STIG ARILD PETTERSEN

red.loaktuelt@lomedia.no

Umberto Mejia er bare 32 år gammel, men han ligger for døden. Kroppen ligger slapp som en sekk på sengen inne på det halvmørke soverommet. Blikket er sløvt og stemmen så spak at man knapt hører hva han sier.

– Jeg hadde bare jobbet på sukkermarkene i tre år da jeg ble syk. Før det kjente jeg meg helt normal, sier han.

En oppblåst høyrearm vitner om vannet som samler seg. Nyresvikt gjør at kroppen ikke fungerer som den skal.

– Ryktene går om hvorfor vi alle blir syke. Jeg tror det er kjemikaliene, sier Mejia.

Ute i bakgården lager mor Maria Elsa Rivera (55) nasjonalretten nacatamal som hun selger for å kunne betale sykehusregningene. Hver tredje dag må sønnen tømmes for rundt 13 liter væske som har samlet seg i kroppen. Hun tørker tårene så de ikke skal falle ned i maisgrøten.

– Først døde broren min. Så den andre sønnen min da han var bare 26 år. Nå er Umberto også syk. Jeg er bare så uendelig trist, sier hun.

Les også: Grenseløse sosialarbeidere

Epidemien

En epidemi skyller over Mellom-Amerika. Bare de siste ti årene har minst 20 000 mennesker, de fleste unge menn, lidd en langsom og smertefull død som følge av en mystisk nyresykdom som ingen vet årsaken til. Sykdommen er så understudert at man ikke engang har klart å bli enige om et navn til den. Beskrivelsen «kronisk nyresykdom av ikke-tradisjonelle årsaker», eller CKDnt, er derfor bare ett av navnene som benyttes. Aller hardest rammet er byen Chichigalpa nordvest i lille Nicaragua. Dokumentasjonen er dårlig, men anslagsvis skal mellom tre og ni tusen av kommunens drøye 50 000 innbyggere ha dødd av CKDnt de siste 15 årene. Og innbyggerne er tydelige på hvem som har skylden: Byens dominerende arbeidsgiver, sukkerprodusenten SER San Antonio, eid av Nicaraguas rikeste mann.

Les også: Hun skal forsørge fem mennesker på 1000 kroner i måneden

Sirupens sønner

Klokken er knapt 05:00 når mange hundre unge menn strømmer til samlingsstedet utenfor portene til SER San Antonios sukkerfabrikk. De presser seg inn i busser og opp på lasteplan. Alle bærer sin spesialformede machete. De gamle amerikanske skolebussene spyr ut svart røyk i det sjåføren tråkker på gasspedalen og setter kursen for sukkermarkene. Der ute deles arbeiderne opp i par, som så kutter sukkerrørene for hånd. Meter for meter forsvinner de innover på de enorme jordene. Lyden av metall mot sukkerrør. Klær og kropp dekkes etter hvert av en svart sirupaktig aske, resultatet av «la quema» – brannen av sukkermarkene som lyste opp nattehimmelen rundt Chichigalpa noen timer tidligere. Fremdeles lukter det svidd sukker. Det er ennå tidlig på morgenen, men sol har allerede begynt å ta tak, og snart bikker termometeret tretti grader. Hver mann klarer å kutte litt over et tonn sukkerrør i timen, og for hvert tonn får han betalt 14 kroner.

Les også: Trøbbel i paradis

Enkenes øy

– 16-åringen min sier han vil jobbe på sukkermarkene, men jeg sier nei. Det tar jo bare et år eller to der ute, så er de syke alle som én.

Hun ber oss unngå å bruke hennes virkelige navn, og bare kalle henne «Doña Argentina», et navn hun uansett synes er finere enn sitt eget.

– Selskapet har satt datteren min og meg på svartelisten fordi vi snakker med pressen. Jeg vil ikke at det samme skal skje med resten av familien, sier hun.

Kvinnen i slutten av 40-årene har allerede mistet far, mor og fire brødre til CKDnt. Nå har tre av sønnene hennes også fått nyresvikt. De er 22, 26 og 33 år gamle.

– Jeg hadde elleve barn, men én tok livet av seg. Han orket ikke å se familien lide sånn, forteller hun.

