Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Hvordan skal vi bekjempe høyreekstremismen i Trumps tid der hva som er sant og usant er blitt opptil hver enkelt?

– Hadde jeg hatt et veldig godt svar på det, hadde jeg hatt en helt annen og sikkert bedre betalt jobb enn jeg har. Så det blir synsing. Jeg tror at arbeiderbevegelsen må tørre både å snakke om dette politisk, og ikke minst begynne å snakke om klasse. Vi må ta tilbake den samfunnsanalysen som ble brukt til å skape forandring på 1900-tallet. Uten en klasseanalyse i bunn, er vi ikke i stand til å forstå og forklare de problemene som arbeiderklassen står overfor, og da er vi heller ikke i stand til å løse dem, verken faglig eller politisk.

Det er Nikolai Brandal (født 1973) som sier dette, historikeren som har skrevet boka «Solidaritet i en ny tid».

Han mener at gjennom å sette klassespørsmålet i sentrum kan arbeiderbevegelsen bygge på den kanskje aller rikeste politiske og sosiale idetradisjonen vi har, enten det er i sosialdemokratisk, sosialistisk eller marxistisk utgave.

– Du kan jo ikke si nei. Dette er jo det mest interessante oppdraget du noen gang vil få. LO som samfunnsaktør i Norge, ingen ved siden av, ingen over, sier historiker Brandal.

Han fikk det ærefulle oppdraget med å skrive arbeiderbevegelsens historie 2000-2025. Hans første tanke da han fikk spørsmål om oppdraget, var at dette ble en altfor krevende og stor jobb. Samtidig beholdt han vettet.

Nå foreligger altså boka «Solidaritet i en ny tid» med et rødt bokcover og en knyttet neve som maner til kamp. Ifølge informasjonssjef Trond Gram i LO vil alle delegatene på den forestående LO-kongressen få denne boka til odel og eie.

Organisere, organisere, organisere

Boka er en fortettet versjon av Arbeiderpartiets (Ap) og LOs historie de siste 25 årene, med vekt på LO og samarbeidet med Ap.

Mye er bevisst utelatt.

– Hva har vært den aller viktigste saken for LO i denne perioden?

– Kampen for å opprettholde et ordna arbeidsliv mot alle de kreftene som har skylt inn utenfra. For eksempel EØS-utvidelsen østover i 2004 og globaliseringa av økonomien, sier han.

Brandal beskriver en defensiv norsk fagbevegelse rundt tusenårsskiftet som klarte å skifte til en mer offensiv holdning og som fant ut at her kunne LO faktisk gjøre noe med situasjonen.

Og det med sitt gamle og beste redskap: å organisere.

Han trekker fram Foodora-streiken, hvor tidligere LO-leder Hans-Christian Gabrielsen hadde en helt sentral rolle. Og Wolt-dommen, som viser at det også er mulig å organisere i dette globaliserte arbeidslivet.

Skjønt, dette er ikke et enkeltmannsprosjekt, det er kommet via kollektive valg. Men Gabrielsen var viktig fordi han gjorde kampen mot løsarbeidersamfunnet til et felles anliggende for hele LO, mener Brandal.

– Vi kan unngå et nytt løsarbeidersamfunn hvis vi er villige til å stå på hardt nok. LO sin makt som samfunnsaktør handler om at de kjemper for fellesskapet. Kjemper for alle, for allmenninteressene, det Yngve Hågensen kalte den kollektive fornuft, sier han.

Linken mellom Ap og LO

Forholdet mellom LO og Ap har vært flittig diskutert og kritisert, både fra høyresiden og ytre venstre. Også fra tid til annen de siste 25 årene.

Brandal mener forholdet på en måte står sterkere i dag enn noen gang. Grunnen til dette mener han er at de to store forbundene i LO, Fagforbundet og Fellesforbundet, har styrket seg.

– Det er mye mindre diskusjon i arbeiderbevegelsen om det fagligpolitiske samarbeidet nå enn det var for 25 år siden. Det er paradoksalt fordi det er færre LO-medlemmer som stemmer Arbeiderpartiet i dag enn for 25 år siden.

På den andre siden mener Brandal at forholdet er mye mindre forankret nedover i LO og nedover i Ap, det er færre i fagbevegelsen som er tillitsvalgte i Arbeiderpartiet og det er færre av de tillitsvalgte i Ap som er aktive i fagbevegelsen.

