun fortsatt gikk på videregående. Denne psykologen skrev at hun var så plaget med alvorlig angst at hun anbefalte behandling hos Navs Senter for jobbmestring for å få hjelp til å komme ut i en praksisplass, som kunne føre til lærlingeplass.

Hun fikk tilbud om oppfølging fra psykolog noen ganger senere, men avslo.

«Hennes angstproblematikk synes ikke å ha vært adekvat behandlet i spesialisthelsetjenesten», skrev en psykiater Nav hyret inn mange år senere.

Fastlegen har flere ganger forsøkt å motivere henne til behandling hos psykolog. Linn blir sliten av å måtte fortelle sin historie på nytt, noe som er forståelig, skrev han i en legeerklæring i fjor. Linn har fortalt den mange ganger til forskjellige mennesker, til veiledere i de ulike tiltaksbedriftene, flere Nav-veiledere, flere forskjellige psykologer og andre.

Mye delt: Ragnar har vært sykmeldt i snart ett år – venter fremdeles på sykepenger fra Nav

Hun droppa ut av skolen

Året etter hun droppa ut av barne- og ungdomsarbeiderutdanningen, i 2011, var første gang hun kom inn i Navs system for arbeidsavklaring. Allerede da søkte hun om uføretrygd, men fikk avslag. Nav innvilget henne arbeidsavklaringspenger fordi hun trengte hjelp til å finne ut av sine helseproblemer og finne ut hva hun kunne jobbe med og hvor mye.

Hun kjente seg ganske alene i møtet med Nav-systemet og helsevesenet.

Nav kunne ha spurt henne om hun ønsket en koordinator som kunne hjelpe henne videre, såkalt individuell plan. Det er et tilbud til folk som trenger langvarige og koordinerte helse- og omsorgstjenester, og hjelp til å holde styr på dette, og økonomien hennes. Nav mente ikke at det var naturlig å tilby henne individuell plan da Linn startet prosessen med arbeidsavklaring.

Nav Fredrikstad sier i ettertid at «initiativet til individuell plan kan komme fra brukeren selv». Nav sier videre at Henriksen ikke fremmet noe ønske om det. Linn Henriksen visste ikke at det fantes noe slikt. Hun var 21 år, og ofte helt lammet av angst.

Linn gjorde det Nav ba om

Hun var i praksis i barnehage, skolefritidsordning og på eldresenter i rundt fem år til sammen. Ofte ble det for mye. Hun presset seg til å jobbe fulle dager, og turte ikke si fra at det ble for mye før det gikk så langt at hun ikke klarte å møte opp.

Linn Henriksen gir FriFagbevegelse papirer fra alle disse årene, som forteller historien hennes slik den er skrevet av mange betalt av Nav for å hjelpe henne, i tillegg til fastlege og psykologer.

Denne bør du få med deg: Det siste året har Ronja (29) søkt på 379 jobber, men fått avslag på samtlige: – Jeg har følt meg verdiløs

(Saken fortsetter under bildet)

NÅR ER DET NOK? – Staten taper mye penger på å bruke så mange år på avklaring. Så ender jeg kanskje opp ufør, med enda større problemer enn før. Hvis det gikk fortere med behandling, ville kanskje mange blitt bedre og kunnet komme i jobb. I stedet blir man sykere på veien, sier Linn Henriksen.

Yngvil Mortensen

– Jeg gråt på vei til jobb nesten hver dag

I en av barnehagene hun hadde praksisplass, jobbet hun fulle arbeidsdager tre dager i uka, med en fridag mellom. Bare tre dager, fordi «det fremkommer at du sliter med angst», skrev Nav Fredrikstad. Nav skrev at litt kortere arbeidsdager, ned til seks timer dagen, hver dag, ville være mer hensiktsmessig for Linn.

Praksisplassen hadde hun mens hun ble fulgt opp av Navs eget Senter for jobbmestring. De skal hjelpe folk med «lett til moderat angst» med å mestre de psykiske plagene, komme raskt i arbeid og klare å mestre jobben over tid», står det på Navs nettsider.

– Jeg snakket med en dame fra senteret om åssen jeg hadde det og åssen jeg kunne prøve å håndtere angsten, forteller Linn Henriksen til FriFagbevegelse i dag.

