Å være leder er krevende, mener Lone. Hun skal jobbe for at de får lønn for strevet

Lene Svenning

lene.svenning@lomedia.no

Sissel M. Rasmussen (foto)

sissel.rasmussen@lomedia.no

– Kan jeg ta et bilde av dere?

Lone Hagelund plukker kjapt opp mobilen.

– Jeg tar mange bilder. Mange lurer på hvorfor. Det blir som en minnebok for meg. Jeg blir glad av å gjøre det.

Hun ler, og før vi vet ordet av det har hun foreviget besøket av HK-Nytts journalist og fotograf.

Hun legger ned mobilen på spisebordet hjemme i tomannsboligen på Kringsjå i Oslo. Vi kan fortsette intervjuet.

Ikke lønn for strevet

Det var i våres at Lone Hagelund, fagsjef med ansvar for kompetanseutvikling i Norges bedriftsidrettsforbund, fikk spørsmål om hun kunne tenke seg å bidra til å få Handel og kontors bransjeråd for ledere opp og stå. Absolutt, svarte Hagelund – hva er et bransjeråd?

Hun hadde allerede vært på én samling for ledere organisert i Handel og kontor (HK). Hagelund har mange års erfaring som leder, både i bedriftsidrettsforbundet og i ulike deler av skoleverket. Her har jeg noe å bidra med, tenkte hun.

I dag er hun leder av bransjerådet.

– Mange blir ledere fordi de er flinke i faget sitt og gjør en god jobb. Som ledere får de mer å gjøre og større ansvar uten at de nødvendigvis får bedre betalt. Det er jo beundringsverdig!

Hun rister samtidig på hodet.

Å være leder er krevende, mener Hagelund. Mange får ikke lønn for strevet. Derfor er hun glad for at HK har etablert et forum hvor ledere – butikksjefer og mellomledere i ulike bedrifter og organisasjoner – kan stå sammen, hjelpe hverandre, skape nettverk og øke kompetansen – i tillegg til å jobbe for bedre lønns- og arbeidsvilkår.

– Jeg har skjønt at det har vært en holdning i HK at ledere ikke hører hjemme i forbundet, at man skal jobbe for folka på gulvet. Sånn tenker ikke jeg. Vi er tjent med å samarbeide.

Lone Hagelund har vært nestleder i HK-klubben på jobben i flere år. Men det kjentes ikke som en selvfølge for henne å melde seg inn da hun begynte i bedriftsidrettsforbundet for 15 år siden.

– Da jeg jobbet som lærer, var jeg organisert i Utdanningsforbundet. Skulle jeg inn i Handel og Kontor? Hørte jeg hjemme her, jeg som er pedagog?

Rull og rist

Lone Hagelund er vokst opp i en idrettsfamilie på Hamar. Hun er storesøster til to brødre. Mora var lærer, faren jobbet i Televerket og spilte fotball i HamKam. Håndball ble Lone Hagelunds idrettsgren. Hun har spilt og vært trener i både HamKam og Storhamar idrettslag i til sammen 20 år.

I 20 år spilte Lone Hagelund håndball hjemme på Hamar.

Privat

Opptil to treningsøkter om dagen gjennom mange år har satt spor i knær og hæler. Nå begrenser den fysiske aktiviteten seg til turgåing og yoga – i mange år også som instruktør.

– Yoga for meg er ikke å dra fram matta. Yoga kan være at du gjør litt sånne øvelser.

Hun ruller på skuldrene.

– Sånn! Da har jeg gjort litt yoga! Vi tror at det skal så mye til, men det skal ikke det. Vi trenger ikke å legge lista så høyt.

Hagelund føler muligens at hun ikke når fram med budskapet sitt.

– Opp og stå, kommanderer hun.

Journalist og fotograf reiser seg nølende.

– Kjenn hvordan det er når du gjør sånn.

Hun ruller på skuldrene, trekker dem bakover. Rister løs og gynger i knærne.

Hun ler, vi fortsetter å herme etter henne: Strekker hendene i været og puster sakte ut.

Pedagog i hjertet

Lone Hagelund valgte å utdanne seg til lærer, selv om både økonomi og matematikk var oppe til vurdering.

Hun legger hånden over brystet.

– Jeg er pedagog i hjertet. Det føles meningsfylt.

Hun tar en slurk av den store tekoppen sin.

Hagelund har jobbet på barneskole, ungdomsskole, videregående og høgskole.

Hun forteller om en opplevelse som ga henne noe viktig å tenke på: En ungdomsskoleelev som hun hadde gjort en ekstra innsats for kom og takket henne etter vitnemålsutdelingen. Han la til: «Men du kan ikke redde oss alle, skjønner du».

– Det var en øyeåpner for meg. Det var veldig hyggelig å få en takk, men jeg pusha det kanskje litt for mye. Det er ikke jeg som skal sette mål for andre, det må folk gjøre selv.

Lone Hagelund elsker å bruker kroppen. Hun går daglige turer, som oftest i Nordmarka.

Sissel M. Rasmussen

Flink pike

Da Haglund var 30 år gjorde hun det slutt med samboeren hun hadde hatt i ti år.

Så da «alle andre» flyttet hjem til Hamar etter studier for å etablere seg, flyttet hun inn i en ettroms i Oslo og begynte på hovedfag i idrett.

– Det var akkurat det jeg trengte – å begynne på nytt.

