Anita hørte ikke hva kundene sa. Det var første tegn på at noe var galt

Cathrine Kahrs

cathrine@lomedia.no

André Kjernsli (foto)

Sissel M. Rasmussen (foto)

– Jeg syntes mannen min mumlet veldig, og ble irritert over at han ikke kunne prate tydeligere. Så begynte flere å prate uklart, forteller Anita Olsborg Lundberg.

Det var første tegn på at hørselen hennes begynte å svikte.

HK-medlemmet jobbet i åpen barnehage og som selger i en møbelbutikk. Der måtte hun stå tettere på kundene for å få med seg hva som ble sagt.

Og hun begynte å gå glipp av hva kollegene snakket om.

– Alle pratet lavt i butikken, vi skulle ikke forstyrre kundene.

Hun datt ut av samtaler eller svarte feil. Det verste var når hun begynte å le på upassende steder. Etter hvert ble hun som hermegåsa, lo når de andre lo. Det gjorde at hun følte hun mistet seg selv.

– Det gjorde noe veldig med selvtilliten. Jeg følte meg liten, sier Lundberg.

Fryktet hun skulle bli døv

Hun hadde fått tilstanden otosklerose.

Inni ørene hennes hadde forkalkninger gjort at den lille delen som heter stigbøylen, ikke lenger klarte å bevege seg raskt nok.

Dermed ble ikke lydbølgene overført like lett til det indre øret.

– Det var skummelt, jeg visste jo ikke når dette skulle stoppe. Jeg krisemaksimerte og tenkte «å, shit, hva hvis jeg blir døv?»

Høreapparat med robotstemme

Da Anita Olsborg Lundberg fikk høreapparater, tenkte hun at det kom til å bli bedre. Endelig skulle hun få hørselen tilbake.

Men da hun tok dem på seg for aller første gang, ble hun helt satt ut.

– Det hørtes ut som en robot som snakket inne i en blikkboks.

I tillegg ble alle suselyder fra ventilasjonsanlegg og annet bakgrunnsstøy forsterket. Det gjorde henne utslitt.

Hun skjønte at hun trengte tilpasninger for å kunne fungere på jobb.

– Jeg ville ikke sykmelde meg, jeg ville ha tilrettelegging, sier hun.

Men det tok tid å få på plass. Etter påskeferien for tre år siden klarte hun ikke å dra tilbake på jobb. Hun ble sykmeldt i ett og et halvt år.

– Jeg var kjempelangt nede, sier Lundberg.

Høreapparatene gjør at Anita Olsborg Lundberg kan delta i samtaler uten problemer. Hun passer i tillegg på hvordan hun plasserer seg i forhold til dem hun snakker med.

André Kjernsli

Én av tre mangler tilrettelegging

Over én million voksne i Norge har en hørselsutfordring. Blant dem som er i jobb, mangler 31 prosent den tilretteleggingen de har behov for.

Dette kan føre til økt sykefravær, utenforskap og frafall fra arbeidslivet. Det er konklusjonen i en ny rapport om nedsatt hørsel i arbeidslivet fra Oslo Economics.

Mangel på kunnskap, er det største hinderet for god tilrettelegging, viser rapporten.

I fjor høst gjennomførte Hørselshemmedes Landsforbund (HLF) en undersøkelse blant sine yrkesaktive medlemmer.

Der svarte én av fire at de hadde vært sykmeldt i kortere eller lengre tid på grunn av hørselsutfordringer.

Søkte hjelp

Anita Olsborg Lundberg skjønte at hun ikke skulle tilbake til jobbene i butikk og barnehage. 

– Jeg visste at det ikke kom til å gå. Det er vanskelig å be en kunde prate høyere, og det var mye støy i barnehagen, sier hun.

Hun brukte tiden som sykmeldt til å finne ut hvordan hun kunne leve med hørselsnedsettelsen.

Anita fikk hjelp fra både Nav hjelpemiddelsentral, HLF og stiftelsen Signo.

Fra Fetsund, hvor Lundberg bor, kom hun også i kontakt med en person i Kristiansand som skulle bli til stor hjelp for henne.