– Det var mye snakk om at hvis jeg bare dro i den praksisen, facet jobben og sto i det, så ville jeg bli bedre. Det var motsatt. Jeg var så utafor og ble så dårlig at jeg gråt på vei til jobb nesten hver dag, forteller Linn.

Hun var noen dager på psykiatrisk senter året etter. «Pasienten er under god oppfølging fra Nav», skrev psykologen i papirene hennes. «Tidligere hadde hun angst for å dra på jobb. Den er nå borte», skrev psykologen.

Linn opplevde på ingen måte at angsten var borte.

Så ble hun gravid

– Jeg ble så glad da jeg ble gravid. Jeg følte meg sterkere, forteller Linn. Øynene lyser når hun snakker om barnet sitt.

I 2014 fødte Linn en gutt. Etter året hjemme med ham, ventet nye praksisplasser gjennom Nav i barnehage og skolefritidsordning, i 2015 og 2016. Da sønnen var 2 år ble det slutt med barnefaren, og hun fikk overgangsstønad fordi hun hadde hovedomsorg for sønnen.

I 2017 var hun på intervju for lærlingplass i en barnehage. Hun holdt på å besvime under intervjuet, forteller hun. Det ble ikke noe av. De ville nok ikke ha en lærling som holdt på å besvime, sier Linn.

De klarte seg fint på overgangsstønaden, selv om det var langt fra fett, forteller Linn. Hun hadde råd til å ta med gutten sin på Lekeland en gang iblant.

Mye lest: Når Øyvind (29) søker jobber, er det én opplysning han kvier seg for å gi

Jobben ga henne angst

Våren 2018 var Linn igjen i gang med arbeidsavklaring hos et av de private firmaene som gjør dette på oppdrag for Nav. Igjen ville Nav teste om Linn burde jobbe. Under arbeidsutprøvingen fikk hun et angstanfall som gjorde at hun måtte til legen. «Bruker trenger tettere oppfølging fra en veileder som har mer tid til å hjelpe bruker med å finne riktig arbeid», står det i et Nav-notat om opplegget, som ble avsluttet.

Noen uker etter dette sendte Nav henne til et nytt firma for akkurat det samme, arbeidsavklaring. Bestillingen fra Nav lød omtrent slik: Hvor mye kan hun jobbe? Hva kan hun jobbe med, som er forenlig med hennes helseplager? Nav ba firmaet opprette en arbeidstrening hvor hun kunne «prøves ut».

Det viktigste for Linn var å «kunne fungere i arbeid over tid og samtidig ha overskudd til å ta seg av barnet», skrev firmaets veileder i sluttrapporten.

«Jeg har barn å ta vare på»

«Hun har ikke mer overskudd til sønnen når hun har vært her, eller når hun må prestere noe utenfor familielivet», skrev veilederen fra firmaet som skulle finne ut om Linn burde jobbe.

Underveis i opplegget skrev Linn på SMS til veilederen: «Jeg våkner stressa og sovner stressa. Jeg må si stopp før jeg møter veggen i privatlivet. Jeg har barn å ta vare på. Siden jeg fikk vite at jeg må ut i praksis igjen har jeg vært dårlig. Jeg klarer ikke mer».

Hun opplevde presset som så stort at veilederen ikke sendte henne ut i arbeidsprøving.

Veilederen konkluderte med at Linn ikke var klar til å møte kravene som stilles i det ordinære arbeidslivet. Linn er ressurssterk, men helseutfordringene hennes virker så store at dette overskygges, skrev veilederen i rapporten.

«Arbeidsutprøvingen ble ikke gjennomført på grunn av manglende motivasjon hos bruker, da hun selv opplevde å være ufør», er Nav Fredrikstads beskrivelse av grunnen til at opplegget ble stanset.

Linn ble sint og lei seg da hun leste det.

– Fordi jeg følte meg så mye verre og ville ha en ende på Nav-prosessen, så handlet det plutselig om min motivasjon, sier Linn.

Samtidig som hun hadde det vanskelig, hadde hun mindre penger å leve for.

Fikk du med deg denne? Tusenvis av arbeidstakere lever med konstante smerter som ingen ser. Brith Tone er en av dem

Linn samlet papirer til uføresøknaden

Linn orket ikke mer. Hun ville søke om uføretrygd igjen, etter åtte år i systemet.

