– Jeg trenger ikke å være en superhelt. Jeg må ha tid til å leve

Lene Svenning

lene@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

Hun måtte slutte på den prestisjetunge linja på videregående. Og hun hadde kutta ut håndballen. Så da videregående var omme, startet Marita Henriksen på et årsstudium i psykologi på Universitetet.

– Det skulle være et slags friår, sier Henriksen.

– Hvordan i all verden kan universitetsstudier være et friår?

Henriksen forklarer. Riktignok var hun interessert i psykologi, men målet med studiet var først og fremst å komme inn i studentmiljøet og å finne ut hvilken retning hun ville gå i.

– Jeg ville også finne tilbake til nysgjerrigheten og viljen til å lese og diskutere.

Det var to ting hun hadde mistet i jaget etter gode karakterer på videregående.

– Og så ville jeg ha tid til å gå på kafé og bare leve. Det måtte være godt nok dette året. Det var en utfordring for en «flink pike» som meg.

For hva skulle hun gjøre videre i livet?

– Det var mye press.

En ting av gangen

Nå er hun bare ti studiepoeng unna en bachelorgrad, men har tatt pause for å være leder i Handel og Kontors ungdomsutvalg.

– Det er sykt gøy! Og veldig givende.

Vervet som HK Ung-leder er på heltid, det ble bestemt på forbundets landsmøte i september. Henriksen, som har fungert i tillitsvervet siden november, ble formelt valgt 11. april.

– Nå satser jeg på å gjøre én ting skikkelig.

HK Ung er et tilbud for medlemmer under 35 år. Men Henriksen vil ikke nøye seg med tradisjonelle aktiviteter som pizza- og bowlingkvelder.

Under HK Ungs sommerkonferanse i fjor tok Marita ansvar for en del av programmet..

– Det sosiale er viktig for å få ungdom med. Men vi vil også få unge folk inn i det ordinære fagforeningsarbeidet, i tillegg til å sørge for skolering tilpasset unge. I HK Ung kan man øve seg på å delta i medlemsdemokratiet slik at det blir mindre skummelt å bli tillitsvalgt.

Hjemmekjær

– Her er soverommet, stua, kjøkkenet.

Marita Henriksen slår ut med armene. Vi sveiper kjapt blikket over alle de 24 kvadratmeterne i kjellerleiligheten på Grefsen i Oslo.

Her har Henriksen bodd siden i fjor sommer. Etter lang tids leting, fant hun endelig en leilighet hun hadde råd til å leie.

Ferdig innflyttet er hun imidlertid ikke. Veggene er fortsatt tomme, bilder er ennå ikke kommet på veggene.

Henriksen flyttet hit etter et tre år langt samboerskap. Nå nyter hun å bo alene.

– Det er deilig å være singel, for å være helt ærlig.

Henriksen byr på favoritten ferske wienerbrød.

Kjempesnork

26-åringen ble tidlig opptatt av politikk. Ifølge faren har hun stilt spørsmål om hvordan samfunnet henger sammen fra hun var ganske liten.

En julaften, da hun var ni-ti år gammel, spurte hun alle voksne rundt bordet om hvilket parti de stemte på.

– «Det kan vi snakke om når vi kommer hjem, Marita», var beskjeden jeg fikk.

Hun ler.

– Alle rundt bordet stemte forskjellig.

Da Henriksen selv skulle stemme for første gang, satte hun seg ned og leste de ulike partienes politiske program.

– Det var kjempesnork.

Men det var én sak som traff henne i hjertet – solidaritet. Henriksen meldte seg inn i AUF. Snart ble hun spurt om å bli nestleder i lokallaget.

Det var ikke første gang Henriksen deltok i organisasjonsarbeid. Allerede på ungdomsskolen ble hun valgt inn i elevrådet.

Karakterjeger

Da Henriksen begynte på videregående skole, valgte hun Bergen Katedralskole, også kalt «Katten». Skolen er kjent som vanskelig å komme inn på og for en stor grad av politisk engasjement blant elevene.

Henriksen valgte IB-linja – International Baccalaureate. Her foregår all undervisning på engelsk.

IB blir ansett som en krevende retning. Hun jobbet hardt og fikk gode karakterer – det var viktig for henne.

Men så fikk hun kyssesyken. Og halsbetennelse med streptokokker, en ikke uvanlig, men kjedelig kombinasjon. Henriksen var så dårlig at hun ble innlagt på sykehus.

– Jeg var veldig sliten.

Det kan ta tid å komme helt til hektene etter kyssesyken. Henriksen måtte gjøre endringer i livet sitt for å få tid og rom til å bli frisk. Litt motvillig, riktignok.

