Annette var usikker og mye redd – slik fant hun tryggheten hun trengte

Lene Svenning

lene@lomedia.no

Brian Cliff Olguin (foto)

brian@lomedia.no

Egentlig ville Jensen bli vernepleier eller sykepleier. Utdanningen skulle tas i Oslo. Men først måtte hun skaffe seg en jobb i hovedstaden.

Det fikk hun på kontoret i Nor-Way Bussekspress. Først sommerjobb, så fast stilling.

– Da fikk jeg et sikkerhetsnett til å klare meg selv. Og så vokste jeg så mye på den jobben. Jeg var usikker og utrygg på den store verden – som jeg har vært store deler av livet.

Jensen fikk en sjef som så henne, som motiverte henne og bygde opp selvtilliten hennes. Hun trivdes så godt at hun ble i busselskapet i ni år.

Det var her hun stiftet bekjentskap med Handel og Kontor (HK) for første gang.

En prosess med å få på plass tariffavtale var allerede i gang da hun begynte. Beskjeden var klar; her er vi organisert. Det var en no-brainer for Jensen.

– Det var det sikkerhetsnettet, vet du.

Snart var hun både ungdomstillitsvalgt i Oslo-Akershus HK og tillitsvalgt på jobben.



Dyrevenn

– Arya! Arya!

Hunden hører ikke på matmora si, men fortsetter å prøve å komme seg bak sofaen mens hun piper høyt.

Annette Rud Jensen reiser seg opp fra spisestuestolen, går bort til hunden og flytter på en stol. Og der var det en ball, gitt!

Matmor ser på hunden, eller potebarnet som hun også kaller den, med varme i blikket. Selv om de er to voksne her i huset på Ottestad sør for Hamar, er Arya mest matmor sin. Hun har alltid vært glad i dyr.

Jensen er leder i Hedmark HK på tredje året. Til daglig jobber hun som administrasjonssekretær i Fagforbundet, så for henne er det fagbevegelse i både arbeidstid og fritid.

Nå er hun opptatt av å bygge en sterk lokalavdeling.

– I HK er vi veldig gode på det som har med lov- og avtaleverk i arbeidslivet å gjøre, men for at HK skal være en levende organisasjon, må vi også være gode på å bygge den. Der har vi et forbedringspotensial.

Jensen peker på at det er medlemmene som har makta i HK.

– Jeg vil at de skal forstå at vi har mulighet til å påvirke organisasjonen.

HOBBYER: Annette Ruud Jensen er en kløpper til å strikke. Det får henne til å koble av fra alle tanker. Hunden Aria følger nøye med.

Brian Cliff Olguin

Omveltning

Jensen er født på Elverum og bor på Ottestad sør for Hamar, men er trysling i sitt hjerte. Det var i Trysil foreldrene hennes bodde da hun ble født, i sin fars hjembygd.

Jensen var bare tre måneder gammel da mora tok henne med til Sverige, der hun kommer fra. I sju år flytta mor og datter mye rundt.

Jensen har få og ikke så gode minner av det hun kaller mørke år.

– Jeg var veldig mye redd.

Høsten da hun skulle begynne på skolen, kom omveltningen. I løpet av kort tid ble det bestemt at jentungen skulle flytte til faren sin.

Han bodde egentlig i Trysil og ukependlet til Oslo, men siden han skulle bli far på heltid, fant han og kjæresten seg en bolig i hovedstaden.

Selv om Jensen mener at det var den beste som kunne skjedd, var det krevende, minnes hun.

– Jeg hadde ikke så mye tillit til voksne, jeg var stort sett redd dem. Og selv om jeg hadde møtt faren min mange ganger før, kjente jeg ham ikke så godt.

Ved godstolen hennes ligger strikketøyet. Det skal bli til en genser til faren.

– Nå har vi et unikt forhold.

Hun smiler.

– Jeg har behov for å være mye sammen med pappa. Og jeg vil at han skal ha det bra og sørger for det. Og han hjelper meg. Vi sier aldri at vi er glad i hverandre eller klemmer. Det behøves egentlig ikke, det er så tydelig.

FAR OG DATTER: – Vi har et unikt forhold, forteller Annette Rud Jensen og seg og faren Arne Rud.

Privat

Løse linser

Fram til Jensen var tolv år, var hun jevnlig på besøk hos mora i Sverige.

Jensen har fortsatt vanskeligheter med å ha tillit til andre mennesker.

– Jeg har behov for å vite hvor jeg har folk. Hvis jeg tror at de ikke liker meg eller ikke vil meg vel, så trekker jeg meg unna.

Etter åtte år i Oslo flytta familien, som etter hvert hadde blitt utvidet med to lillesøstre, til Trysil. Her hadde de vært stort sett hver eneste helg. Og her bodde farmor, som var et viktig menneske i Jensens liv.

De nye omgivelsene gjorde godt for ungdomsskoleeleven. Karakterene på skolen ble raskt bedre. For nå fikk hun tilrettelagt undervisningen.

Jensen har nemlig den sjeldne bindevevssykdommen Marfans syndrom. Den gir henne blant annet problemer med synet.

Linsene på øynene sitter ikke like godt som hos andre. Når hun beveger seg, blir alt tåkete og uskarpt.

Hun flytter litt på hodet.

– Jeg må justere synet for å se bedre.

Synsproblemene gjør det for eksempel helt umulig å løpe eller hoppe. Dermed var gym et svært utfordrende fag for Jensen på skolen.

– Da var øynene alle steder.

Å følge med på tavla var også vanskelig.

Men i dag?

– Det er vanskelig å lese hvis jeg blir stressa og nervøs, for eksempel når jeg skal holde tale. Det jobber jeg med.

