Tommy er en av 500.000 i Norge med skogfinske aner

Sidsel Valum (tekst)

sidsel@lomedia.no

Bo Mathisen (foto)

– Sist jeg var i Trysil fant jeg en neverkont som faren min brukte da han gikk til skolen.

En neverkont er en ryggsekk laget av flettet never, et tradisjonelt håndverk i skogfinsk kultur.

At han er av skogfinsk slekt, oppdaget Tommy Söberg som ganske ung. Faren jobbet som skogsarbeider, tømrer, anleggsarbeider, murer og steinsetter. Han flyttet til Sverige i begynnelsen av 1960-årene som arbeidsinnvandrer.

Söberg ble født i Nyköping. Da han var 16 år, flyttet familien til Lima i Norra Dalarna.

– Befolkningen der stammer fra slekter som vandret inn fra Finnskogen i Norge. Det var da det kom fram at vi er av skogfinsk slekt, forteller han.

Söberg, som er fylkesleder i SL Akershus, er faglærer på landslinjen for flyfag på Skedsmo videregående skole i Lillestrøm og utdannet flymotormekaniker og flytekniker.

I Trysil er han så ofte han kan, for å ta seg av drifta av gårdsbruket bestefaren bygde på midten av 1930-årene. Der vokste faren hans opp.

I Trysil er det mange som har skogfinsk opprinnelse.

– Det er en helt egen kultur med egne tradisjoner når det gjelder blant annet mat og musikk. Den skogfinske tanken gjennomsyrer hele grensetraktene, sier Söberg.

Han er selv glad i de mollstemte tonene som forbindes med skogfinsk tradisjonsmusikk.

– Faren min er musikalsk og spiller fele og trekkspill. Jeg spiller torader og alle instrumenter jeg kommer over. Jeg liker pols og framfor alt mollstemt musikk, forteller han.

Ifølge Riksantikvarens minoritetsprosjekt har skogfinnenes musikktradisjon røtter i gammel, finsk runesang.

Det skogfinske flagget ble vedtatt i 2023

Bo Mathisen

500.000 etterkommere

Söberg er en av rundt 500.000 nordmenn som Norsk Skogfinsk Museum anslår er etterkommere av skogfinner i Norge. I likhet med samene og kvenene fikk fornorskingspolitikken, som pågikk fra 1850 til 1960, alvorlige konsekvenser for skogfinnene.

Vi får lov til å bli med Söberg til Finnetunet i Grue kommune på Finnskogen for å prøve å få noen svar på hvordan skogfinnene ble berørt av fornorskinga og hva de selv mener bør skje av forsonende tiltak.

– Da min far fylte åtti år, tok jeg med ham og min mor på tur til Finnskogen. Vi besøkte først og fremst plassene der slekten Raatikainen på min fars side har bodd, forteller han, mens vi kjører nordover langs Glomma og nærmer oss skogsområder som en gang lokket til seg skogfinnene til Norge.

Slekten hans kom som innvandrere fra Savolaks i Finland. Söberg har selv besøkt området og merket seg at naturen i den midtre delen av Finland ligner steder hvor skogfinnene slo seg til i Norge.

Skogfinnene er et finsk-ugrisk folk som først vandret ut fra Finland til Sverige. Ifølge Riksantikvaren var forklaringen trolig at de etter hvert manglet områder til å drive svedjebruk.

Denne formen for jordbruk innebar at skogfinnene felte all granskog på et område og lot det tørke et par år før de kom tilbake og brente det, før de sådde rug i askelaget. Svedjebruket ga svært store avlinger. For hvert kilo som ble sådd, kunne skogfinnene høste inn så mye som hundre kilo rug, anslår forskere.

Fordi det vanligvis bare ble høstet en avling på hver svedje, måtte skogfinnene ta stadig nye skogområder i bruk. Den skogfinske bosettingen ekspanderte til rundt 40 kommuner i Hedmark, Oppland, Buskerud, Østfold, Telemark og Akershus og også til Nordmarka i Oslo. Skogfinnene bosatte seg også lenger nord, som i Trøndelag.

Svedjebruk eller svijordbruk betyr dyrking av matvekster på nybrente vegetasjonsområder. Jordbruksmetoden ble praktisert av skogfinner opp til begynnelsen av 1900-tallet. (Bildet er et utsnitt av maleriet «Trälar under penningen» av Eero Järnefelt fra 1893.)

Eero Järnefelt, 1893/Finlands nasjonalgalleri.

Røykstua var skogfinnenes bolighus

På Finnetunet møter vi Birger Nesholen, som er faglig rådgiver i Norsk Skogfinsk Museum.

