JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Da jeg anmeldte Ellen Emmerentze Jervells debutroman «Fjellfolk» skrev jeg følgende punsjline «… at dette neppe er Jervells siste skjønnlitterære tekst». Og som «alle» veit: Vi skrivende, kommenterende og meningskåte mennesker elsker å få rett! Jervell er nemlig bare to år etter jeg skrev dette ute med sin andre roman «Bra kunst om menn», den såkalte vanskelige andreboka. Herlig tittel, for øvrig, sjøl om den er akkurat like kryptisk som «Fjellfolk» var – og kunne til og med være en slags metatittel over denne romanen. For den handler blant mye mer også om menn.

Og la meg slippe katta ut av sekken med en eneste gang: Jervell gjør ikke skam på andreboka, det er en flott tekst. Skjønnlitterær og om livet sjøl, om ikke akkurat om mitt liv her og nå – men det spiller mindre rolle.

Hva handler den så egentlig om? Vel, det kommer jeg tilbake til.

Vi møter Magnus Madsen som er en kunstner in spe. Han planlegger en utstilling i nær framtid. Men kunstneren har mange jern i ilden som det heter i klisjeen. Sammen med kameraten Petter driver han med litt cateringvirksomhet, og ellers lever han det livet som menn i tjueårene oftest lever. Det går mest i øl, fitte og musikk.

Handlingen går for seg i Tromsø. Det er originalt. Når leste jeg sist en tromsøroman? Eller satt enda mer på spissen: Har jeg i det hele tatt noen gang lest en roman som utelukkende foregår i Nordens Paris? Tror svaret er nei, så en blomst i knapphullet bare av den grunn.

Den godeste Magnus er innerst i sjela ikke så stor i egne øyne som betydningen av navnet hans skulle tilsi. Og da det dukker opp noen ubekreftede rykter som peker i retning av at han skal ha forgrepet seg på mindreårige for noen år siden, begynner det å se ganske svart ut. Teksten kunne også ha utviklet seg til en metoo-roman, men gjør heldigvis ikke det. Men drivkraften i denne fortellingen, så vel for handlingen, hovedpersonen og leseren er kjærligheten.

Den kanskje aller viktigste, og definitivt mest mystiske, karakteren i romanen er Maria. Hun og Magnus var nære venner – ja, en slags kjærester – i tenårene. Helt til hun plutselig forsvant fra Tromsø etter en for henne nokså ubehagelig hendelse. Maria er dama Magnus aldri glemmer. Helt til hun dukker opp igjen, sjølsagt – romaner trenger sånne som Maria, og det gjør livet også.

Dette kunne fort blitt klissete og patetisk. Min første kjærlighet som urovekkende mange ser på som sin største kjærlighet, er også en klisje, det er flere enn Jahn Teigen som kjenner hvor vanskelig det er å balansere på denne utsatte kanten og ikke falle totalt gjennom.

Men Jervell består denne prøven. Først og fremst fordi hun aldri tyr til de språklige klisjeene, men likevel erkjenner at kjærligheten faktisk er størst av alt, er allestedsnærværende når den først dukker opp, er irrasjonell og helt umulig å sette på en formell – ja, at kjærligheten setter deg totalt ut og får alt annet i livet til å bli en ubetydelig vits. Kjærligheten trumfer alt og alle. For liten og stor, for fattig og rik. Den er klasseløs.

For ikke bare Magnus’ mange erindringer om Maria fra tenåringene, men også hennes tilbakekomst til Tromsø snur livet hans opp ned. Bare kjærligheten har kraft nok til det. Men kjærligheten, i hvert fall den jordiske, har ofte med seg en nisse på lasset – nemlig sjalusien. Denne nissen dukker også opp i Jervells roman. For riktig nok har ikke Maria heller glemt Magnus, men av litt uavklarte grunner får hun nå øynene opp for bestekompisen Petter. Sånt blir det sjølsagt bråk av. Eller sjalusi. Og den er heller ikke så lett å skrive godt og troverdig om, men Jervell klarer det også på en overbevisende måte.

Det er mange flotte unge, skjønnlitterære stemmer i Norge nå. Ingen nevnt, ingen glemt. Ellen Emmerentze Jervell føyer seg definitivt inn blant disse.