Claus Jervell leder det nye mannsutvalget: – Skam er ødeleggende

Sissel M. Rasmussen

sissel.rasmussen@lomedia.no

– Jeg tenker på menn hele tiden. Men på en annen måte enn før, sier Claus Jervell.

Han har lang erfaring fra likestillingsarbeid, som tillitsvalgt i fagbevegelsen og han er homofil.

– I barneskolen var jeg stor i kjeften og opptatt av rettferdighet, så jeg var ikke redd for å si fra. Men jeg hadde aldri lært å bli god i «guttetingene», sier Claus.

Nå er han faglig sekretær i Fellesforbundet med hovedansvar for havbruk.

Etter mange år som rådgiver og fagdirektør i Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO), kom Claus Jervell tilbake til fagbevegelsen i 2018.

Akademia på Skillebekk

1961 var helt nytt da Claus kom til verden. Han og de to eldre søstrene, Tone og Anne, kom tett som hagl.

Familien bodde i leilighet i første etasje i en av sidegatene til Bygdøy allé. Faren Jak var lege, mens moren Brit var fysioterapeut. De ble omgangsvenner med familien som flyttet inn i etasjen over.

Barna pleide å ligge på gulvet og se på TV hos dem, for de hadde fått TV først.

Jervell-ungene begynte på Ruseløkka skole i Vika, mens naboens barn – Camilla, Jens og Ninni Stoltenberg, gikk på Steinerskolen.

«Jeg var ikke tøff»

Da Claus var fire år reiste familien til Storbritannia for to år, hvor faren tok doktorgrad.

I Belfast begynte barna på skole når de var fem år gamle. Dermed fikk Claus sin skolestart i Nord-Irland.

– Mor har fortalt at vi en dag kom hjem fra skolen og snakket engelsk, forteller han.

Hjemme i Oslo igjen i 1967 begynte han i førsteklasse og var en søt liten gutt med langt lyst hår. Seks år og for alltid minst i klassen.

– Det var mye jeg ikke hadde selvtillit i, som for eksempel fotball. Jeg har heller aldri slåss. Oppveksten var trygg. Vi var en slags enhet, jeg og søstrene mine. Jeg tror det har preget meg.  

HOS FOTOGRAFEN: Med søstrene Anne, Tove og Claus (fra v). 

Sissel M. Rasmussen

Skilsmissesjokk

Da Claus var 10 år, ble foreldrene skilt. Jak Jervell flyttet bare et steinkast unna og barna hadde vanlig samværsordning med faren.

Likevel, alt ble annerledes.

– Det var en vanskelig tid for foreldrene mine, også. I brytningstida når jeg skulle finne ut hvem jeg var, følte jeg at jeg ikke hadde noen jeg kunne snakke med om hvordan jeg hadde det.

Da Claus er ferdig med ungdomsskolen i 1976, bestemmer moren seg for å flytte hjem til Trondheim. Søstrene blir ikke med til Trøndelag, mens Claus begynner på gymnaset.

Det går mer i politikk enn i lekser, med det resultat at han stryker i matte. Han finner seg til rette i Rød Ungdom.

Homofil skam og frigjøring

Avkriminaliseringen av homofili skjedde først i 1972. Da var Claus 11 år.

Gjennom puberteten følte han på skam og å være «feil». Homofile var gamle menn og ikke noe han kunne identifisere seg med.

Han var 17 år før han møtte en likesinnet.

– En bekjent av meg kjente en gutt som var homofil. Jeg ble veldig oppsatt på å treffe denne gutten. Han var den første på min alder jeg hadde møtt, som var åpen homofil.

Claus sjekket ham opp, og de var sammen noen hektiske sommerferieuker. Etter det kom han ut av skapet. Overfor foreldrene var han på offensiven. Beskjeden var tydelig: «Jeg er homofil, og har du et problem med det, er det ditt problem, ikke mitt».

Ingen av foreldrene hadde det.

– Å gå fra å undertrykke alt dette til å gi det et navn, til å forstå at slik kan du leve livet ditt – det var enormt viktig for meg. Det ble en av stolpene i livet. Min identitet gikk fra at samfunnet setter en diagnose på deg, til et frigjøringsprosjekt. Hans metode ble å møte fordommer med åpenhet.

– Skam er ødeleggende. Når du ikke skjuler noe, blir det mindre kraft i det, understreker han.

BILLIE: Claus har delt omsorg, sammen med en venninne, for den 12 år gamle goldendoodlen Billie. – Hun er en glede. Jeg er jo mer hundeier enn homo nå, smiler Claus.

Sissel M. Rasmussen

Det kollektive livet

Etter videregående flyttet Claus sammen med en venninne i en av de okkuperte leilighetene på Bakklandet i Trondheim. Målet var å hindre rivning av området, som var truet av motorveiutbygging.

Bakklandet Velforening fikk avtale med kommunen og Claus betalte 87 kr i husleie. 

– Det var kaldt vann og utedo, men mye menneskelig varme, politiske diskusjoner og fellesskap.

Vennskapene ble livsviktige for Claus. Han betegnes som en som alltid stiller opp.

Det var her han ble voksen.

Som én kropp

I tillegg til å være politisk aktiv i Rød Ungdom, jobbet Claus i oppvasken på Hotell Residence på torget i trønderhovedstaden.

Der trivdes han utrolig godt, selv om han skjønte fort at han ikke kunne satse på en yrkeskarriere i skrubben. Men han likte å lage mat.

