Sjømannen som gikk i land og ga ut roman

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Det meste som fins om sjøfolks liv handler om kvinner, vin og sang. Min bok er noe helt annet.

Det sier Jens Hoel. Hans bok handler om klassekampen om bord.

Det er ikke mange – om noen – nåværende eller tidligere forbundsledere i LO som har gitt ut en roman. Sågar i voksen alder. Jens Hoel, leder av Hotell og Restaurantarbeiderforbundet fra 1999 til 2004, har gjort det.

«Yrke: Matros Formue: Null» – heter romanen som handler om et knallhardt liv til sjøs i et fortettet år midt på 1970-tallet.

Sjømannen

Etter folkeskole og realskole i hjembyen Trondheim (han er født i Setesdalen, men kom til Trønderhovedstaden seks år gammel) dro han i det sagnomsuste året 1968 til sjøs.

I første halvdel av 1970-årene jobbet han først et år på Dahls bryggeri, deretter fire år som hjelpearbeider i skrogreparasjon på Trondheim mekaniske verksted (TMV).

Men han gikk ikke med hue under armen. Han var politisk aktiv i Sosialistisk Ungdomsforbund (SUF) og Arbeidernes Kommunistparti (AKP ml) – helt fram til 1990. Fra 1975 til 1983 dro han ut på havet igjen og ble tillitsvalgt som matros.

I denne perioden skrev han en fast spalte i Klassekampen under pseudonymet Kit Carson. Før han mønstret av i Oslo 1983 – arbeidsløs, men ikke hjelpeløs.

Et tidsbilde

Førsteutkastet til Hoels romanmanus lå klart allerede da han mønstre av for 40 år siden.  

– Hvorfor ville du skrive denne boka?

– Etter mange år som sjømann ble jeg jævlig opptatt av sjøfolkas kår. Siden jeg skrev i Klassekampen, hvorfor ikke ei bok også? sier han.

Boka er skrevet på flere båter. Han lot skipskamerater få lese manus og har fått mange fine tilbakemeldinger og kommentarer. Likevel ble det liggende urørt fra 1983 til 2017. Da tok han det opp igjen. En mengde papirer og andre minner fra sjømannslivet ble kastet, men manuset og kritikken fra kompisene beholdt han. Han skimtet en gammel drøm i det fjerne.

– Ja, jeg sa opp stillingen som nestleder i borettslaget. Nå skulle det bli bok!

Og det ble det seks år seinere. Hoel kaller boka et tidsbilde fra 1970-tallet. Det er en roman, men ingen røverroman.

– Jeg har vært i alle de havnene som er med i boka, alle faktaene stemmer, sier han.

Ingen søndagsskole

Jon Michelet, den norske forfatteren som har skrevet mest om livet til sjøs, leste de første 50 sidene av Hoels manus og kom med gode råd. Hoel satte seg for seks år siden på statsarkivet i Trondheim og leste blant annet Arbeideravisa og Adresseavisen fra denne tida.

Manuset vokste, det ble forbedret.

Skjønt, mye stoff er kuttet ut. Boka er gitt ut på forlaget Kolofon. Det betyr at han står for kostnadene til trykking sjøl, men at han får langt mer i egen lomme for hver bok som selges. Salget må han imidlertid fikse sjøl. Derfor er alltid veska full når han rusler rundt i byen. Hoel prøver å overbevise folk han kjenner om at denne boka er noe helt annet enn andre sjøromaner som fins på markedet.

Han venter fortsatt på at tillitsvalgte og fagorganiserte skal oppdage at romanen er nyttig å lese for alle bransjer. Romanen har han tilegnet alle folk som jobber på små arbeidsplasser, uansett om det er på land eller hav. Arbeidslivet er ingen søndagsskole.

Krigsseilerne

Sjølivet er ingen dans på roser, det er et hardt slit fra morgen til natt, fra havn til havn. Hoel forteller at alt det vesentlige i romanen har skjedd med ham eller andre i virkeligheten, men det er veldig fortettet og krydret litt. At han skulle ha tatt for hardt i, vil han ikke være med på. Han har sett Gunnar Vikenes storslagne film «Krigsseilerne», syns den var grei, men at mye manglet. Her er mye av handlingen lagt til tida etter krigen.

– Men samfunnets svik mot krigsseilerne, det fins det ikke sterke nok ord for, sier han.

Norgesmester i KK-salg

Jens Hoel har levd et hektisk liv både før og etter at han ble sjømann og matros. Miljøet han vanket i bidro til at han i 1967 meldte seg inn i SUF (ml), den mest radikale politiske grupperingen du fant i landet på den tida. Da han kom hjem fra sin første tur på havet i 1969, ble det politisk virksomhet noen år. Han så på ml-bevegelsen som et arbeiderparti, og mener fortsatt at det beste med AKP var det faglige arbeidet.

– Hvorfor ble du værende AKP-medlem helt til 1990?

– Jeg fant til slutt ut at det var de intellektuelle som hadde makta uansett, sier han.

Og forsetter:

– Jeg ble etter hvert norgesmester i salg av Klassekampen. Sammen med Rolf Utgård. Hele fritida gikk med til det.

– Hva ga ml-bevegelsen deg?

– Først og fremst idealer. Jeg lærte å sette andre foran meg sjøl, fikk følelsen av å gjøre noe sammen med andre. Og lærte å analysere og organisere – jeg var mer en organisator enn en politiker.