Sliter med ulike utfordringer

Therese Widerøe har selv hørt dårlig hele livet. Fra hjemmet sitt i sørlandsbyen jobber hun som audiopedagog.

Hun har en spesialpedagogisk utdannelse innen hørsel, som gjør at hun kan veilede både barn og voksne med hørselsutfordringer.

Til henne kommer folk med forskjellige typer utfordringer, som nedsatt hørsel, tinnitus, misofoni eller hyperakusis. De tre sistnevnte blir mer og mer vanlig, ifølge Widerøe.

Tinnitus er et konstant sus eller piping i ørene som kan skyldes en hørselsskade, stress eller medisinbruk.

Personer med misofoni blir plaget av enkelte lyder, som for eksempel smattelyder når noen spiser.

Når noen har hyperakusis, opplever de lyder sterkere enn de egentlig er, og kan få vondt.

Også personer med disse tre typene hørselsutfordringer kan trenge tilpasninger på arbeidsplassen, ifølge Widerøe.

– Det er veldig mange av dem som sliter i arbeidslivet, sier hun.

Audiopedagog Therese Widerøe hjelper folk med forskjellige problemer med hørselen.

Sissel M. Rasmussen

Når en person med nedsatt hørsel kontakter henne, er det første hun gjør, å forklare hvordan hørselen fungerer.

– Veldig mange tror at vi hører med ørene, men det gjør vi ikke. Øret er bare en motor. Det er hjernen som oppfatter og tolker lyd, sier Widerøe.

Sammen med klientene går hun igjennom audiogrammet deres, en kurve som viser hvordan hørselstapet er.

Det hjelper dem å forstå hvilke lyder de sliter med å høre.

I Widerøe sitt tilfelle er det de lyse diskantlydene som er borte. Mens Lundberg sliter med å høre mørke basslyder.

Bygget seg opp igjen

Det var en nedbrutt Anita Olsborg Lundberg som møtte Therese Widerøe første gang.

– Jeg var kjempelei meg, alt var sårt. Jeg måtte bygge meg selv opp igjen og lære om hørselsnedsettelsen min, sier hun.

Av audiopedagogen lærte hun hvordan hun burde plassere seg i forhold til andre i samtaler.

Hun lærte at hun helst skal sitte med ryggen mot veggen for å unngå støy fra flere kanter, og at de hun snakker med, bør ha mest mulig lys i ansiktet.

Av Widerøe lærte hun også hvor viktig det er å ta pauser fra lytting og støy.

– Hun fortalte meg hva som stjeler energi, og hva som gir energi, sier Lundberg.

Som å kjøre to biler

Det er all energien personer med nedsatt hørsel må bruke for å kommunisere, som gjør at de har økt risiko for å bli sykmeldt eller falle ut av arbeidslivet, ifølge Therese Widerøe.

– Jeg pleier å si at det er som å kjøre to biler samtidig på en motorvei. Når du er i en kommunikasjon, gjetter du deg ofte samtidig fram til det som blir sagt. Du holder på med et enormt kompenseringsarbeid oppe i hjernen, forklarer hun.

Det gjør at mange blir slitne. Veldig slitne. Og ofte forstår de ikke at det er hørselen som gjør det.

Det gjorde heller ikke Therese Widerøe, da hun møtte veggen i 2011. Selv om hun hadde hørt dårlig hele livet, og selv om hun jobbet som audiopedagog.

– Jeg skjønte ikke at det var hørselen. Jeg la det på absolutt alt annet. Selv om jeg kan dette, så skjønte jeg ikke at det gjaldt for meg selv. Fordi det var ingen som snakket med meg om hørsel, sier hun.

Når audiopedagog Therese Widerøe har videomøter med klienter som hører dårlig, sørger hun for at ansiktet hennes er best mulig opplyst. Da er det lettere for dem å få med seg det hun sier.

Sissel M. Rasmussen

Mamma-knekken

Widerøe ser ofte samme mønster hos andre med nedsatt hørsel, som hos henne selv.