Doña Argentina henger opp klesvasken, før hun skal ut og handle frukt til juicen hun selger til sukkerrørarbeiderne hver morgen. Huset ligger i en landsby der to små elver møter hverandre og danner en liten øy omgitt av sukkerrørsmarker på alle kanter. Nå er den bare kjent som La Isla de Viudas – Enkenes øy.

– De fleste av oss her ute er enker. Her er det ikke mange barn som fremdeles har en far.

Menn i Chichigalpa blir i gjennomsnitt bare 46 år gamle. 75 prosent av dødsfall blant menn i alderen 35 til 55 år her i byen skyldes nyresvikt.

Les også: Cuba satser på legediplomati

Sukkerkongen

Carlos Pellas er eieren av SER San Antonio og et tyvetall andre selskaper i Nicaragua. Han anses å være landets rikeste mann med en formue på rundt halvannen milliard dollar. Sukkerproduksjon har Pellas-familien drevet med siden slutten av 1800-tallet, og søtstoffet i mange av rørene som kuttes rundt om i landet ender opp i flasker med den eksklusive Pellas-produserte rommen Flor de Caña – «Sukkerrørsblomsten» – som med sin prisbelønte smak har blitt en internasjonal suksess og Nicaraguas nasjonale stolthet. Helt siden unge menn i Chichigalpa begynte å dø som fluer på 80- og 90-tallet har SER San Antonio nektet for at sykdommen er knyttet til arbeidet i på sukkerrørsmarkene, stikk i strid med arbeidernes egne påstander om at sprøytemidler på planter og i drikkevannet har skylden. Tidlig på 2000-tallet ga Verdensbanken et lån til SER San Antonio på 55 millioner dollar, uten å gå nyresviktepidemien etter i sømmene. Det er nemlig ikke bare arbeiderne i Nicaragua som er rammet. Andre steder i Mellom-Amerika, som i El Salvador og Costa Rica, men også på Sri Lanka og i India, rammes arbeidere på både sukkerrør- og bomullsmarkene av nyresykdom. Fremdeles vet ikke forskerne helt hvorfor.

Jakten på «the smoking gun»

– Det er fremdeles et mysterium. Vi har kommet langt, men kan ennå ikke si hva som er de viktigste faktorene bak epidemien, sier Michael McClean, forsker ved Boston University School of Public Health.

Siden 2009 har han vært engasjert i en studie som forsøker å finne ut av årsakene til CKD. En organisasjon av over 2000 sukkerrørsarbeidere klaget nemlig Verdensbanken inn for institusjonens egen ombudsmann, og krevde at de tok konsekvensen av engasjementet sitt i SER San Antonio. Forskere fra blant annet Boston, Yale, Tufts og NYU ble satt til å studere fenomenet, og i februar i år publiserte de en artikkel som er vanskelig å misforstå: «Nedsatt nyrefunksjon under innhøstingen og forskjellene etter jobbkategori og ansettelseshistorie gir bevis for at en eller flere risikofaktorer bak CKD er arbeidsrelaterte,» heter det i konklusjonen. De som hadde jobbet på sukkerrørsmarkene tidligere år, hadde allerede ved oppstarten av innhøstingen dårligere nyrefunksjon enn dem som skulle ut på markene for første gang. Nyrefunksjonen til sukkerrørskutterne falt gjennom de rundt fem månedene innhøstingen fant sted, noe den ikke gjorde hos sjåfører eller hos folk i andre yrker for samme selskap.

– Vi klarer ikke å finne en «smoking gun», det handler nok om en kombinasjon av årsaker. Men i mellomtiden kan vi ikke bare stå på sidelinjen, så vi foreslår å bidra til bedre arbeidsforhold, som vann, skygge og hvile, fordi det er mye som tyder på at overoppheting og dehydrering er sentrale faktorer, sier Michael McClean.

Til nå har ikke farlige mengder av kjente sprøytemidler og kjemikalier blitt funnet i vannkilder i området. Men forskerne utelukker ikke at det også kan være en faktor som spiller inn.

Pellas-gruppen lar seg ikke overbevise av forskningen, og benekter at resultatene er tydelige.