Alle kjente hans bakgrunn

Siden 1990 har han vært partiløs, men forteller at han i dag stort sett stemmer på partiet Rødt. Han vakler litt mellom Arbeiderpartiet og Rødt.

– En krysning av disse to partiene ville vært supert, sier han.

Hans ml-bakgrunn var aldri noe problem da han i 1999 ble forbundsleder i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet.

– Alle visste det, jeg ble valgt for den faglige retninga jeg sto for, sier han.

Forbundsleder

Hoel har også vært medlem i Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund (NNN). Det sørget ett år i bryggeribransjen for. Han forklarer at det var litt tilfeldig at han fikk jobb hos E.C. Dahls bryggeri. Han var arbeidsledig og trengte jobb. Noe tillitsverv her hadde han ikke. Etter ett år dro han videre til Trondheim mekaniske verksted før det ble nye og mange år på sjøen.

– Så mønstret du av i Oslo og ble hotellarbeider, hvorfor det?

– Litt tilfeldig det også. Jeg traff ei dame i Oslo, og havna på det som da het Sara Hotell – i dag Hub.

Lagerarbeidet passet ham bra. Veien var kort til fagpolitisk arbeid. Raskt ble han med i klubbstyret og veien fram til forbundslederjobben i Hotell- og Restaurantarbeiderforbundet (HRAF) i 1999 var lagt – via fire år som forbundssekretær. Til tross for en del sjukmeldinger i 2003, ble han enstemmig gjenvalgt som forbundsleder på landsmøtet samme år.

– Jeg ville gjøre noe med alt

Året etter gjenvalget kastet Hoel inn håndkleet som forbundsleder.

– Hva skjedde?

– Jeg møtte veggen.

Hoel forteller at han opplevde et enormt arbeidspress som forbundsleder. Han sto opp halv fem og var hjemme i sjutida. Reisedager hadde han om lag 250 av i året. Men han skylder ikke på noen andre enn seg sjøl.

– Jeg var ikke flink nok til å sortere ut de ulike oppgavene. Ambisjonene var for store. Jeg ville gjøre noe med alt. Etter hvert klarte jeg ikke å tak i de store tingene, bare de små.

Da han gikk av i 2004, hadde han gått på aktiv sjukmelding en stund. Nå ble han ufør.

– Hva er det viktigste du gjorde som forbundsleder, hva er du mest stolt av?

– Det må være oppbyggingen av mange aktive klubber på arbeidsplassene. Vi fikk dyttet ansvaret nedover i organisasjonen – ja, vi bygget en organisasjon, rett og slett. Og så fikk vi startet arbeidet med regionale verneombud. Regionale verneombud skal være pådrivere for et godt og sikkert arbeidsmiljø – særlig i små og mellomstore virksomheter.

Kulturen må handle om livet

Jens Hoel kommer fra en kulturell familie, men landa sjøl i fagbevegelsen. Mens de har artium og kulturell kapital, holdt han ut et halvt år på gymnas (dagens videregående) før han kastet seg ut i kroppsarbeid og en drøss av jobber.

– Jeg kan bli kvalm av mye av dagens kulturliv, særlig diskusjonen om den, men ønsker arbeiderkulturen alt godt.

– Er kunst, kultur og fagbevegelse som hund og katt?

– Tja, jeg veit nå ikke det. Det må handle om livet. Og kultur som skaper fellesskap – det er fint.

Fotball har han imidlertid et nært forhold til. Han har bodd mange år på Vålerenga i Oslo, men det er likevel Rosenborg (RBK) som er favorittlaget. Sønnen Martin har tatovert en VIF-logo på kroppen. Jens har tre tatoveringer, men aldri vurdert å skaffe seg en RBK-logo.

Born to win

På en av hans tatoveringer står det «born to win». Den fikk han i Santos i Brasil.

– Den vitner om brukbar sjøltillit – er du født sånn eller blitt sånn?

– Som regel står det born to lose på sånne tatoveringer. Jeg fikk ideen fra filmen Easy Rider. Når det gjelder min sjøltillit, så kan jeg være usikker mange ganger, men det er nok mer på det private planet. Jeg ble tryggere på meg sjøl da jeg begynte å gå mine egne veier og så at disse veiene var farbare. Jeg skulle gjerne ha vært forbundsleder ennå jeg!

Men det er han altså ikke. I 2007, da hans gamle forbund gikk inn i Fellesforbundet, sto han på sidelinja og heia.

Skrive mer

Så ble han forfatter på sine gamle dager. Han forteller at han leser mye krim. Litteratur av det han betegner som «høy kvalitet», har han aldri lest. Biografier, derimot, de har han stor glede av, der er han nesten altetende. Unntaket er Gro Harlem Brundtlands biografier, de syns han er kjedelige og upersonlige.

– Du er nå formelt pensjonist, hva skal du gjøre framover?

– Det er ikke uaktuelt å skrive mer, kanskje om bydelen Ila hvor jeg bor og som jeg er så glad i. Og hvorfor ikke noveller fra sjøen? Utfordringen er at det er så vanskelig – ja, nesten umulig – å komme ut på et etablert forlag. Og sjøl om jeg ble god til å selge Klassekampen, er det noe helt annet å fly rundt å selge egne bøker, sier Jens Hoel.

SIGNERING: Solgt bok skal også signeres. Mens Svein-Frode Pettersbakken betaler på vipps.

Jan-Erik Østlie