NINA HANSSEN

nina.hanssen@lomedia.no

Martha C. Morris smiler da vi møter henne på årets arbeiderkonferanse i ILO, men bak smilet skjuler det seg en utrolig sterk historie. Om død, lidelse, savn etter eget barn og mange år uten lønn og anerkjennelse.

– Vi har nå 10.000 medlemmer og er en del av Public Services International (PSI), men er fortsatt ikke anerkjent av regjeringen. Men et møte her i Genève med vår arbeidsminister og lederen for arbeidsgiverorganisasjonen, sammen med PSI, denne uka, gir håp for en bedre framtid, sier Morris.

Hun har kjempet hardt og lenge for sine kollegers rettigheter, men vet at kampen ennå ikke er over. Dessuten er hun bekymret for at en ny ebola-epidemi er på vei.

– Vi har ikke råd til å miste flere helsearbeidere som jobber for å hjelpe sivilbefolkningen. I dag har vi verken nok opplæring, utstyr eller beskyttelse for våre sykehusansatte, forteller Morris.

• To fagforeningsfolk løslates fra kasakhstansk fengsel som følge av Arthur Svensson-prisen

Trepartsdialog i Geneve

Morris er til vanlig politisk rådgiver i National Helath Workers Union of Liberia og har 12 års erfaring fra helsesektoren. Hun er en av de ansattes representanter på ILOs arbeidslivskonferanse, som samler over 5.000 representanter fra regjeringer, fagforeninger og arbeidsgiverorganisasjoner fra hele verden.

– For meg er det fantastisk å få lov til å delta her for å observere, være vitne til og delta i politiske diskusjoner. Men mest av alt, ønsker jeg at internasjonale fagforeninger vil få øynene opp til hva som skjer i Liberia, sier hun.

Morris har lenge ønsket å få en dialog med de andre partene i arbeidslivet om situasjonen for de offentlige ansatte i Liberias helsesektor.

Ettersom hun vet at en ny ebola-epidemi er i ferd med å spre seg, mener hun det haster med å få på plass en trepartsdialog. Men da må hennes forbund bli akseptert av den regjeringen som vant valget i fjor høst.

• ILO-konferansen vil ha på plass en ny konvensjon om vold og trakassering i arbeidslivet

Offentlig helsepersonell måtte arbeide uten beskyttelse

Morris husker godt den uvirkelige tiden og kampene de kjempet på hjemmebane under og etter ebolakrisen.

Ettersom hun var den på sykehuset som talte helsearbeidernes sak, fikk hun sparken i likhet med 22 fagforeningslederne, fordi de krevde høyere lønninger og beskyttelsesdrakter.

Helsepersonell fra Liberia fikk nemlig aldri den samme beskyttelsen som internasjonale hjelpearbeidere - noe som også er årsaken til at de ble ekstra hardt rammet av epidemien.

Nå med nye utbrudd av ebola, er Moris opptatt av at både arbeidsgiverne og politikerne er klar over konsekvensen hvis man ikke lar helsepersonalet få skikkelig beskyttelse. I 8 måneder jobbet hun likevel på sykehuset uten å få lønn.

– Den forrige regjeringen var veldig fagforeningsfiendtlig og gjør dette med folk som står på. De lar være å betale oss og prøver å utmyke oss, sier hun.

Bakgrunnen for at hun og 22 fagforeningsledere mistet jobben var at de i 2011 hadde stått bak et massemøte med offentlige helsearbeidere fra hele landet som krevde bedre lønn og betingelser for alle. De organiserte seg og dannet fagforening.

Morris jobber fortsatt på sykehuset, men har aldri fått kompensasjon for de 8 månedene hun ikke fikk lønn.

Det var i 2014 at ebola kom til Libera.

– Jeg hadde en 3 måneder gammel baby på den tiden. Da 11 sykepleiere på sykehuset jeg jobbet på døde, tok jeg en beslutning. Jeg ga babyen min til et søskenbarn, og bestemte meg for å kjempe for helsearbeiderne som jobbet døgnet rundt for å hjelpe sine pasienter, forteller hun.

I perioden da ebola var på det verste, kunne hun verken ta på sin sønn, eller gi han en klem. Alle var redde, fordi hun jobbet med ebola. De tenkte at hun var smittet.

– Vi sto på hele døgnet og krevde beskyttelse og materiale og sørget for at man laget egne enheter for ebola-pasienter. Jeg ledet an og kunne ikke forlate mine kolleger for å ta vare på min sønn, forteller hun. Hun har fortsatt tårer i øynene når hun tenker på den intense tiden.

Nå frykter for hva det nye ebolautbruddet vil bringe.

– Alle vi som er helsearbeidere er beredt, men vi har ikke utstyr og beskyttelse og nyutdannede sykepleiere aner ikke hvordan de skal takle dette, så de trenger opplæring, sier hun.

Det håper hun nå også at politikerne forstår. Men da må de også anerkjenne fagbevegelsen, så de kan ha reelle forhandlinger.

Krever anerkjennelse

I 2016 rettet den årlige ILO-konferansen i Genève en klage til regjeringen i Libera på akkurat dette punktet.

– Ingenting har skjedd siden 2016 så jeg er overrasket over at ikke Liberia er tema her, sier Martha C. Morris.

Hun mottar lønn nå og har mulighet til å være sammen med sin sønn, som nå er 3,5 år, men er fortsatt bekymret for samfunnet han skal vokse opp i.

– I mange år kunne jeg verken se, røre eller leke med han. Jeg håper at han vil forstå at han, i likhet med sin mor, må kjempe for rettighetene, sier hun.

Hun vil lære han at gode, anstendige lønns- og arbeidsvilkår ikke kommer av seg selv.

– Jeg er optimist nå og håper at vår fagforening vil få den anerkjennelsen fra regjeringen som de trenger for å bli hørt. Vi trenger bedre arbeidsforhold, mer kompetanse og så må vi være mer beredt på en ny krise i helsesektoren. Liberia har ikke råd til at flere helsearbeidere skal dø. Det er jo vi som er frontsoldatene som skal kjempe for livene til sivilbefolkningen i Liberia, sier hun.