Atle er øverste tillitsvalgt for 50 millioner arbeidstakere over hele verden

Ragnhild Heyerdahl

ragnhild@lomedia.no

På et lite kjøkken med hvite fliser på veggene og krydderurter i vinduskarmen står en nordmann og skjærer skiver med brunost. Han kunne selvsagt gjort som sveitsere flest, og tatt lunsjen ute på et av Genèves mange koselige spisesteder. Men Atle Høie smører matpakke. Brødskiver med brunost, skinkeost og leverpostei, pent innpakket i matpapir.

Klokka har passert åtte, og arbeidsdagen er allerede godt i gang. Som leder for en internasjonal organisasjon med medlemsforbund i alle slags tidssoner, stopper henvendelsene aldri helt opp. Derfor starter arbeidsdagen her på kjøkkenet med å sjekke e-posten som har tikket inn i løpet av natta.

Dagens første møte dreier seg om det franske energikonsernet Engie som Høie og hans kollegaer forsøker å forhandle fram en global rammeavtale med. Den prosessen har allerede vart i 16 måneder, men den som holder på i dette gamet, kan ikke være av det utålmodige slaget, fastslår han.

– I denne jobben må du ikke la deg sluke av tapene, slår han fast.

NORSKE MATVANER: Atle Høie smører matpakke eller spiser lunsjen hjemme. Brunost, skinkeost og jubelsalami har han tatt med fra Norge.

Sissel M. Rasmussen

Som et internasjonalt Fellesforbundet

Det har bare gått noen få uker siden Atle Høie ble valgt til generalsekretær for IndustriAll Global Union. Med hovedsete i Genève er IndustriAll en sammenslutning av 565 industriforbund i 136 land. Nesten som et globalt Fellesforbundet, forklarer Høie. Foruten Fellesforbundet er Industri Energi, NITO, Tekna og Handel og Kontor de største medlemsforbundene fra Norge. Til sammen representerer industriføderasjonen om lag 50 millioner arbeidstakere verden over.

Akkurat det er et tall Atle Høie ikke forholder seg noe særlig til.

– Hadde jeg begynt å tenke på det, hadde jeg ikke turt å gå inn døra her engang, sier han.

At han faktisk tok spranget, var ingen selvfølge. Nå i oktober er det fem år siden Høie flyttet til Genève etter å ha blitt valgt til én av organisasjonens tre visegeneralsekretærer. For en mann som hadde vært mer enn 20 år i samme jobb som internasjonal sekretær i Fellesforbundet, var det et ikke ubetydelig steg i livet. Man vet hva man har, ikke hva man får.

– Jeg hadde det fantastisk godt hjemme i Norge. I Fellesforbundet gledet jeg meg til å gå på jobb hver eneste dag. Det var ikke helt meg å være så risikosøkende, kommenterer Høie.

Etter kongressen i 2016 fikk han tolv dager på å reise hjem til Oslo og pakke, før han hadde sin første arbeidsdag i Genève. Han rakk knapt å fundere så mye over hva han hadde sagt ja til. I dag har denne internasjonalt orienterte byen, hvor både WTO, WHO og ILO har sitt hovedsete, blitt hans hjemby. Sammen med kona Bushra, som jobber for det internasjonale Røde Kors, leier han en leilighet med utsikt ned til elva Arve.

– Jeg tenker alltid på Arve Bakke når jeg ser ut på den, sier Høie tørrvittig, med referanse til Fellesforbundets tidligere forbundsleder.

GÅR TIL JOBB: Atle Høie pleier å starte dagen med en times spasertur.

Sissel M. Rasmussen

Verdens farligste jobb

Der mange tillitsvalgte beskriver trangen til rettferdighet nærmest som et medfødt personlighetstrekk, er Høies erfaring en litt annen. Harmen over hvor grunnleggende urettferdig verden er, har vokst gradvis fram jo mer dyptgående kjennskap han har fått til forholdene som mange mennesker lever og arbeider under.

For mange år siden kunne han sitte hjemme i Norge og tenke at historiene om den verste utbyttingen sikkert var overdrevet, for så kyniske kunne ingen være. Nå vet han bedre.

– Nå har jeg blitt eksponert for den ekstreme urettferdigheten og den galskapen som denne verden egentlig består av. Og den er vårt ansvar, vi som er rike og har det godt.

Som nyvalgt generalsekretær er det særlig to bransjer som han intenst håper på nye gjennomslag i: Tekstilindustrien og skipsopphuggingsindustrien.

Skipsopphugging er den mest groteske, mener Høie. «Verdens farligste jobb», har IndustriAll kalt det. I land som Bangladesh og Pakistan dras skrotede skip, også norske, opp på strendene hvor de hugges opp. Her finnes verken HMS-standarder eller verneutstyr. Antallet dødsfall og alvorlige arbeidsulykker er graverende. Det er arbeidere som faller ned fra skipene, som får jernplater i hodet eller som dør i eksplosjoner fordi tankene ikke er renset skikkelig.

– En liten gnist og så bare «boff»!

Atle Høie slår ut med hendene som for å demonstrere det katastrofale utfallet.

– I denne industrien er forskjellene mellom de som gjør drittjobben og de som har tjent pengene, aller størst. De som har ingenting, dør for de som har milliarder – uten at noen bryr seg. Det opprører meg ekstremt.