Når du er ung, klarer du deg greit, til tross for at du hører dårlig. Energien er på topp.

Så etablerer du deg, du får en jobb som krever sitt. Og så får du barn. Det er da smellen kommer.

– Å bli mamma krever så sykt mye av hørselen. Det er så mye kommunikasjon som jeg blir helt dønn utslitt av, forteller Widerøe.

Da de tre barna hennes var mindre, var hun også mye bekymret for at hun ikke skulle høre om de våknet om nettene. Da lå hun søvnløs.

– Jeg tror det er viktig å se helheten. For min del var det ikke jobben som slet meg ut. Det var mer Therese som person, sier hun.

Nå er Widerøe 50 prosent ufør, men har et håp om å kunne jobbe mer etter hvert.

Hun er blitt enda mer bevisst på å ta pauser fra kommunikasjon og støy, og skjerme seg fra situasjoner som krever for mye av hørselen hennes.

– Jeg har ikke spist lunsj med noen på sikkert fire år. Og det er helt nydelig, sier hun.

Kjersti (37) skjønte ikke hvorfor hun ble så sliten: – Jeg har grått mye over ordet «ufør»

En ny jobbhverdag

Alt Anita Olsborg Lundberg har lært om hørselen sin og hva som hjelper henne, gjør at 40-åringen er på et helt annet sted i dag enn da hun ble langtidssykmeldt.

Hun møter oss stolt og smilende på arbeidsplassen som har vært hennes siden i fjor høst.

Hun har fått et vikariat ved Fetsund lenser, et gammelt anlegg for tømmerfløting som er en del av Museene i Akershus (MiA). Her har hun ansvar for å drive de to kafeene ved museet.

Lundberg deltar i samtalen uten at det merkes at hørselen hennes er dårlig.

Under det tykke håret skjules to nesten usynlige høreapparater. Her får hun styre arbeidsdagene sine helt selv.

Når hun har behov for en pause fra kommunikasjon og støy, kan hun lukke døra inn til kontoret sitt, lene seg tilbake i kontorstolen og se ut over Glomma som renner stille forbi vinduet.

Fra dag én var hun åpen om hørselen sin og hva hun trenger, med både lederen og kollegene.

– De tar hensyn til meg i stedet for å himle med øynene og synes at jeg er helt ute, sier hun.

Lundberg styrer arbeidsdagene sine selv, og kan ta pauser fra kommunikasjon og støy når hun trenger det. Det gjør at hun mestrer arbeidshverdagen. 

André Kjernsli

Å si ifra om hva en trenger for å fungere på jobb med en hørselsutfordring, er helt nødvendig, påpeker Therese Widerøe.

– Mange opplever en enorm forbedring på arbeidsplassen sin når de går til sjefen og forteller det de har lært om hørselen sin. Da kan de teste ut enkle strategier, og får en enorm oppsving i selvtilliten når de ser at det fungerer, sier hun.

– Unødvendig mange sykmeldte

Det vil bli flere eldre arbeidstakere når pensjonsalderen øker. Det betyr også flere yrkesaktive med hørselstap, fordi hørselen blir dårligere med alderen.

Therese Widerøe skulle ønske at muligheten til å få gratis hjelp fra både audiopedagoger som har avtale med Helfo, hjelpemiddelsentralen og av hørselskontakter i kommunene, var bedre kjent.

Da kunne flere fått kunnskap om hørselen sin og om hvilken tilrettelegging som kan hjelpe.

– Det er unødvendig at så mange blir sykmeldte eller faller ut av jobb, sier hun.

Lundberg har ikke hatt en eneste sykedag siden hun begynte i den nye jobben. For henne var det enkle, men viktige tilpasninger som skulle til.

– Jeg føler mestring og blir stolt av det jeg får til. Kollegaene mine er hyggelige og har forståelse, og jeg kan si at jeg elsker jobben min. Det er så godt.

– Jeg skal alltid jobbe, det vet jeg. Og jeg vet at jeg må ha tilrettelegging på jobb, sier hun.