– Jeg fikk ikke fortsette på IB. Det ble for hardt, med høyt faglig nivå og et enormt press.

Vanlig studiespesialisering måtte holde.

Og som om det ikke var nok: Det siste året på Katten ble hun innlagt på sykehus med blodforgiftning.

– Jeg ropte i smerter.

Hun ble frisk.

Godtepose

Året etter startet hun på «Sammenlignende politikk» på universitetet, men ga seg etter få måneder. Henriksen hadde nemlig fått fulltidsjobb som fylkessekretær i AUF Vestland.

– Mye av det jeg kan, lærte jeg i den jobben.

For fire år siden flyttet Henriksen til Oslo og tok opp studiene. Denne gangen het faget «Offentlig administrasjon og ledelse».

– Egentlig er det en godtepose av statsvitenskap, psykologi, juss, forvaltning, økonomi og sosiologi.

Den godteposen spiste hun av i to år, før hun igjen avbrøt seg selv. Nå fikk hun jobb som organisasjonsarbeider i LO i Oslo og Akershus.

Henriksen unnskylder seg.

– Man studerer jo hovedsakelig for å få jobb. Og så var det vanskelig å takke nei til den jobben.

Planen var å fortsette studiene ved siden av jobben. Det viste seg å bli vanskelig.

Rastløs

Henriksen har vokst opp i det som sosiologer kaller en flerkjernefamilie. Da hun var tre år gammel, gikk foreldrene hennes fra hverandre. Hun og lillesøsteren bodde sammen med mora i flere år.

Hos faren var de en dag i uka og annenhver helg. Et sånt liv har noen fordeler, mener hun.

– Pendlingen har gjort oss mer selvstendige. Vi lærte å ta bussen og å pakke bagen selv.

Da hun var 16, satte imidlertid Henriksen foten ned. Hun orket ikke å flytte fram og tilbake mellom to hjem lenger.

– Det er slitsomt å ha tingene dine spredt. Og du føler deg rastløs. Du skal aldri være lenge på ett sted, du må alltid planlegge for å dra igjen.

Henriksen tror rastløsheten har satt seg i henne. Hun ser rundt seg i leiligheten.

– Dette er er det niende stedet jeg bor etter at jeg flyttet hjemmefra.

På den annen side – Henriksen tror også at oppveksten i to hjem har gjort henne tilpasningsdyktig.

Storesøster til fem

Familien hennes vokste. Hun fikk en stefar og to nye søsken hos mor og en stemor og to nye søsken hos far. Dermed har hun blitt storesøster til fem.

– Det er jeg evig takknemlig for. Jeg har en stemor og stefar som jeg er så glad i og som har gitt meg mer stabilitet i livet mitt. Og søsknene mine betyr alt for meg. Å være så langt unna dem er det såreste med å bo i Oslo.

Hun forteller om sist hun var hjemme hos faren. Da kom minstemann krypende opp i senga hennes om natta.

– Hva har jeg gjort for å fortjene dette, tenkte jeg.

Selv har hun det ikke travelt med å etablere seg igjen.

– Nå har jeg fått litt mer plass til meg selv. Jeg føler meg lykkelig.

Ingen superhelt

Privat

Henriksen spilte håndball i mange år.

Som 16-åring var hun med laget sitt til bronsefinalen i den nasjonale Bringserien.

Det lå det også mye hardt arbeid bak. Skulle hun satse videre på håndballen? Hun fikk valget.

Henriksen valgt å legge ballen død. Ikke bare hadde hun hatt kyssesyke og blodforgiftning, hun hadde også hatt hjernerystelse to ganger, og var lei av å trene seg opp igjen.

Nå vurderer Henriksen om hun skal begynne å spille håndball igjen.

– Jeg har snust litt på Kjelsås, sett den lokale klubben spille. Det er bare stoltheten som hindrer meg – jeg er usikker på formen min.

Hun smiler.

Akkurat nå er turer i marka den eneste fysiske aktiviteten Henriksen bedriver. Skal det bli mer, skal det være for gøy.

– Jeg har alltid stilt høye krav til meg selv. Det handler nok om identitet. Jeg har alltid fått ros for å være flink – da ble det viktig for meg å være det også. Jeg er avhengig av anerkjennelse. Og mangel på anerkjennelse gjør at man stiller høye krav til seg selv.

Henriksen synes det får være nok press og stress.

– Det er viktig å ha rom for å prøve og feile. Hvis det ikke er rom for å feile, slutter man å prøve.

Henriksen øver seg på å være mindre flink. På å avslutte arbeidet med en oppgave når resultatet er godt nok – det må ikke være perfekt.

Brian Cliff Olguin