MØTE: Atle Høie og visegeneralsekretær Kan Matsusaki snakker via skjermen til tillitsvalgte i elektronikksektoren. Etter pandemien har det blitt langt flere digitale møter.

Sissel M. Rasmussen

Fanget slanger

Det var Tanzania i det østlige Afrika, som var Atle Høies første møte med den store, vide verden. Han var fem år gammel da faren gjennom Norad fikk jobb som lektor på en lokal videregående skole i byen Iringa. Sammen flyttet familien på fire fra Mosjøen til det tanzanianske innlandet, og de ble i tre år. Atle gikk på engelsk skole og snakket swahili med guttene i gata.

– Alle vennene mine var afrikanere. Vi gjorde som gutter gjør overalt. Vi spilte fotball, lekte i skogen og fanget slanger. Ja, det siste gjør man kanskje ikke overalt, smiler Høie.

At årene i Tanzania har vært med på å forme en interesse for verden utenfor Norge, kan vel hende, mener Høie. Han var en vitebegjærlig gutt. Tok skolearbeidet lett. Leksene gjorde han alltid ferdig i løpet av friminuttene så han kunne dra rett ut og spille fotball etter skolen.

Men noen veldig sterk utferdstrang hadde han i utgangspunktet ikke. Etter årene i Tanzania kjøpte foreldrene en enebolig på Grøm i Grimstad. Her bodde Atle til han som 19-åring flyttet hjemmefra for å studere. Det var en trygg og harmonisk oppvekst i et ganske alminnelig boligfelt i sørlandsbyen, mener Høie.

Ingen av foreldrene var aktive i fagbevegelsen. Ei heller var oppveksten preget av noen sterk politisk interesse. Det var i det hele tatt «ekstremt tilfeldig» at unge Høie begynte i et vikariat i LO i januar 1993, bedyrer han.

– Alle andre jobber jeg søkte, var i store konsern.

NY JOBB: – Min jobb er å få organisasjonen til å fungere, forteller Atle Høie. Han ble valgt til ny generalsekretær på IndustriAlls kongress i september.

Sissel M. Rasmussen

En fremmed fugl

27-åringen fra Grimstad var nyutdannet siviløkonom fra Handelshøyskolen i Bergen. Før det hadde han studert industriell økonomi ved Norges Tekniske Høgskole (NTH) i Trondheim. Ifølge Høie selv en «utklekkingsanstalt» for konsulentselskaper som Boston Consulting Group, Arthur Andersen og McKinsey.

Det naturlige med den utdanningsbakgrunnen, påpeker Høie, ville vært en stilling i næringslivet. Men året var 1992, og Atle Høie hadde nettopp skrevet hovedfagsoppgave om EØS-avtalen. Norge skulle i gang med forhandlinger med EU, og LO søkte en rådgiver på EØS- og miljøområdet. Høie, som ikke visste stort mer enn at LO var en stor og mektig organisasjon i samfunnet, søkte og fikk jobben. To år senere lyste Fellesforbundet ut en stilling som internasjonal sekretær. Høie søkte, og fikk den også.

I fagbevegelsen var han på mange måter en fremmed fugl. Allerede på det første representantskapsmøtet i Fellesforbundet, kom to tillitsvalgte bort til ham og ga klar beskjed: «Sånne som deg har vi ikke bruk for her». Høie var akademiker. Sågar siviløkonom fra NHH. Det fantes ikke mange i Fellesforbundet på den tiden som ikke hadde bakgrunn fra gølvet. Likevel følte Atle Høie seg hjemme.

Også Svein Spilling, Høies sjef på den tiden, hadde akademisk bakgrunn.

– Han ga meg den tryggheten jeg trengte.

Sissel M. Rasmussen

Redder liv

«Atle er ingen karriereplanlegger, men han er opptatt av å gjøre en god jobb der han er», forteller en tidligere kollega. Han er ikke kjent som noen agitator, ei heller den som fremhever seg selv. Men han er rolig, ryddig og ordentlig, og gjør ingenting halvveis, fortelles det.

Selv hevder han at han ble oppriktig overrasket da skjønte hvilken vei det bar og at han var den foretrukne arvtakeren til generalsekretærvervet etter brasilianeren Valter Sanches. Høie er rask med å påpeke at det kan ha med hans nordiske bakgrunn å gjøre. De nordiske landene har alltid hatt en sterk stilling i industriføderasjonen. Tillitsvalgte fra Norden har ry på seg for å være pålitelige og åpne, forteller Høie. Mange forbund ser dessuten på Norden som en mer «nøytral» part.

– Er du en god leder?

– Jeg vet ikke. Jeg har aldri vært leder.

Det han vet, er at han var ønsket av de ansatte. Og han vet hva han vil prioritere de neste fire årene.

– Jeg kommer til å være tydeligere på at vi må fokusere på de helt grunnleggende rettighetene, retten til å organisere seg og retten til å forhandle kollektivt. Vi kan ikke drive med alt. Til det er vi for få.

I kampen for tryggere arbeidsforhold for gruvearbeidere i Kongo, eller for retten til å organisere seg i Algerie, må en av og til vente lenge på seirene. Men Atle Høie har sett at det nytter. Som i tilfellet Rio Tinto, verstingselskapet som ifølge Høie har «snudd trill rundt» og nå har dørene åpne for fagforeningene.

– Når du først får gjennomslag for noe her, så blir det så enormt mye større enn du kan få til noe annet sted. Vi er direkte med på å redde liv hver eneste dag.