– Jeg liker det konkrete. Å se resultat her og nå. Og å jobbe sammen med andre. I en À La Carte-restaurant, med et godt team, da fungerer man nesten som én kropp, du kan få til alt! Har du et dårlig team, går det til helvete.

Det ble Oslo neste. Han flyttet sammen med venninnen Anka, som da var leder i Rød Ungdom, et verv han selv tok over i 1989.

Det ble mye turbulens og uenigheter i RU og Claus forlater organisasjonen etter ett knapt år som leder.

– Jeg ble vaksinert mot dogmatisme og rettroenhet på den tida. Det positive var at jeg lærte mye av det. 

Kokk på Plaza

Claus Jervell gikk i kokkelæra på Bristol i Oslo. I 1990 fikk han jobb som kokk på den italienske restauranten i det nyåpnede Oslo Plaza.

Planene var at Plaza skulle bli et femstjerners luksushotell, det beste i Nord-Europa, forteller Claus.

Hans plan var å konsentrere seg om å bli en god kokk. Han var lei av politiske konflikter.

Gulfkrigen i 1991 førte til at markedet kollapset. I stedet for suksess, ble det omorganisering og nedskjæringer av staben med 30–40 ulike nasjonaliteter.

– Det var en uryddig prosess. Jeg klarte ikke holde kjeft, så da ble jeg tillitsvalgt, ler Claus.  

Under Hotell- og restaurantarbeiderstreiken i 1996 var han hovedtillitsvalgt på Plaza og streikeleder for Oslo hotell- og restaurantarbeiderforening.

Glassmanetsalat i Dalian

Millionbyen Dalian nordøst i Kina ligger sånn omtrent 30 mil fra grensa til Nord-Korea. Et femstjerners luksushotell ville ha en vestlig kokk som kunne lage mat til turistene. Claus fikk tilbudet fra en kamerat og slo til.

Det er 1997. Claus snakket ikke kinesisk.

– Jeg lærte mye av å være utlending og ikke forstå noen ting av alt det som er innforstått. Det var noen tunge perioder der.

Han fikk noen timer språkundervisning i pausene midt på dagen. Det var først da han kom hjem til Norge at han begynte å studere kinesisk.

– Etter hvert fikk jeg venner. Menneskene er like, det er systemene som er forskjellige, sier Claus.

Nå er det bare to ting han ikke spiser – hjerne og tarmer. Glassmanetsalat derimot – den kan spises både fersk og tørket.

Eller beundres; Claus har bilde av glassmaneter på kjøkkenveggen.

GLAD I BØKER: Claus Jervell liker å lese, men er frustrert over at mobilen tar for mye av oppmerksomheten. Men "Of Boys and Men" av Richard V. Reeves, er høyst relevant for den jobben lederen av mannsutvalget er i gang med.

Sissel M. Rasmussen

Torstein – bestevennen

Claus Jervell og Torstein Tranøy møttes i Rød Ungdom. Tranøy var journalist i Dagens Næringsliv og skrev senere boka om Gerd-Liv Vallas fall. 

– Vi ble bestevenner. Vi hadde så mye felles. Sosialt, politisk, et homoliv, vi bygde et sterkt vennskap. Vi skulle være venner og bli gamle sammen. Han flytta også til Oslo, og vi hadde leilighet i samme bygård.

Torstein Tranøy fikk epilepsi i voksen alder, og Claus sto oppført som hans nærmeste pårørende. Denne mandagen i 2009 møtte ikke Torstein på jobb. Redaktøren i Dagens Næringsliv ringte Claus. Da Claus sto utafor døra og så avisene på dørmatta, skjønte han at noe var alvorlig galt. Han ringte politi og brannvesen. Og ventet. Han ble ikke med inn, men sto i gangen når en tildekket Torstein ble båret ut. Han døde etter et kraftig epilepsianfall.

– Det var så meningsløst. Jeg har vært så sint og fortvila. Da var livet svart. Men vi var jo mange som kjente Torstein, så det fine var at vi kunne sørge sammen.

Den andre Torstein

Da Claus møtte samboeren sin – Torstein Bremset – igjen på fest under «Skeive dager» i 2006, husket de hverandre godt fra første møte på Studentersamfunnet i Trondheim i 1980.

Den gangen hadde Claus spottet han vakre med cowboyhatt og snurrebart. Da varte forholdet i et par uker, før Torsteins kristne oppvekst krasjet med Claus sitt kollektive liv på Bakklandet.

Nå ble det annerledes. Det er fremdeles de to.

Likestilling for alle

I 2006 ble han ansatt som rådgiver hos Likestillings- og diskrimineringsombudet – uten akademisk bakgrunn. Tre ulike ombud har han jobbet under, fra rådgiver til fagdirektør.

– Nå kreves det master til alle stillinger. Det er et problem. Det er et gap mellom de som skal gjøre jobben, og de som skal veilede. Det gapet må fjernes, sier Claus Jervell.

I 2018 lyste Fellesforbundet ut en stilling som faglig sekretær for havbruksnæringa. Jervell ville tilbake til fagbevegelsen.

Så kom det en statsråd og fanget ham inn. Nå blir det både havbruk og mannsroller.

Han er godt kvalifisert til begge oppgaver.

Livet krysser sine spor – Jens Stoltenberg ledet det første mannsutvalget i 1986. Og Camilla Stoltenberg sitter i utvalget Claus Jervell nå leder.

SUNT KJØKKEN: På hjemmebane bruker kokken Claus mest norske råvarer. Han liker å få fram råvarenes egen smak.

Sissel M. Rasmussen