Og historikeren ser noen utfordringer framover.

– De to tar kanskje hverandre litt for gitt. Ap er ikke bevisst nok på hvilke saker som er viktig for LO, og LO er ikke alltid bevisst nok på hvilke saker som er viktige for Ap.

Og som alle veit, også Brandal: Arbeiderpartiet må ha oppslutning blant LO-medlemmene for å vinne valg.

Partitilhørigheten i LO-ledelsen

Valgkomiteen til LO-kongressen må ta mange hensyn.

Flere forbund skal være representert i LO-ledelsen, det skal være god aldersmessig og geografisk spredning og en rimelig balanse når det gjelder kjønn.

Bare én ting ser ut til å ligge fast: LO-ledelsen historisk sett er medlemmer av Ap. Punktum. Mangfoldet mangler.

– Hvorfor er det sånn?

– Oi, det er et veldig godt spørsmål som jeg ikke egentlig har tenkt på. Men mye makt ligger i de to store forbunda. Og toppfolka deres har sterk tilknytning til Ap. Skal det skje en endring når det gjelder partitilhørigheten i LO-ledelsen, må nok enten Fagforbundet eller Fellesforbundet si at det er ålreit.

Brandal skriver for øvrig litt om manglende mangfold i bokas siste og oppsummerende kapittel.

Sp, MDG og Rødt

I boka viker ikke Brandal unna refleksjoner og definisjoner av politisk art.

Han definerer for eksempel Rødt som en del av arbeiderbevegelsen, men ikke Senterpartiet (Sp) og Miljøpartiet De Grønne (MDG).

Grunnen er at han setter arbeidslivspolitikk som det viktigste kriteriet. Verken MDG eller Sp prioriterer arbeidslivspolitikken øverst, det gjør Rødt.

Om de to førstnevnte er en del av den politiske venstresiden eller ikke, syns han er en interessant diskusjon, men Brandal mener altså at de ikke er en del av arbeiderbevegelsen.

– Fagblada er fantastiske

– Du bruker fagbladene, og særlig LO-Aktuelt mye som kilde til boka – hvorfor det?

– Fordi fagblada er fantastiske. Det fins ikke i noe tilsvarende noe sted, denne boka hadde ikke blitt til uten fagbladene. En helt unik kilde til vår samtidshistorie. Veldig gode journalister hele veien. Det er grundige og veldig skriveføre folk.

Brandal er imidlertid ikke blind for at flere av fagbladene kunne vært noe mer politiske.

Han mener å ha sett en vending mot mer og mer fokus på personlige historier enn på strukturer, noe som individualiserer det politiske.

For en kollektiv bevegelse er det avgjørende å kunne sette det individuelle inn i større sammenhenger. Brandal advarer mot å bli redd for at hvis det snakkes om politikk, så vil det bli konflikter.

– Da gjør man LO om til en forbrukerorganisasjon der det kun handler om forsikringsordninger og sånn. Politikk må ikke bli noe bare LO-ledelsen og forbundsledelsene holder på med, sier han.

Og påpeker at Gerd-Liv Vallas suksess i den lange valgkampen var at hun nettopp klarte å repolitisere LO.

Valla-saken  

I 2007 gikk Gerd-Liv Valla av som LO-leder etter påstander om trakassering og kritikk av hennes lederstil.

Mens Valla-saken pågikk, fins det målinger som viste at tilliten til LO ble svekket, men tre-fire måneder etterpå var tilliten oppe der den var før.

Brandal mener det også er Vallas fortjeneste. Den organisasjonen hun gikk av fra, var kjempesterk.

– Den var ikke avhengig av henne?

– Nei, den samfunnsmakta var det Yngve Hågensen som hadde lagt grunnlaget for. Med solidaritetsalternativet hadde Valla bygget videre det rødgrønne prosjektet. Sjøl om hun var en veldig tydelig LO-leder, så var organisasjonen – kanskje litt paradoksalt – derfor ikke avhengig av henne som enkeltperson.

Brandals bok skulle ikke bli en bok om Valla-saken, og har heller ikke blitt det.

22. juli

Et annet uunngåelig tema i boka er terroren i Regjeringskvartalet og på Utøya.

I etterkant kom det en del kritikk for at hele arbeiderbevegelsen, som terroren var et angrep mot, hadde litt berøringsangst – at den ikke turte å politisere det grusomme som skjedde.