Uføretrygd er en mager, men sikker inntekt som gis helt til pensjonsalder for folk som ikke klarer å jobbe. Hvis man skulle bli i stand til å jobbe etter at man er innvilget uføretrygd, er det mulig å få uføretrygden og tjene penger på arbeid ved siden av.

Hun har hatt så lav inntekt at uføretrygden hun kan få, er den aller laveste. Fordi hun har barn, vil hun også få barnetillegg. Til sammen vil hun da få rundt 300.000 kroner i året før skatt. Når skatten er trukket fra, vil hun fortsatt leve under fattigdomsgrensa.

– Da jeg sa fra til Nav at helsa mi ikke orket flere runder med utprøving, og at jeg ville søke om uføretrygd, startet et rent helvete, forteller Linn Henriksen.

Hun og sønnen måtte leve på sosialhjelp.

Både Linn Henriksens fastlege, en psykiatrispesialist hyret av Nav og en psykolog som jobber i Nav, anbefalte alle i årene som fulgte behandling i spesialisthelsetjenesten, distriktspsykiatrisk senter. Det er selve grunnsteinen i spesialisthelsetjenesten i det offentlige psykiske helsevernet i Norge.

Nav-psykologen tok tester av Linn og mente hun skåret oppunder grensa til alvorlig angst, da hun ble testet uten å bli utsatt for det som trigget angsten hennes. Angsten er et stort hinder for henne, vurderte psykologen.

Debatt: «La oss endre sosialhjelpen før antallet mottakere eksploderer»

De som kunne hjelpe, sa nei

Rett før korona-utbruddet i 2020 sendte fastlegen hennes henvisning til distriktspsykiatrisk senter (DPS) i Fredrikstad. De svarte nei. De mente hun ikke hadde alvorlige nok symptomer til at hun hadde rett til helsehjelp i spesialisthelsetjenesten. Vi anbefaler psykiatrisk helsetjeneste i kommunen, svarte de.

Rundt en tredel av alle som ble henvist for å få hjelp hos DPS i Fredrikstad i 2019 og 2020 fikk avslag, opplyser DPS til FriFagbevegelse.

Fastlegen skrev i legeerklæringen til søknaden om uføretrygd at Linn «har strevd over mange år for å tilpasse seg og fungere i ordinært arbeid uten at dette har lyktes. Til tross for en rekke forsøk og høy grad av motivasjon fra pasientens side. Hun har ikke vært i ordinært arbeid og hennes utsikter til å fungere i ordinært arbeid slik hennes situasjon er og har vært, synes lite sannsynlig». Han mente det var lite trolig at behandling ved DPS eller tilsvarende vil gjøre henne i stand til å jobbe i ordinært arbeid på nåværende tidspunkt, all den tid som har gått uten at hun har vært i arbeid. Trolig vil det være verdt et nytt behandlingsforsøk for muligens å bedre hennes livskvalitet», skrev han.

Nav-prosessen fortsatte

I juli 2020 søkte Linn om uføretrygd fra Nav. Få uker etter kom avslaget. «Nav ser at lidelsen påvirker funksjonsevnen i en slik grad at inntektsevnen din er nedsatt i dag». Men Nav ville ikke utelukke at oppfølging hos psykiatrisk helsetjeneste i kommunen kunne bedre funksjons- og inntektsevnen.

Linn hadde så lite penger at hun fikk gratis hjelp fra advokat. Du må ha mindre enn 243.000 i årsinntekt for å få fri rettshjelp. Advokaten klagde på avslaget fra Nav.

«Det er alminnelig praksis at oppfølging i psykiatrisk helsetjeneste i kommunen ikke er å anse som behandling som bedrer inntektsevnen, men kun er å anse som et støttende tilbud», argumenterte advokaten.

Mye delt: Alenemor Wenche ble satt ut av spørsmålet fra Nav: – Evig takknemlig for hjelpen jeg fikk

Linn ble forvirret

Hvis hun søkte behandling i kommunen, ville Nav godta det som behandling når hun søker om uføretrygd igjen? Linn sier hun selv spurte Nav tre ganger om stemmer, uten å få et klart svar. FriFagbevegelse kontaktet det kommunale tilbudet til folk med psykiske lidelser der hun bor, Fredrikstadhjelpa. Leder Morten Beiermann, opplyser på generelt grunnlag, at Fredrikstadhjelpa kan være godkjent som behandler i en prosess med arbeidsavklaring overfor Nav når det er avtalt med personen som trenger behandling og Nav.