Han tar imot oss i hovedbygningen, som er ei røykstue som ble flyttet hit på 1950-tallet fra en skogfinsk boplass som het Nordtorpet Moldusen i Grue.

En stor, hvitkalket steinovn dominerer rommet. Den tjener til å magasinere varme, og ovnen ble bare fyrt et par timer om dagen i vinterhalvåret for å fylle på mer varme i steinmagasinet. Røykstua er skogfinnenes bolighus og navnet spiller på at den varmes opp med denne røykovnen uten murpipe. All røyken slippes ut i rommet før den siver ut gjennom en røykkanal i taket.

– Det er en veldig gammel og effektiv oppvarmingsmåte som er mye eldre enn for eksempel peis og pipe, forklarer Nesholen.

Tommy Söberg (til høyre) sammen med Birger Nesholen. De treffes her på Finnetunet i Grue kommune på Finnskogen.

Bo Mathisen

Øverst på tømmerveggene ses et sort sotlag hvor røyken har ligget oppunder taket.

Nesholen har jobbet ved museet siden 1973. Siden da har han lært opp flere generasjoner i en skogfinsk tradisjon for taktekking hvor taket først dekkes med never og så med stokker i stedet for torv, som var vanlig i Norge. De ytterste stokkene holdes på plass med steiner.

Skogfinsk byggeskikk med taktekking med never under og stokker over.

Bo Mathisen

– Elevene må få lære

– Vi skogfinner er veldig opptatt av at kunnskapen om de nasjonale minoritetene må mye tyngre inn i hele skoleverket på alle nivåer. Det er helt sentralt å lære opp de neste generasjonene for å skape nye holdninger og for at gamle fordommer skal dø ut, sier Nesholen.

Norsk Skogfinsk Museum samarbeider nært med både barnehager, barneskoler, ungdoms­skoler og til en viss grad med videregående skole.

– Mengden og nivået på samarbeidet avhenger i stor grad av de enkelte lærerne og hvilken kunnskap og interesse de har, sier Nesholen.

Han er en av sju ansatte i Norsk Skogfinsk Museum i fem årsverk. Museet er sentralt i arbeidet med å bevare og formidle skogfinsk kultur.

I 2021 ble det bevilget midler over statsbudsjettet til oppføring av en ny museumsbygning. Den skal være åpen hele året og ha moderne auditorium og utstillingslokaler som vil kunne ta imot skoleelever.

Neste år starter byggingen på tomta på den andre sida av elva Rotna på Svullrya, men Nesholen forteller at museet kun har fått en minimal økning i bevilgningene i forslaget til neste års statsbudsjett.

– Vi er skuffet fordi det ikke gir rom for flere av de stillingene vi må ha til virksomheten. Vi har søkt i fjorten år om flere stillinger uten å få en eneste en.

Den nye museumsbygningen skal være ferdig til åpning rett etter sommeren 2025. Samtidig må museet utdanne dem som skal jobbe i museumsbygningen med å ta imot publikum, og ansette folk som skal ha ansvar for teknisk drift.

– Dette begynner å haste, sier Nesholen.

– Det er en helt egen kultur med egne tradisjoner når det gjelder blant annet mat og musikk. Den skogfinske tanken gjennomsyrer hele grensetraktene.

Bo Mathisen

Kultur må vises frem

Av våre nasjonale minoriteter er skogfinnene blitt omtalt som den mest usynlige. I gamle folketellinger forsvant de ut av statistikken etter hvert som språket ble borte.

Registreringen av skogfinner var delvis bygget på språkkunnskaper. I 1855 var det 2164 registrerte skogfinner i Norge. I 1930 var det kun 345.

Et språkskifte fra tospråklighet i finsk og norsk begynte sannsynligvis før 1800-tallet i det skogfinske området, ifølge rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen.

«Da den siste taleren døde på 1960-tallet, var ikke finsk lenger et talespråk på Finnskogen», konstaterer rapporten.

Men også på andre måter er skogfinsk kultur blitt usynliggjort.

– Vi har mengder av gjenstander og materiale som er lagret på mange forskjellige plasser. Det er stor interesse for dette, men i dag har vi ikke lokaler som gjør det mulig å gi tilgang til det. Vi har 35.000 gjenstander, 350.000 fotografier, 600 privatarkiver og 800 timer med lydmateriale, forteller Birger Nesholen, som er utålmodig etter å få synliggjort materialet i den nye museumsbygningen som skal reises.

– Det var prestene og kirka som først forbød skogfinner å prate finsk. Deretter fulgte skoleverket. De ble et enda mer effektivt redskap for myndighetene, sier Birger Nesholen.