«Utover sukkerrørsarbeiderne i studien, er det også vist redusert nyrefunksjon blant gruvearbeidere, annleggsarbeidere og lossere,» skriver kommunikasjonsdirektør i Pellas-gruppen Ariel Granera i en epost. Carlos Pellas selv var på reise og ikke tilgjengelig for intervju da vi besøkte Nicaragua.

Han mener CKD kan være forårsaket av den rottebårne infeksjonen leptisperose, og at det er satt igang undersøkelser for å studere denne sammenhengen. Gentester gjennomføres også for å se om CKD kan være arvelig.

«Arbeidsrelatert overoppheting bør fortsatt undersøkes som årsak, men i sammen med andre mulige årsaker som sprøytemidler, narkotikamisbruk, infeksjonssykdommer og arv», skriver Granera.

Den enes død…

Napoleon Velázques (87) jobbet 46 år for sukkerfabrikken, men var heldig og holdt seg frisk. Da han pensjonerte seg, innså han at Chichigalpa fremdeles hadde bruk for ham til en jobb som skulle dekke en viktig etterspørsel.

– Jeg bestemte meg for å begynne å snekre kister, forteller Velázques.

På 15 år har han og assistenten Luis Alberto Flores (39) snekret over 4 000 kister. Til kjente og ukjente, venner og familie. Kistene blir aldri stående på lager.

– Det har vært nok å gjøre. Her dør det jo gjerne fire om dagen, og de trenger ikke å være eldre enn 20 eller 25 år, sier han.

Han lener seg litt resignert på spaserstokken der han står mellom planker og høvelflis i bakgården på verkstedet. Den enes død, den andres brød. Han føler ikke noe skyld over å tjene til livets opphold på epidemien. Men han blir forbannet over hvordan SER San Antonio behandler arbeiderne sine.

– De jobber for mye og betales for lite. Sånn blir det når kapitalen får styre, sier han.

Vennskapet mellom fabrikkeier Carlos Pellas og Nicaraguas president Daniel Ortega, revolusjonshelten fra det tidligere så sosialistiske sandinistpartiet, har han ikke mye til overs for.

– De er sandinister bare i navnet. De bryr seg ikke om vanlige folk.

Revolusjonens oligarker

De Cuba-støttede, revolusjonære sandinistene under ledelse av Daniel Ortega tok makten fra Somoza-diktaturet i 1979. De påfølgende 15 årene reiste mange titalls norske sosialister på solidaritetsbrigade til Nicaragua for å støtte revolusjonen. Noe av det første sandinistene gjorde, var å beslaglegge den mektige Pellas-familiens eiendommer, blant annet sukkerproduksjonen og landets største bank. Men da Ortega gjorde politisk comeback på 2000-tallet var han blitt mer pragmatisk, og så det i sin interesse å alliere seg tett med de økonomiske elitene i landet, særlig med Carlos Pellas.

– Pellas er nesten som en de facto finansminister, sier Yuri Kasahara, som forsker på mellomamerikansk næringsliv ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) i Oslo.

Kasahara forteller at Ortega og de økonomiske elitene har inngått en pakt om å ikke stikke kjepper i hjulene for hverandre. Han mener forholdet mellom oligarkene og president Putin i Russland er en nærliggende sammenligning.

– Forretningsmenn og oligarker i Nicaragua spiller en viktig rolle for å støtte presidenten, det er et symbiotisk forhold. Oligarker som Pellas forhandler direkte med presidenten, og Ortega selv har også blitt en stor forretningsmann, sier Kasahara.

– Så jeg forstår godt at folk i Nicaragua ser på Pellas og regjeringen som ett og samme.

Splinten i øyet

Den symbiosen har Juan Salgado fått merke. Han er den lokale lederen av La Isla Foundation, en organisasjon som i mange år har kjempet for å skape oppmerksomhet rundt nyresviktepidemien i Chichigalpa.

– Myndighetene er i hendene til dette selskapet, særlig de lokale myndighetene. De beskytter den økonomiske overmakten, fordi den opprettholder statens inntekter. Så for oss er sukkerindustrien og staten én og samme, sier Salgado.

– Vi ønsker oppmerksomhet rundt denne sykdommen, men det ønsker verken myndighetene eller selskapet. Så det innebærer en risiko å jobbe med dette spørsmålet, vi mottar stadig trusler fra dem begge, forteller han.

