Tekst og foto: Jan-Erik Østlie

Tiden fra 1930-tallet fram til 1970 betraktes som arbeiderkulturens storhetstid.

– Da ble det blant annet bygd opp teater i arbeiderkulturens navn. Etter krigen ble noe av dette implementert i statlige ordninger. Så startet individualiseringen og kommersialiseringen av kulturen. Det virket splittende. Folk ble sittende hjemme for å se på fjernsyn. Fellesarenaer som for eksempel Folkets Hus hvor mye av den sosialdemokratiske arbeiderkulturen fant sted, forsvant, forteller Frank Meyer (53), daglig leder av Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek og medlem av LOs kulturutvalg.

Ikke vært flinke nok

Arne Berg (69) har vært tilknyttet Kulturnettverket i Østfold i en årrekke og vært engasjert i arbeiderbevegelsen siden 10-12-årsalderen. Organisasjoner som FRAM-fylkingen, AUF og AOF er viktige for ham. Han har hatt gleden av å motta LOs kulturpris på vegne av AOF i Fredrikstad for opprettelsen av Arbeiderbevegelsens kulturnettverk et kulturnettverk som seinere også har fått Los kulturpris. Hans tanker om hva arbeiderkultur er harmonerer godt med de fleste leksikalske beskrivelser.

– Utgangspunktet var formidling av arbeidsfolks liv og drømmer, en motkultur til borgerskapets kultur – det må vi aldri glemme. Å fremme arbeiderbevegelsens verdier og mål blir ikke umoderne, det går aldri over, sier Berg som mener arbeiderkulturen er noe langt mer enn arrangementer.

– Arbeiderkulturen var en gang visjonær – er den det i dag?

– Både form og innhold må justeres etter den nye tid. Her har vi ikke vært flinke nok. Vi må være stolte av det vi har fått til, men aldri fornøyde. Visjoner er jo bare en retning på hvor vi skal.

En av disse retningene peker etter Bergs mening på kampen mot sosial dumping i arbeidslivet og utenforskapet. Alle skal jo med.

Tillitsvalgte må lede an

Studieforbundet AOF har historisk sett vært en sterk målbærer og formidler av arbeiderkulturen her til lands. Berg har tjent denne organisasjonen i 40 år. De siste årene har han brent for Kulturnettverket i Østfold som han mener kan være et eksempel til etterfølgelse. Men han har også en annen adressat når det gjelder å fordele ansvaret for å fremme arbeiderkulturen.

– Ledende tillitsvalgte må være seg denne oppgaven bevisst, forstå hvordan arbeiderkulturen kan brukes som formidling av verdier og identitetsbygger og bidra til å skape engasjement. Særlig blant ungdommen. Kanskje lytter vi for dårlig til hva ungdommen vil ha, sier han. Og understreker at vi aldri må bli nostalgiske – aldri arbeiderromantiske.

Aldri bli snobbete

Arbeiderkulturen har historisk sett ofte handlet om utfordringene og kampene i arbeidslivet – om arbeidstakerrettigheter. Det bør den etter Bergs mening fortsatt gjøre. Heller ikke her mener han arbeiderbevegelsens kvinner og menn har vært flinke nok. Og det nytter ikke å skjule seg bak et mindre klassedelt samfunn.

– Det er ennå noen som sitter nederst ved bordet, som Haakon Lie så presist uttrykte det, sier Berg.

– Begrepet arbeiderkultur er kanskje ikke det hotteste i våre dager?

– Det er ikke viktig hva vi kaller spaden, bare vi kan grave med den. Vi må gjenreise forståelsen av interessemotsetningen mellom arbeid og kapital. Noen kjøper arbeidskraft, og andre selger sin arbeidskraft. Har vi visjoner om fellesskapsløsninger – og det bør vi ha – så må også arbeiderkulturen vise oss hvilken retning vi skal gå. Men den må aldri bli eksklusiv i betydning snobbete. Arbeiderkulturen må ha en mening og betydning. Vi må få folk til å tro på oss, sier Arne Berg.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

HISTORIKEREN: Arkivskapene hos Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek er en arbeiderkulturinstitusjon i seg sjøl. Men daglig leder Frank Meyer er opptatt av mer enn å bare bevare arbeiderkulturen - den må få et nytt språk også.?

Sissel M. Rasmussen

KULTURNETTVERKBYGGER: Arne Berg og kulturnettverket i Østfold har godt grep om den klassiske arbeiderkulturen i hjemfylket.

Jan-Erik Østlie

Latterliggjøring

Frank Meyer insisterer på at arbeiderkultur er det som gir vanlige folks liv mening. Og står i motsetningen til den borgerlige kulturen. I likhet med Berg mener Meyer heller ikke at begrepet er hugget i stein. Noe av problemet er at arbeiderkulturen i dag har mistet mye av den motkulturelle kraften den en gang hadde.

– Det er fortsatt klassemotsetninger i samfunnet, men de føles ikke så sterke lenger akkurat nå, sier han. Meyer sliter som mange andre med å få tak i arbeiderkulturen anno 2018.

Han mener en av grunnene kan være at de fleste ikke ser seg sjøl i motsetning til et borgerliggjort samfunn.

– Dagens dominerende kultur er imidlertid ganske arbeiderfiendtlig. Arbeidere blir ofte latterliggjort i mediene. Og føler skam, sier han. I sånne situasjoner er det etter Meyers mening ikke minst viktig å stå sammen.

ARBEIDERTEATER: Et eksempel på klassisk arbeiderkultur - fra teateroppsetningen av Skuddet i Buvika i 2013 hvor en fagforeningsleder ble drept.

Jan-Erik Østlie