Jathushiga Bridget Rajah (tekst)" />

Da svenskene harryhandlet i Norge

Etter krigen førte en sterk svensk krone og lave norske priser til at titusener av svensker reiste til Norge for å handle billigere dagligvarer.
OVERFYLT MED NORSKE VARER: Flere titusen svensker handlet subsidierte norske matvarer som sukker, margarin og hvetemel i Norge.

OVERFYLT MED NORSKE VARER: Flere titusen svensker handlet subsidierte norske matvarer som sukker, margarin og hvetemel i Norge.

Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB

25.02.2022
06:00
16.03.2022 14:47

jathushiga@lomedia.no

brian.cliff.olguin@lomedia.no

I dag er det 918 innbyggere på Magnor i Eidskog kommune. De hvite vinterveiene dit er tett omringet av tunge, nedsnødde furutrær siden Eidskog er, slik navnet tilsier, et område tettpakket med skog.

Det er som om hele Magnor er pakket inn i en ro, det er ingenting her i dag som avslører at dette var stedet svenskene på sett og vis invaderte etter krigen. Magnor er nemlig kun elleve minutter, det vil si tre kilometer, unna svenskegrensa med bil.

På 50- og 60- tallet lokket en sterk svensk krone og lave norske priser på blant annet sukker, hvetemel og margarin, titusener av svensker over grensa for å handle.

Ildsjelen som lagde bilkø

Mannen som holdes ansvarlig for å virkelig ha lokket svenskene til Magnor var kjøpmannen Per Løken, «Margarin-kongen» på folkemunne.

Løken var kjent som en ildsjel med et glimt i øyet. Han satte Magnor på kartet med sin kremmerånd og ståpåvilje.

FIKK SVENSKENE TIL Å HANDLE I NORGE: Mannen som får æren av å ha satt Magnor på kartet og lokket svenskene til Norge for å handle er Per «Margarinkongen» Løken. Her teller han opp kassa fra en av «M-dagene».

FIKK SVENSKENE TIL Å HANDLE I NORGE: Mannen som får æren av å ha satt Magnor på kartet og lokket svenskene til Norge for å handle er Per «Margarinkongen» Løken. Her teller han opp kassa fra en av «M-dagene».

Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB

En av dem som jobbet for Løken i denne perioden var Karin Aurbakken. Hun husker ham som en raus og entusiastisk sjef med lopper i blodet. Aurbakken trekker fram en episode: Hun og Løken hadde blitt stående og prate på lageret. Løken sto på en tralle mens han pratet, men som den urolige mannen han var, klarte han å vippe tralla over ende og ble slengt rett inn i en stor pappkartong med søppel som sto bak ham.

– Jeg lo så fælt at jeg lå på gulvet av synet. Bare de svarte skoene syntes. Han var jo ikke store mannen, forteller Aurbakken.

Midt i latterkulene kom hun på at han tross alt var sjefen hennes. Hun spurte om han ble sint for at hun lo, men Løken bare lo med.

Per Løken har i ettertid blitt omtalt som et PR- geni. I dag står det også en byste av ham på Magnor. Han fant nemlig opp konseptet «M-dagen», altså «Margarinkongens dag».

Den sammenfalt med, ikke tilfeldig, allehelgensdag som var en helligdag i Sverige. Det betydde at svenskene hadde fri til å kunne ta turen over grensa for å handle av hjertens lyst alt av varer som var billigere å kjøpe i Norge.

STARTET JOBBEN SOM 16-ÅRING: Karin Aurbakken startet å jobbe i butikken til Per «Margarinkongen» Løken som 16- åring og ble i jobben i 30 år fordi hun trivdes så godt.

STARTET JOBBEN SOM 16-ÅRING: Karin Aurbakken startet å jobbe i butikken til Per «Margarinkongen» Løken som 16- åring og ble i jobben i 30 år fordi hun trivdes så godt.

Brian Cliff Olguin

Folkefest og svenske-invasjon

M-dagen var en stor begivenhet, både for kjøpelystne svensker og for innfødte magnoringer som kunne feire med tivoli og fest.

Bilkøen strakte seg fra svenskegrensa til Magnor, 7-8 politifolk sto og dirigerte trafikken. På det meste skal køen ha vært to mil lang. Folk kom også med fulle tog og busslaster, de første togene kom inn til Magnor i 05- tiden på morgenen.

Ifølge bladet «Aktuell», som dekket fenomenet bredt, skal det ha vært opptil 40.000 svensker på M-dagen i 1965. Aurbakken bekrefter at dette tallet kan stemme.

– Det er rart at det gikk så bra som det gikk, egentlig. For veiene var brattere enn de er i dag, og det var en stor dag med mye folk, sier Aurbakken.

Løken skal ha hatt 15 kassaapparater i sving denne dagen, Aurbakken forteller at de gjorde butikk overalt. Kjelleren, kroa, til og med tannlegekontoret ble omgjort til utsalgssted på M-dagen.

Og svenskene svarte med å handle. Alt fra store, hele, runde Jarlsberg-oster, melkesjokolader og Firkløver, store flasker med øl, sigarettpapir, sprit som hadde blitt kjørt fra Kongsvinger og kilo på kilo med hvetemel.

Men det ble solgt mest sukker og margarin. Årsaken var at dette var varer som ble subsidiert i Norge samtidig som det var innført ekstra importavgifter på disse i Sverige. Barn fra tolv år og oppover kunne ta med seg like mye varer som en voksen i tollen, og dermed tok svenskene med seg mange barn i slengen.

