Alf Inge Molde (Tekst)

Tommy Ellingsen (Foto)

– Der tror jeg vi har det.

Per Martin Labråthen viser vei gjennom et stort, tomt kontorlandskap i første etasje i Statoils hovedkvarter på Forus i Stavanger. Han har reservert et lite møterom midt i ingenmannsland. Når nye prosjekter sparkes i gang, kan det imidlertid være full rulle i lokalet, forsikrer han. Men de kommer sjeldnere nå enn før.

Det merkes at 2500 Statoil-ansatte har forsvunnet siden 2013. Og flere skal det bli. I løpet av 2016 skal et sted mellom 1100 og 1500 Statoil-ansatte og rundt 600 konsulenter ut. Det betyr ledige pulter på alle selskapets kontorer. Som konserntillitsvalgt, nestleder i Industri Energi Statoil – en klubb med 5.000 yrkesaktive medlemmer – og medlem av bedriftsforsamlingen, kjenner Labråthen prosessene godt. Han beskriver situasjonen som knallhard. Likevel er det nødvendig, framholder han.

• Statoil-sjefen freder aksjonærutbyttet i krisen

Burde ha dårlig samvittighet

– Vi har havnet i denne situasjonen fordi vi som selskap ikke har gjort jobben vår på en del år. Jeg mener at man burde jobbe med forbedring kontinuerlig, og slik at man unngår å ta slike skippertak som hele næringen nå må ta. Vi burde ha dårlig samvittighet for ikke å ha gjort dette før.

– Men dette har kjennetegnet oljeindustrien i flere tiår. Fokuset på kostnadsnivået har ikke vært så høyt på dagsordenen. Vi har tjent for gode penger. Og det gjelder alle ledd, både operatørselskapene, leverandørindustrien, riggselskapene og så videre. Da blir det smertefullt. Jeg føler virkelig med leverandørindustrien nå, som må si opp så mange tusen arbeidere, sier Labråthen.

Det var i januar 2014 økonomi- og finansdirektør Torgrim Reitan i Statoil gjorde det klart at 100 dollar fatet for olje var det nye 30. Kostnadene hadde spist opp fortjenestemarginene, til tross for de historisk høye prisene. Noe måtte gjøres. Så kom oljeprisfallet. Statoils respons var det såkalte STEP-programmet, et teknisk effektivitetsprogram med mål om å spare 1,7 milliarder dollar per år. Å kutte i antall ansatte er en del av pakken.

• Følg FriFagbevegelse på Facebook og Twitter

Voldsomt Statoil-fokus

I den første STEP-bølgen ble de lavthengende fruktene høstet. I bølge to kom de tyngre sakene, med endrede strategier, organisasjonsendringer og 2500 færre medarbeidere. Det smerter, både internt og ute i markedet. Men det er ikke til å unngå når man er operatør for mer enn tre fjerdedeler av olje- og gassvirksomheten på norsk sokkel.

– Jeg syns likevel at Statoil har vært våkne og at vi var tidlig ute. Vi ser at de andre oljeselskapene følger etter. Men det blir voldsomt fokus på hva Statoil gjør, sier Labråthen.

Per Martin Labråthen har vært tillitsvalgt på heltid siden 2000, først i Hydro, så i Statoil. Men egentlig begynte det lenge før. 54-åringen er oppvokst på Menstad, mellom Porsgrunn og Skien, og både bestefar og far var engasjerte i fagbevegelsen. Hjemstedet ble virkelig satt på kartet 8. juni 1931, da demonstrerende arbeidere på den ene siden og militære og politi på den andre, braket sammen i det som siden ble kjent som Menstadslaget. Regjeringen sendte et gardekompani på 145 soldater og fire marinefartøy for å opprettholde ro og orden.

• Statoil-ansatte urolige over kuttplaner

Mentalt og fysisk belastende

Unge Labråthen ble engasjert som tillitsvalgt i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund allerede ett år etter at han begynte i jobb hos Norsk Hydro, og har siden hatt en rekke tillitsverv i både Kjemisk, Handel og Kontor og Industri Energi.

– Hydro hadde kultur for fagforeningsarbeid, og det ble en del av hverdagen. Det som driver meg er nok en utpreget rettferdighetssans. Og så er det selvfølgelig interessant, og man lærer mye, sier han.Men rollen har også forandret seg mye, spesielt de siste ti årene. Før var det litt mindre smertefullt. Nå er det mer belastende, både mentalt og fysisk.

– Man er avhengig av å ha et familieforhold som fungerer. Jeg pendler. Og tradisjonelt er man mye borte fra hjemmet og jobber lange dager. I tillegg blir det mye grubling og tenking. Det er en tung posisjon, erkjenner han. Mange skjebner, mange hensyn. Men det blir en livsstil. Like før årtusenskiftet prøvde han å gå tilbake til jobben som prosesstekniker. Det tok ikke mer enn et par år før han igjen var tillitsvalgt.