– Jeg mener at fagbevegelsen var mye mer villig enn Arbeiderpartiet til å gi 22. juli et politisk innhold allerede i 2011, sier Brandal.

Samtidig mener han at et politisk oppgjør kom altfor sent.

Det var særlig i forbindelse med 10-årsmarkeringa i 2021 at dette ble satt på dagsorden. Det handlet både om avstand og om at ytre høyre hadde vokst seg sterkere.

Et konkret resultat av dette er etableringa av LOs besøkssenter Folkets Hjørne, som er en erkjennelse av at fagbevegelsen må føre denne kampen i det offentlige rommet.

– Fagbevegelsen gjorde mer enn Arbeiderpartiet gjorde. Burde den har gjort mer? Ja. Burde den ha gjort mer tidligere? Ja. Men det var samtidig vanskelig i den situasjonen der, sier han.

For med en gang de begynte å snakke om dette som noe politisk, så hogg jo Fremskrittspartiet til og sa de trakk det ubehagelige 22. juli-kortet.

Frp i LO

Det er ingen hemmelighet at det i lang tid har vært mange Frp-sympatisører i LO.

Brandal sier FrPs politikk åpenbart ikke er på arbeidstakernes side, men – som vi så under Solberg-regjeringa – vil flytte makt til arbeidsgiverne.

Han mener at retorikken må være mot Frps politikk, ikke mot Frp-medlemmene, eller Frp-velgerne som er LO-medlemmer.

LO må ta på seg oppgaven med å skolere folk i forskjellen mellom hva som er lovbestemt av politikerne og hva som er avtalefestet av partene i arbeidslivet, mener han.

Sistnevnte er jo LO og fagbevegelsens fortjeneste, og det er generelt lite bevissthet om hvor mye av arbeidslivet som er tariff- og ikke lovbestemt, poengterer forfatteren.

Dersom arbeidstakerne hadde vært klar over hvor avhengige de er av en sterk fagbevegelse, at den ikke bare handler om forsikringsordninger og lønnsforhandlinger, så tror Brandal det hadde skapt en helt annen forståelse for både at politikk har konsekvenser og hvor viktig det er å være fagorganisert.

– Vil det blitt flere medlemmer av det?

– Jeg vil tror det vil bli flere medlemmer hvis folk faktisk hadde visst hvor viktig fagbevegelsen er for alle de godene vi nå tar for gitt i arbeidslivet.

Metoo

LO ble i likhet med svært mange andre organisasjoner også kastet inn i Metoo-diskusjonene.

Brandal mener at daværende LO-leder Hans-Christian Gabrielsen sa veldig tydelig at sånn skal vi ikke ha det i LO, og formulerte problemet som et spørsmål om et ordna og rettferdig arbeidsliv.

Dermed ble det veldig tydelig for fagbevegelsen hva som var rett og galt, forklarer Brandal.

Det ble ikke spørsmål om maktkamp, sånn som det ble i Ap, det ble et spørsmål om hva slags arbeidsliv vi skal ha. Så brukte mange av forbundene altfor lang tid på å få på plass nye retningslinjer, og det gjenstår fortsatt en del på å bli kvitt «gubbekulturen» også i fagbevegelsen, mener han.

Men Metoo ga et nytt språk og en ny måte å forstå maktstrukturer på, som har vært viktig for å modernisere fagbevegelsen i årene etterpå, sier Brandal.

– Hvis du spør om det burde skjedd mer fortere, så er svaret ja. Men relativt sett, hvis du ser på hvordan dette ble håndtert ellers i det norske samfunnet, så kom LO bra ut av det. 

Trondheimskonferansen

– Trondheimskonferansen nevner du ikke med et ord i boka, hvorfor ikke?

– Den radikale opposisjonen i LO er noe som også burde ha fått mer plass i boka, men det var et problem å plassere dette i en fortelling som i hovedsak er kronologisk. Det er ikke noen åpenbar sak eller et tidspunkt hvor disse miljøene, inkludert Trondheimskonferansen fikk tydelig gjennomslag.

– Jo, men en halv side kunne du vel spandert?

– Trondheimskonferansen har gått fra å være helt i utkanten av fagbevegelsen til å bli en del av de løpende diskusjonene. Dette er noe jeg helt sikkert burde ha tatt opp i avslutningskapittelet, hvor jeg tar fram noen langsiktige trekk ved norsk arbeiderbevegelse. Så akkurat den legger jeg meg paddeflat for.