JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

(første gang publisert: 1. februar 2013)

Henning Mankell, verdensberømt svensk forfatter, er oversatt til 43 språk, har solgt over 40 millioner bøker i 140 land. Nå har han vært i Oslo for å feire at det er 20 år siden Kurt Wallander kom til Norge. Her er han mest opptatt av politikk.

En uke før han kom til fødselsdagsfeiring for sin berømte politietterforsker Kurt Wallander, som for øvrig i siste bok fikk alzheimers sykdom og litterært sett nå er død etter ti bøker, var norgesvennen Henning Mankell for første gang hos World Economic Forum i Davos. Det kom veldig mye folk for å høre på ham, kanskje fordi han blant annet skulle snakke om grådighet.

Mankell forteller til LO-Aktuelt/FriFagbevegelse.no at han sa følgende:

– Da jeg vokste opp, var grådighet en dødssynd. I dag har grådighet blitt en dyd – det er makabert. På 1980-tallet ble alt endret. Markedskreftene ble sluppet fri, og det meste gikk galt.

Dette er det politisk sett veldig viktig å snakke om, mener han.

– Jeg prøver å snakke om dette så ofte jeg kan. Og så legger jeg gjerne til at statene må inn og regulere disse markedskreftene, ikke minst de høye direktørlønningene i arbeidslivet.

– Hva sa de høye herrer i Davos til dette?

– Jeg fikk stor applaus, sier Mankell og smiler skjevt.

Og legger til.

– Jeg skal skrive et essay om mine opplevelser i Davos.

Onde omstendigheter

Mankell er ikke bare en verdenskjent forfatter, han har også etter hvert skaffet seg et godt navn blant politiske venstreradikale verden over. Av hans litterære produksjon er omlag 25 % skjønnlitteratur og 75 % annen litteratur, men han har jo tatt livet av en del personer de siste 40 årene. Litterært. Og skrevet om den mest avskyelige ondskap.

Men i pakt med sitt politiske ståsted hevder han at det ikke fins onde mennesker, bare onde omstendigheter. Og det er disse omstendighetene som er viktige å belyse.

Mankells store politiske og intellektuelle forbilder er Gandhi og Nelson Mandela og hans favorittbok klassikeren «Mørkets hjerte» av Joseph Conrad.

– Hva vil du til norske fagorganiserte si er det viktigste politiske budskapet du har?

– At vi må ta solidaritetstanken tilbake. Hvis du vil at dine barn skal få en bedre framtid, så må du ville nøyaktig det samme for alle andre barn. Dette kommer jeg til å tro på så lenge jeg lever.

Kanskje kan det også sies med Nelson Mandela: «Så lenge ett individ i verden ikke er fritt, er ingen fri». I hvert fall har Mankell tidligere skrevet at «Det kan ikke sies bedre».

Frykter ungdomsopprør

Det holder å nevne Reinfeldt-regjeringen, en regjering som kom til makten i Sverige i 2006 og også vant valget 4 år seinere, så våkner den politiske Mankell umiddelbart.

– Den borgerlige regjeringen har fattet beslutninger som er helt åt helvete. Men utviklingen i Sverige er ikke bare de borgerliges feil, det skyldes også et stort forfall hos sosialdemokratene. Tenk på den store ungdomsarbeidsløsheten, den er forferdelig og kan skape stor uro. I Spania venter jeg på et opprør når som helst.

– Hva syns du om Sverigedemokratene?

– De vokser dessverre. For meg er partiet et søsterparti til det norske Fremskrittspartiet. Og det verste er at jeg tror Sverigedemokratene kommer til å bli enda større. En dag vil store ungdomsgrupper bli slitne av å se framtidshåpene gå i grus, de vil ikke finne seg i det lenger, de vil ha en meningsfull framtid. Det jeg er livredd for er at dette gir seg anarkistiske utslag, som gateuro og direkte vold.

I boka «Mankell (om) Mankell», som er skrevet av den danske journalisten Kirsten Jacobsen og kom på norsk i fjor, mener Mankell at den svenske innvandringspolitikken er en katastrofe. Og her skylder han ikke bare på uttalte rasister og høyrepolitiske partier, men på alle som ikke har tort å gjøre noe som helst.

I boka skriver han: «Dette faktum (en utvannet diskusjon om alle de problemene som er knyttet til innvandringen) bebreider jeg ene og alene Socialdemokraterna for, de har hatt makten i størstedelen av tiden da innvandringen til Sverige har foregått. Jeg bebreider dem for deres uklare, unnvikende og konfliktsky reaksjonsmønster når det gjelder å diskutere innvandringspolitikk. Resultatet ser vi i dag.»