Nav Fredrikstad sier til FriFagbevegelse at Nav kan godkjenne slik behandling, men det avhenger av hva som er forsøkt i behandlingen og hvordan den går. Det er ikke sikkert behandling der er nok til å vurdere varig uførhet, som må til for at Nav skal gi henne uføretrygden.

Det er ingen grunner til at hun ikke kan gå i behandling og være i arbeidsrettede tiltak gjennom Nav samtidig, skrev fastlegen i en legeerklæring til Nav i desember.

Nav holdt på sitt, og avslo klagen. Advokaten klagde igjen. Linn fikk nok et slag i trynet, i mars i år. Nytt avslag.

Månedene gikk. Linn var ofte blakk, og søkte om krisehjelp fra Nav nesten hver måned.

Utslitt etter rundt to år på sosialhjelp, fikk hun i april innvilget søknad om arbeidsavklaringspenger. Det betyr en mer stabil økonomi framover, hvis hun gjør alt Nav ber om.

Hun vil få rundt 200.000 kroner i året, som er minstesatsen for arbeidsavklaringspenger inkludert barnetillegg på 27 kroner dagen. Dette er før skatt.

Hun vil trolig få mindre utbetalt i bostøtte enn når hun levde på sosialhjelp, fordi hun får arbeidsavklaringspenger, opplyser Nav. Så Linn vet ikke ennå hvor mye hun vil ha å rutte med framover.

Kronikk: «Sykmelding – fra rettighet til oppsigelsesgrunn». Ebba Wergeland forklarer

«Du har rett til arbeidsavklaring»

Dersom behandling fører frem, kan det være aktuelt med arbeidsrettede tiltak, skrev Nav Arbeid og Ytelser i avslaget på uføretrygd der de listet opp hva hun måtte gjøre.

Så skjedde ting i motsatt rekkefølge. I slutten av april i år meddelte Nav Fredrikstad henne at «du har rett til arbeidsmarkedstiltaket avklaring» fordi du trenger å få avklart din arbeidsevne og dine muligheter til å få arbeid». Hun står nå på venteliste for dette, sier Nav.

Linn sliter med smerter i kroppen og har fått diagnosen fibromyalgi.

Videre arbeidsutprøving er ikke formålstjenlig, skrev legen i en ny legeerklæring til Nav i mai.

Legen ønsker ikke å svare på spørsmål om Linn, fordi han av prinsipp ikke kommenterer sine pasienter.

Han sendte den tredje henvisningen til distriktspsykiatrisk senter i mai.

– Jeg vil bruke det lille jeg har av energi på sønnen min. Det må Nav skjønne. Han er det aller viktigste for meg, sier Linn.

Nav: «Vi kan alltid bli bedre»

Nav Klageinstans oppsummerte da de avslo uføresøknaden hennes «Over mange år har du deltatt på flere ulike tiltak i regi av Nav uten at du har kommet nærmere arbeid».

– Hva kunne Nav Fredrikstad gjort annerledes for en raskere avklaring av Henriksens arbeids- og funksjonsevne?

«Vi kan alltid bli bedre», svarer leder for Nav Fredrikstad, Lise Mette Paulsen, på e-post til FriFagbevegelse. «Det blir ofte tydeligere når vi ser på sakene i etterkant», skriver hun.

«I denne saken har Henriksen blitt fulgt opp tett med flere arbeidsutprøvinger med et mål om å komme tilbake i arbeid. Vi har også fått tilbakemeldinger om at det er et realistisk bilde. Det har også i løpet av årene også vært flere sykdomsavbrudd, samt en permisjon», svarer Paulsen.

Linn Henriksen har brutt sammen gang på gang i Navs bestrebelser på å få henne i jobb.

– Staten taper mye penger på å bruke så mange år på avklaring. Så ender jeg kanskje opp ufør, med enda større problemer enn før. Hvis det gikk fortere med behandling, ville kanskje mange blitt bedre og kunnet komme i jobb. I stedet blir man sykere på veien, sier Linn.

Den vanligste lavinntektsgrensa, altså fattigdomsgrensa, som SSB bruker og som vi viser til i denne saken, følger EU-definisjonen av fattigdom. Grensa settes på 60 prosent av medianinntekten etter skatt, justert for husholdningenes sammensetning.