Bo Mathisen

I utgangspunktet var ikke skogfinnene en del av mandatet til Sannhets- og forsoningskom­misjonen. Da Stortinget valgte å ta inn skogfinnene i tillegg til samene og kvenene, ble ikke kommisjonen supplert med personer som hadde ekstra fagkunnskap om skogfinnene.

– Det var litt synd, og det bærer nok rapporten litt preg av, sier Nesholen.

Han understreker at kvener og skogfinner er ulike folkegrupper som vandret ut fra Finland fra forskjellige områder.

Slåss for å ta tilbake slektsnavn

– Er det store sår blant skogfinner i dag fra fornorskingspolitikken?

– Hos noen er det det. Det har blant annet å gjøre med at det nesten er umulig å ta tilbake det skogfinske slektsnavnet.

Ifølge navneloven kan du fritt ta tilbake et slektsnavn som har vært i bruk av dine oldeforeldre. Hvis navnet er eldre, må du søke. Og dersom det er færre enn to hundre personer i Norge som har det slektsnavnet, så må du søke alle sammen og de må gi tillatelse.

– Jeg kjenner personer som har jobbet i årevis for å ta tilbake sitt finske slektsnavn, og som kan dokumentere det gjennom slektsgransking og annet kildemateriale. I ett tilfelle var det to personer som hadde samme slektsnavn og begge var nyere innvandrere fra Finland. Fordi den ene nektet, fikk han ikke ta tilbake navnet. Dette er jo ikke rettferdighet, sier Nesholen.

Han forteller at skogfinnene allerede før utvandringen fra Finland hadde arvelige slektsnavn som forsvant da de bosatte seg i Norge. I Norge skjedde det at prester nektet å føre de ­finske navnene i kirkeboka.

– Vi må lære opp kommende generasjoner om de nasjonale minoritetene for at gamle fordommer skal dø ut, sier Birger Nesholen (t.h.).

Bo Mathisen

Problemet gjelder også norske kvener. Organisasjoner for skogfinnene mener i likhet med kvenenes organisasjoner at navneloven bør endres. Sannhets- og forsoningskommisjonen anbefaler endring av navneloven som ett tiltak i forsoningsprosessen.

– Hvilken rolle vil du si at skolen hadde i fornorskinga av skogfinner?

– I den skogfinske sammenhengen var det prestene og kirka som først forbød skogfinner å prate finsk. Deretter fulgte skoleverket. De ble et enda mer effektivt redskap for myndighetene i fornorskinga.

– Ble også skogfinske barn utsatt for krenkelser og fysiske avstraffelser fra lærere og andre ansatte i skolen?

– Ja, det foregikk. Det er eksempler på lærere på Finnskogen som vurderte en elev som stokk dum helt til de skjønte at han eller hun bare forsto finsk, sier Nesholen.

At språket er blitt borte, gjør at skogfinnene er i en annen situasjon enn kvenene og samene.

I forslag til tiltak i forsoningsprosessen for skogfinnene legger Sannhets- og forsoningskommisjonen vekt på å styrke institusjoner som Norsk Skogfinsk Museum og å bevare de gamle skogfinske bygningstradisjonene.

– Det er eksempler på lærere på Finnskogen som vurderte en elev som stokk dum helt til de skjønte at han eller hun bare forsto finsk, sier Birger Nesholen.

Bo Mathisen

Naturfolk med sjamanistisk kultur

Noe av det som forbindes med skogfinner, er at de brukte magiske ritualer og symboler.

– Skogfinnene hadde en sjamanistisk kultur. Sjamanisme er ikke en religion, men mer en måte å leve i pakt med naturen på. De hadde en oppfatning av at alt i naturen var besjelet, forteller Nesholen.

Skogfinnene brukte runer, besvergelser gjennom muntlige ramser, og ulike magiske symboler.

– Hvis man for eksempel kjørte inn høyet om sommeren og det kom truende skyer med regnvær, kunne man kløyve skya, forteller Nesholen.

– Min bestemor fortalte at hun fikk kjeft hvis hun kastet vann ut av døra. Hun skulle ikke forstyrre de som bodde under og ved huset, forteller Söberg.

Han lytter oppmerksomt til det Birger ­Nesholen forteller og smetter inn noen kommentarer innimellom. Før vi tar farvel med Nesholen og Finnetunet, sier Söberg:

– Jeg er utrolig stolt over den jobben dere har gjort i Norge sammenlignet med hva som skjer i Sverige når det gjelder skogfinnene.