Tro på Löfven

Den partiløse Mankell er som vi skjønner ingen sosialdemokrat. På spørsmålet om hva som er galt med det svenske sosialdemokratiet, nærmer han seg svaret på denne måten:

– Sverige hadde i årene etter krigen lykkes med å bygge et anstendig samfunn. Staten gjorde fornuftige reguleringer, men så kom 80-tallet, den store privatiseringen startet, kortsiktige politiske løsninger overtok. De slengte barnet ut med badevannet. Det burde de ikke ha gjort, sier han.

Nå setter han sin lit til Stefan Löfven, den tidligere fagforeningslederen og nåværende lederen for de svenske sosialdemokratene.

Bistandspolitikk og naivitet

«En fot i snøen, en fot i sanden» – slagordet er treffende for Mankell som siden midten av 1980-tallet har bodd halve året i Afrika, halve året i Sverige. I Afrika er han nå kunstnerisk leder for en teatergruppe i Maputo, hovedstaden i Mosambik. Når Mankell anklager Europa for å ha naive tanker om bistand, er det kanskje verdt å lytte til hva han har å si om europeisk bistandsarbeid til et kontinent som Afrika.

– Antall demokratier i Afrika har økt, men demokratibygging er vanskelig. Og kostbart. Mange bistandsarbeidere reiser i dag ned til Afrika med reiseveskene fulle av svar og løsninger. De hører ikke, de lytter ikke til hva afrikanerne har å si, til hva afrikanerne trenger av hjelp. For eksempel spør vi de afrikanske mennene om spørsmål knyttet til vann, enda det stort sett er kvinnene som driver med dette. Vi må la dem få bestemme, og vi må fortsette å gi bistandspenger.

En fortelling, eller en slags naivistisk gåte, Mankell ofte framfører i det offentlige rom er denne: Hvorfor har mennesket fått to ører og bare en tunge? Jo, fordi vi skal lytte dobbelt så mye som vi snakker.

Ship to Gaza

Eurokrisen har naturlig nok heller ikke gått Mankell forbi, men han fører dens årsak tilbake til USA, landet Europa er helt avhengig av.

– Krisa er likevel konstruert av bank- og finanskapitalen og dens menn. Syndebukken er de frie markedene. Og med den politikken som nå føres redder vi ikke gresk økonomi, men bankene. Derfor er det viktig å kontrollere finansmarkedene – det er der vi må starte.

I mai 2010 skapte Mankell store overskrifter i alle verdens aviser. Han befant seg på en av båtene i konvoien Ship to Gaza der internasjonale solidaritetsaktivister forsøkte å bryte den israelske blokaden av Gaza. Israelerne gikk hardt fram for å stoppe båtene, ni aktivister døde. I flere timer verserer det rykter om at Mankell er blant de drepte eller sårede. Heldigvis var ryktet falskt. Men noen koselig opplevelse var det ikke for Mankell da israelerne kom ombord og han blant annet ble fengslet.

– Det var en ren pirataksjon av israelerne, akkurat sånn piratvirksomheten er utenfor kysten av Somalia. Mossad, den israelske etterretningsorganisasjonen, visste alt, og de er kanskje bedre på dette enn selveste CIA. De som kom om bord var maskerte, men jeg kunne likevel se at mange av dem var unge jenter. Og av øynene deres, som var det eneste vi kunne se av ansiktet, var det lett å se at de likte dette dårlig. Siden jeg er en kjent person med en viss gjennomslagskraft, prøvde de å beskytte meg sånn at det ikke skjedde meg noe alvorlig. Det sier mye om kynismen. En gresk kokk som var med oss ble veldig tøft behandlet, forteller Mankell og mener i dag at det beste ved denne aksjonen var at Palestina i hvert fall ble satt på den politiske dagsordenen.

– Det staten Israel gjør i Midtøsten er å skape et apartheidsystem. Vi kunne ikke akseptere dette i Sør-Afrika, vi skal ikke gjøre det her heller!

– Blir det skjønnlitteratur av denne Ship-to-Gaza-opplevelsen?

– Nei, det tror jeg ikke, i hvert fall ikke nå. Dette må jeg få langt mer på avstand.

USA er løsningen

Mankell er akkurat like gammel som staten Israel – de er begge født i 1948. Så den israelsk-palestinske konflikten har han levd med hele livet. Og det plager ham at den ikke løses.