• Få vårt nyhetsbrev

Forsvarer gullpensjonen

Nå er Statoil godt i gang med den tredje STEP-bølgen. Denne gangen er det gruppene teknologisk personell og ledelse som skal slankes, samtidig som organisasjonen skal gjøres smalere med færre ledd opp til ledelsen. Totalt har selskapet rundt 12 000 ansatte innenfor disse kategoriene. Mange av disse er ingeniører. Det er ikke mer enn to år siden Industri Energi måtte vurdere spesialtiltak under lønnsforhandlingene for gruppen. De var så ettertraktede i jobbmarkedet at man måtte gjøre ekstra grep for å beholde dem.

Nå skal de altså ut.

LO-Media

Målet er frivillige avtaler

Det skal oppnås gjennom en rekke virkemidler, blant annet tidligpensjon, tidlig avgang og omskolering. De med over 20 års ansiennitet kan få med seg to årslønner hvis de velger å gå. 58-åringer som er i en overtallighetssituasjon kan få med seg en pensjon på 66 prosent. Gullpakker, kalles pensjonsordningen i media. Statoil-pensjonistene står frie til å ta hvilke jobber de vil etterpå. Mange har vist seg å være svært så ettertraktede i arbeidsmarkedet – i hvert fall før smellen.

– Det er en gullpakke. Det vet jeg, jeg var med på å forhandle den fram i forbindelse med fusjonen mellom Statoil og Hydro, da vi trodde at vi ville bli noen tusen for mange. Vi får ofte kritikk for ordningen, men for meg er det såre enkelt: det er dette eller oppsigelser, sier Labråthen.

• Flåthen stoler på Statoil

Frykter for kompetansen

– Men faren er at vi nå kvitter oss med spisskompetanse og tung ingeniørkompetanse vi trenger når prisene igjen går oppover. Og det kommer de til å gjøre. Da kan man ikke bare knipse i fingrene og få dem tilbake igjen. Et bånd er brutt, og de har fått seg nye jobber – gjerne et annet sted i landet. Det er en helt åpenbar problemstilling, og noe vi tar opp med ledelsen jevnlig, sier han.

– Hvilke konsekvenser kan det få?

– Forskning og utvikling, og det å utvikle nye prosjekter, er det viktigste vi gjør for å sikre selskapet i framtiden. Skal vi se inn i glasskulen, tror jeg det vil bli vanskeligere å levere på disse områdene om fire, fem år. Gjennomføres planene slik de er foreligger nå, blir Statoil satt kraftig tilbake innenfor disse områdene.

– Vår jobb som fagforening er å prøve å balansere dette. Men man kan ikke få i pose og sekk. Vi har som klart mål å sikre langsiktig trygge arbeidsplasser i Statoil, ikke å beholde flest mulig arbeidsplasser, sier Labråthen.

Står bak konsernsjefen

– Hvordan er samarbeidsklimaet i Statoil?

– Til tross for den alvorlige situasjonen vi er inne i, er det faktisk relativt god stemning i selskapet. Ja, folk er redde for jobbene sine, men samtidig er det en stor omstillingsvilje og oppslutning rundt arbeidet som blir gjort.

Medarbeiderundersøkelser viste i flere år at de ansatte hadde et dårlig forhold til ledelsen. Labråthen erkjenner at det var mange tøffe tak, og at det var utstrakt bruk av styringsrett fremfor arbeidstakermedvirkning og samarbeid. Dette har snudd.

– I pressen snakkes det om en Eldar Sætre-effekt?

– Hele Statoil stilte seg bak Eldar Sætre da han valgte å ta konsernsjefjobben, og det gjør vi fortsatt. Samarbeidet virker, til tross for den vanskelige situasjonen. Det er godt for oss tillitsvalgte. Vi taper noen kamper, men vi får også til å lande mange på en riktig og god måte, sier Labråthen.

Må lete og finne mer

En annen positiv effekt, er at det er mindre av det han mener har vært en utpreget ja-kultur i ledelsen som blant annet har gjort det mulig å kjøpe seg inn i dyre prosjekter i det store utland – USA inkludert.

– Pengene hentes i stor grad fra virksomheten på norsk sokkel, og slik vil det være i lang tid framover. Men vi er nødt til å finne nye ressurser for å opprettholde posisjonen eller ekspandere. Ute i verden er det dyrt, og det fordrer at vi går inn i politisk tunge områder, som Sør-Amerika eller Russland. Da blir det helt åpenbart for meg at en åpning i nord er langt å foretrekke.

– Skal jeg se inn i glasskula igjen, kjøper jeg ikke helt den grønne politikken. Alle framtidsscenarioer jeg har sett viser at olje og gass, og spesielt gass, vil være en stor del av energimiksen i mange tiår framover. Da må vi lete og finne mer i nord, sier Labråthen.

– Men når det er sagt, tror jeg folk flest ville blitt overrasket over hvor mye Statoil faktisk satser på klimafronten. Vi nådde for eksempel CO2-målene våre for 2020 allerede i 2015, og vi har derfor doblet ambisjonsnivået vårt frem til 2020. Sætre satser dessuten på forretningsområdet fornybar energi. I tillegg har vi sagt at vi trekker oss ut av Alaska, noe som er et miljømessig positivt signal. Så vi er mer opptatt av klimaet enn kritikerne vil ha det til, sier Labråthen.