Det var ikke alltid så nøye med slektskapet til barnet, så lenge de var fylt tolv år. Disse barna ble omtalt som «sukkerungene».

SUKKERUNGENE: Barn over tolv år fikk lov til å ta med seg samme last som en voksen gjennom tollen. Et kjent fenomen var derfor å ta med seg noen ekstra barn slik at man kunne kjøpe inn enda mer. Disse barna ble kalt «sukkerungene» på folkemunne.

SUKKERUNGENE: Barn over tolv år fikk lov til å ta med seg samme last som en voksen gjennom tollen. Et kjent fenomen var derfor å ta med seg noen ekstra barn slik at man kunne kjøpe inn enda mer. Disse barna ble kalt «sukkerungene» på folkemunne.

Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB

Tungt arbeid i godt miljø

Aurbakken forteller at hun er den siste gjenlevende av dem som jobbet i butikken på Løkengården den gangen. Den nest siste gikk bort i julen 2021.

Aurbakken startet i jobben som 16-åring i 1967. Det som skulle ha vært en midlertidig jobb endte opp med å bli 30 år i de ulike bedriftene til Løken-familien. Per Løken eide, i tillegg til butikken som livnærte seg av svenskehandelen, også Magnor glassverk, kafeen Pernille og en kro kalt G-kroa.

– Det var så godt arbeidsmiljø og arbeidsoppgavene var så varierte at jeg bare ble, forteller Aurbakken.

Hver lørdag etter at butikken var stengt ble de ansatte invitert over på Pernille for kaffe og likør. De jobbet også på julaftener, såframt det ikke var på en søndag. Da sørget Løken for julegrøt med mandel og en stor marsipangris i premie til de ansatte. På bursdagene fikk de en liten gave.

– Det var ingen konflikter eller baksnakking av hverandre, og jeg kunne ta en røykepause når jeg ville den gangen jeg røykte. Men det var også tungt, fysisk arbeid, forteller Aurbakken.

Hvetemelet kom i 20 kilos pakker som de måtte veie opp til mindre fem kilos-poser i gråpapir. Det samme gjaldt sukkeret, og margarinen måtte bæres. Også det å stå i kassa var tungt arbeid, for varene måtte løftes.

– Selv om jeg trivdes veldig godt, tror jeg ikke noen ville ha likt å jobbe på den måten i dag, sier Aurbakken.

BILKØ FRA SVERIGE TIL NORGE: Det var lange køer for å komme inn til Magnor for å handle. På det meste skal køen ha vært to mil lang. Svenskene kom også med busser og overfylte tog.

BILKØ FRA SVERIGE TIL NORGE: Det var lange køer for å komme inn til Magnor for å handle. På det meste skal køen ha vært to mil lang. Svenskene kom også med busser og overfylte tog.

Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB

En pose Twist for overtidsarbeidet

De ansatte måtte ikke bare jobbe i butikken. Løken-familien hadde en stor hytte i Sverige, og to ganger i året måtte de ansatte reise til hytta for å ta hovedrengjøringen.

Det samme gjaldt den store gården i Maridal i Eidskog som familien Løken etter hvert flyttet til. Og var det plutselig fullt i G-kroa eller travelt på glassverket, måtte de ansatte hjelpe til der hjelpen trengtes.

– Jeg lærte alt av å jobbe hos dem. Hvordan å vaske, pusse sølv og kobber, om glass og varene. Til og med matlaging lærte jeg av kokkene på G-kroa, forteller Aurbakken.

Ikke sjelden ble det også overtidsarbeid. Selv om butikken åpnet klokka 09, pleide Aurbakken på eget initiativ å starte klokka 08.30 for å klargjøre butikken. Som takk for hjelpen for ekstrainnsatsen fikk hun kanskje en pose Twist eller en figur i glass.

– Det var aldri noe overtidsbetaling, men de var nøye med å følge tariffen på timelønna, sier Aurbakken.

Fagforening var det heller ikke snakk om. Aurbakken mistenker at det skyldes at de jobbet i en privat, familieeid butikk. En av brødrene til Aurbakken, som selv jobbet i fabrikk hvor det å være med i en fagforening var vanlig, spurte henne en gang om hun var med i et forbund. Etter det forhørte hun seg litt rundt med kollegaene om hva de tenkte om et medlemskap i en fagforening, men det var ingen interesse for det.

– Siden miljøet var så bra og tariffen ble fulgt, så tror jeg ikke noen følte noe behov for noen fagforening, sier Aurbakken.

Etter hvert som prisene endret seg på 80- tallet, kom det færre og færre svensker til butikken på Magnor. Løken selv døde i 1986, og familien hans valgte etter en stund å selge butikken. I dag selges det designklær og glass fra Magnor glassverk i den gamle butikken.

– Det var jo veldig koselig å jobbe der alle de årene. Jeg startet der som tenåring og ble helt til jeg fikk gullklokka, forteller Aurbakken.

KÅRET TIL MISS MARGARIN: På 60- tallet ble «Miss Margarin» kåret. Det var gjerne ei svensk dame som ble hyllet og tildelt et smykke som pris.

KÅRET TIL MISS MARGARIN: På 60- tallet ble «Miss Margarin» kåret. Det var gjerne ei svensk dame som ble hyllet og tildelt et smykke som pris.

Foto: Aage Storløkken / Aktuell / NTB

Kilder: Glåmdalen, Nasjonalbiblioteket,

eidskog.kommune.no, Digitalarkivet

Vingeslaget – Bygdelaget for Eidskog og Kongsvinger

https://langflonshoppingcenter.se/aktuelt/i-grenselandet