Det funka bra i et par-tre år. Men i tillegg til studiene jobbet hun fulltid som lærer på idrettslinja på Asker videregående skole, trente, var treningsinstruktør, sensor på lærerutdanninga – og var på jakt etter mannen i sitt liv. Hagelund gikk rett i kjelleren. Hun var utbrent.

– Jeg hadde kjørt meg for hardt i for mange år. Klassisk flink-pike-syndrom.

Hagelund var for stolt til å bli sykmeldt. Men etter arbeidstid hadde hun ikke krefter til noe annet enn å ligge på sofaen. Hun orket knapt å svare på en sms. Slik hadde hun det i to år.

– Det var harde tak.

Story of my life

Hagelund begynte på terapi-yoga.

– Yoga reddet livet mitt. Her skulle jeg kjenne etter og lytte til kroppen. Oh, my god, det var en ny greie! Jeg skulle lære meg å puste. Ikke prestere – det var jo det jeg hadde gjort hele livet. Det utløste en masse følelser.

Det fikk hun hjelp av en psykolog til å håndtere. Hva hun har lært? At hun må ta vare på seg selv.

– Det hjalp meg også da jeg kom i den situasjonen at jeg dessverre ikke fikk egne barn. Det var tøft for meg.

– Men så langt i historien din har du ennå ikke møtt Sigmund?

Hun ler.

– Her flakker vi fra det ene til det andre! Story of my life!

Hagelund har åpenbart en forkjærlighet for engelske uttrykk.

– Yoga reddet livet mitt, mener Lone Hagelund.

Sissel M. Rasmussen

Min store sorg

Da Hagelund kom til hektene etter å ha møtt veggen, sa hun opp jobben på skolen. Hun var klar for et nytt kapittel i livet. Hagelund fikk et årsvikariat som produktansvarlig i treningskjeden Sats. Så fikk hun tips om jobben som fagsjef i Norges bedriftsidrettsforbund – den jobben hun har i dag.

Og så? Nå må jeg finne mannen i mitt liv og få de barna jeg skal ha, tenkte Hagelund. Den biologiske klokka tikka, hun hadde passert 42 år. Hun vurderte å skaffe seg barn på egen hånd, men slo det fra seg.

Under en høytidelig middag på idrettshøgskolen ble hun tilfeldigvis sittende ved siden av rektor. Hagelund kjente til ham, han hadde vært læreren hennes ti år tidligere. Det var hyggelig. Veldig hyggelig. Kanskje dette kunne være noe?

I dag er paret gift på det niende året. Men barn fikk de aldri.

– Jeg skulle veldig gjerne ha barn. At jeg ikke fikk det, er min store sorg som jeg må leve med.

Mannen hennes har to voksne barn. Paret flyttet ikke sammen før de var ute av redet. Hun kaller seg bonusperson, ikke bonusmor.

– Jeg tror ikke man skal prøve å være noe man ikke er. Men jeg er veldig glad i bonusbarna mine og er så glad for å ha dem i livet mitt.

Valgets kvaler

For noen år siden tilbrakte Hagelund og mannen hennes to år i California. Han jobbet på et universitet, hun tok permisjon fra jobben og tok utdanning som coach – en slags veileder. Hun ville hjelpe andre til å finne seg sjøl og sitt mål.

Det var her de giftet seg, barbeinte på stranda i Santa Monica. Hun var aldri i tvil om at det var det hun ville.

Den store kjærligheten: I 2015 giftet Lone Hagelund seg med sin tidligere lærer ved Norges idrettshøgskole, Sigmund Loland, på stranda i Santa Monica i California.

Privat

Det er de små valgene i livet som gir Hagelund hodebry. Som å velge hva hun skal spise på restaurant.

– Å ta valg har alltid vært litt utfordrende for meg.

Kanskje er det derfor hun er så glad i ting, også, undrer hun – glass, klær, vesker, sko. Hun har mye – av alt.

– Fine ting er fint! Og jeg har vanskelig med å kvitte meg med dem.

Hun innrømmer at å være opptatt av ting ikke er helt i tråd med klima- og miljøtankegangen.

– Jeg har litt dårlig samvittighet.

Godt nok

Lone Hagelund omtales som ambisiøs og ærgjerrig. Hun jobber mye.

– Det er viktig for meg å få lov til å gjøre ting ordentlig. Jeg har en selvstendig jobb. Hvis ikke jeg gjør jobben min, er det ingen andre som gjør den. Og jeg liker å ha kontroll, å være «in charge». Å jobbe mye er jo et privilegium ved å ikke ha barn.

Samtidig har Hagelund lært at hun må sette en grense for hvor mye tid og krefter hun bruker på jobben.

– Å finne ut hva som er bra nok i en jobb som du kan jobbe deg i hjel i, det har vært en øvelse. Å gi meg selv litt slækk – det er krevende når du er opptatt av kvalitet. Det er min største struggle, egentlig, å finne den gode balansen.

– Hvordan gjør du det, da? Sier du til deg selv at «nå er det godt nok»?

– Ja. Jeg har øvd.

Hun drar fingrene gjennom håret.

– Men jeg er ikke i mål. Jeg setter høye krav til meg selv. Men jeg er mye mer bevisst på det nå enn før.

Hagelund forteller at hun vurderer arbeidsopp­gavene sine nøye. Noen jobber hun ekstra med, andre tar hun litt lettere på.

– Jeg prøver å gi meg selv kred for å ikke gjøre ting perfekt.