– Tidligere trodde og håpet jeg på en to-statsløsning, men med Israels illegale bosettingspolitikk på Vestbredden, har de nok ødelagt dette håpet. Derfor tror jeg i dag mest på at det må skapes en stat hvor både israelerne og palestinerne lever sammen. Dypest sett ligger løsningen på denne konflikten i USA. Forverrer den amerikanske økonomien seg, må vi jo en dag komme dit at USA finansielt ikke klarer å holde Israel under armene lenger. Men den konservative, jødiske lobbyen i USA er sterk, så jeg veit ikke om jeg i min levetid får oppleve en løsning. Men jeg trodde en gang at jeg aldri skulle få oppleve at apartheidregimet i Sør-Afrika tok slutt heller. Og der tok jeg jo heldigvis feil.

Krimens aner

Mange politisk radikale forfattere skriver kriminallitteratur. Så vel i Sverige som i Norge. Mankell er slett ikke den eneste, skjønt han skriver altså i mange andre sjangere i tillegg. Han har også et svar på hvorfor mange raddiser ser seg tjent med å velge krimsjangeren.

– Det kriminelle lovbruddet, eller mordet, er veldig effektivt å holde opp som et speil. Det er noen årsaksforklaringer her vi kan reflektere litt over. Vi er som mennesker ikke født onde. Mennesket har alltid og til alle tider vært opptatt av mord, vold og kriminalitet. Tenk på de greske tragediene som for eksempel tragediedikteren Euripedes’ stykke Medea, kvinnen som dreper begge barna sine som en hevn over ektemannen Jasons utroskap. Dette ble skrevet for 2500 år siden. Og Shakespeare, for eksempel hans Macbeth – hva er det annet enn kriminallitteratur.

Blir ikke lettere å skrive

Helt på begynnelsen av 1970-tallet bodde Henning Mankell i Oslo. Han var gift med norske Kari, bodde i Løkkeveien 1, vis a vis Den amerikanske ambassaden, og skrev på det manuset som skulle bli debutromanen «Bergsprängaren», ei svært interessant bok der han følger en bergverksarbeider gjennom hele hans yrkesliv samtidig som han skildrer det svenske samfunnet gjennom mesteparten av 1900-tallet. Også her er endringene i og utviklingen av det svenske sosialdemokratiet tema.

Mankells opphold i Løkkeveien 1 falt sammen med hyppige demonstrasjoner mot Vietnamkrigen foran den amerikanske ambassaden, så i passelige skrivepauser dro Mankell ned på fortauet og var aktivist før han dro opp for å skrive igjen.

Mankells siste bok heter «Minnet av en smutsig ängel» eller «minnet om en skitten engel» som den heter på norsk. Fra debuten til denne boka har det gått 40 år.

– Hva har du lært litterært på disse 40 årene?

– At ingenting blir lettere med årene. Sjølsagt har jeg også lært mye om hvordan språket fungerer. Likevel må jeg alltid begynne på nytt. Å være kunstner gir ingen enkle løsninger.

– Har du ikke sagt og skrevet at et mål for deg var at du aldri skulle bli refusert?

– Jo, og det var veldig dumt sagt. Men da debutromanen «Bergsprängaren» ble antatt, følte jeg likevel en stor lettelse. Og jeg har aldri blitt refusert.

Også forlegger

Mankell startet sin litterære karriere på forlagene Ordfront og Nordstedt, men alt har sin slutt. Også forleggere er kapitalister, også forleggere flest vil tjene penger på sine forfattere. Derfor har Mankell sammen med en kamerat startet sitt eget forlag, Leopard Förlag. Han innrømmer at etableringen av dette også var en politisk beslutning. Han vil ikke utnyttes av noen. En annen av fordelene han nevner med Leopard er at her har de muligheter til å gi ut ukjent afrikansk litteratur som kanskje aldri ville kommet ut andre steder.

– Bare ett år har vi gått med underskudd, ellers er det overskudd. Ikke så store overskudd, riktig nok – men altså overskudd.

– Og nå som du litterært sett har tatt livet av Kurt Wallander, hva skriver du på nå?

– Jeg skriver alltid på noe. Nå avslutter jeg for eksempel et filmmanus, men holder også på med noe annet. Det tenker jeg imidlertid ikke å fortelle deg, jeg vil ikke prate i hjel hva jeg holder på med.

– Den norske forfatteren Per Petterson trykker av og til hele kapitler i avisa Klassekampen mens han holder på med en roman. For å få tilbakemeldinger som han trenger. Kunne du gjort det samme?

– Nei, det kunne jeg ikke. Men jeg har visse mennesker som jeg prøver ut min litteratur på mens den blir til, sier Henning Mankell.