Fugler og fly

Sykdommen har også gitt Jensen andre utfordringer. Hun fikk tidlig diagnostisert skoliose, en skjevhet i ryggraden. Den skyldes at hun vokste veldig raskt som barn, som er vanlig for de som har Marfans syndrom.

Jensens ryggplager er imidlertid lite plagsomme. Taekwondo-treningen som ungdom ga resultater.

– Jeg har en veldig snill utgave av sykdommen.

Men Jensen har en utposning på hovedpulsåra, også det er en del av sykdommen. Det gjør at hun må passe på blodtrykket og ikke drive med hard fysisk aktivitet. Årlig er hun på undersøkelser på Rikshospitalet.

– Dette må jo ha preget livet ditt?

– Det har det helt klart gjort.

Det er synet som hemmer henne mest i hverdagen. For få år siden fikk hun linser.

– For første gang kunne jeg se fugler og fly uten å stå helt stille og fokusere. Wow! Jeg var i ekstase!

Hun ler.

BETYDDE MYE: Farmor Aud var en viktig person i Annette Rud Jensens liv.

Privat

Smörgåstårta

Da Jensen var ferdig på ungdomsskolen, ville hun prøve å bo sammen med mora igjen, i Torsby i Sverige. Hun begynte på videregående der, på kokkelinja.

– Mamma er kokk. Og jeg er vokst opp på puber og restauranter.

Men det ble for vanskelig, av flere årsaker. Etter et år, reiste hun tilbake til Trysil og begynte på tegning, form og farge.

Noe kom det ut av året i Sverige. Jensens kulinariske spesialitet er smörgåstårta. Den og andre retter lager hun fortsatt på bestilling til selskaper. Og Jensen snakker nesten like godt svensk som norsk.

– Jeg er litt språkforvirra. Noen ganger bruker jeg svenske ord uten å tenke over det.

Ung og usikker

Jensen, som hadde fått med seg formell studiekompetanse fra videregående, tok likevel ikke sjansen på å begynne på studier.

– Jeg hadde ikke noe sikkerhetsnett som gjorde at jeg følte at jeg kunne gamble på høyere utdanning, men måtte komme meg inn i yrkeslivet så fort som mulig.

For hva skulle hun leve av om hun mislyktes? Faren har vært uføretrygdet i mange år, etter en bilulykke.

Jensen fikk et vikariat i kommunen og jobba på sykehjem og i hjemmetjenesten i rus og psykiatri-feltet.

– Det var helt i min gate, jeg kjente meg igjen i det. Jeg har lett for å forstå dem og følte at jeg kunne hjelpe.

Fant kjærligheten

Jensen ønska seg kjæreste da hun bodde i Oslo. Men fritida brukte hun mest til å være matchmaker for andre, som administrator for en stor gruppe for single på Facebook.

Så la en kar ut en melding på sida som Jensen festa seg ved. De teksta, så begynte de å ringe, og etter et par uker møttes de to for første gang.

Omtrent samtidig måtte Thor-Magne, som han heter, begynne å pendle fra Hamar til Oslo. I stedet for å bo på hotellet han var innlosjert på, flytta han inn i Jensens 38 kvadratmeter store leilighet.

Etter et par måneder skulle han begynne i jobben på Hamar igjen.

– Da ble jeg med.

I ett år pendlet Jensen daglig til jobben i Oslo. I slutten av 2017 fikk hun jobb som administrasjonssekretær i Fagforbundet Innlandet.

– Det er gøy å hjelpe de tillitsvalgte med å lykkes i vervene sine.

FAVORITTER: Ut på tur med far Arne Rud og ektemann Thor-Magne Rud Jensen.

Privat

Partiløs sosialist

Jensen har vært medlem i Stange Senterparti, selveste finansministerens politiske vugge, i tre år og sittet i styret i partilaget. Men like etter valget i fjor, trakk Jensen og halve styret seg etter interne stridigheter. Nå er hun partiløs og i tenkeboksen når det gjelder valg av parti.

Levende bygder og motstand mot EU har alltid vært viktig for Jensen.

– Jeg er sosialist og har representert den fløyen i Senterpartiet. Akkurat nå er følger jeg med på Rødt. Slik jeg ser det, er det de som er nærmest fagbevegelsen nå.

Hun ser imidlertid ikke for seg å ta politiske verv igjen.

– Det er fagbevegelsen som engasjerer meg mest.

KJÆRLIGHET I PRAKSIS: Annette Rud Jensens far kan glede seg til en ny ullgenser.

Brian Cliff Olguin

Plass til flere

Det store huset på Ottestad har vært igjennom en stor forvandling de siste årene. Siden Jensen og mannen – de gifta seg for fire år siden – kjøpte det, har de brukt fem år på å restaurere huset.

Det er stort, og det er plass til mange. Det skulle de gjerne fylt med barn. Men det har det så langt ikke vært så lett å få til. Jensen har nylig fått konstatert at hun har endometriose, som betyr at livmorvev vokser utenfor livmora.

For fire år siden fikk hun beskjed fra sitt lokale sykehus om at eggene hennes er store og modne, alt ligger til rette for å bli gravid.

Først etter å ha vært hos spesialist, har hun fått beskjed om at det er cyster de har sett på sykehuset, ikke modne egg. Cystene må fjernes før hun kan få assistert befruktning.

37-åringen er frustrert over at det har tatt så lang tid å få hjelp.

– Jeg skulle ønske at det var større kunnskap om endometriose og om kvinnehelse generelt.

Nå håper paret å få den hjelpen de trenger for å få barn.

– Det ordner seg. Det fortjener vi.