Det fikk også våre journalister og lokale hjelpere merke en tidlig morgen på sukkermarkene der vi observerte arbeidet, tok bilder og forsøkte å komme i prat med noen av arbeiderne. Snart dukket flere menn på motorsykler opp. Til tross for at markene tilhørte uavhengige, lokale bønder hadde de SER San Antonio-emblem på jakkene. De tok bilder og spurte etter personalia før de jaget oss gjennom et skogholt. I ukene etter har de lokale hjelperne blitt oppsøkt av politiet. Den amerikanske lederen for La Isla Foundation ble deportert fra Nicaragua i mars, mens en amerikansk, kvinnelig ansatt også måtte rømme landet etter trusler.

– Det er forferdelig trist. Jeg har vært en splint i øyet til Pellas-gruppen, og i Nicaragua går Pellas og Ortega sammen som ris og bønner, sier Jason Glaser, som nå forsøker å fortsette å koordinere arbeidet fra USA.

Organisasjonen jobber også med samme problematikk i El Salvador. Der har de møtt en helt annen holdning fra sukkerindustrien og myndighetene, som har inngått samarbeid for å bidra til bedre arbeidsforhold.

– Det er som natt og dag, sier Glaser.

– I El Salvador og Costa Rica er både sukkerselskapene og myndighetene interessert i å finne en løsning på epidemien, mens SER San Antonio ikke engang vil innrømme at sykdommen stammer fra arbeidet. Det er på tide at Pellas-gruppen våkner opp og forstår at de henger etter. Vi er klare for å samarbeide og se framover, sier han.

«Denne organisasjonen har i lang tid drevet storslått aktivisme mot selskapet vårt, de har utviklet kampanjer med feilinformasjon som ikke hører hjemme i virkeligheten,» svarer Pellas-gruppens Ariel Granera om La Isla Foundation.

Han forteller om hvordan arbeiderne har tilgang på mobile klinikker, daglige obligatoriske undersøkelser og full helseforsikring, stikk i strid med påstandene fra både sukkerrørarbeidere, lokale organisasjoner og våre egne observasjoner på sukkerrørsmarkene. Granera tilbakeviser også historiene om svartelisting av arbeidere som uttaler seg kritisk til media. Snarere tvert imot.

«De siste årene har selskapet gitt de syke betydelig bistand verdt over ni millioner dollar i form av mat, medisiner, finansielle prosjekter, husvære etc.,» skriver han.

«Du vil ikke ende slik»

– Han var de fattiges president. Nå er han de rikes president, sier en oppgitt Felix Pedro Cárdenas Saavedra (42).

Han sitter i skyggen utenfor huset han har fått bygget for seg og familien i et fattigkvarter utenfor Chichigalpa. «Kreatinin-nabolaget», etter det naturlige stoffet som de ødelagte nyrene til de mange syke som bor her ikke klarer å filtrere. Cárdenas har store klumper rundt fingerleddene, knærne, albuene og anklene. Det er infeksjon, en gulhvit, illeluktende guffe han forsøker å rense kroppen for tre ganger i uken. Noen ganger sprekker de så spruten står, noe en av de røde ytterveggene er et falmet vitne om. Han har jobbet for selskapet siden han var 14 år gammel og helt fram til han ble syk i 2002. Etterhvert fikk han dette huset i oppreisning, men pensjonen han mottar er på beskjedne 210 kroner i måneden.

– Huset betyr ingenting for meg. Det som betyr noe er helsen, og den har jeg ikke, forteller Cárdenas.

Han forteller om hvordan smerten med hyppige mellomrom brer seg i kroppen.

Det føles som om jeg brenner innvendig, og når jeg drikker vann føles det som jeg kveles. Jeg blir spist innenfra. Og sånn er det for alle rundt her. Alle vennene mine er enten syke eller døde, sier han oppgitt.

Nå jobber kona dag og natt for å spare penger til en utdannelse til de fire barna. Cárdenas håper at sønnen på 11 skal få seg et fagbrev, kanskje bli sveiser eller mekaniker. Men han frykter at også han skal ende på sukkermarkene. Her i Chichigalpa finnes det ikke så mange andre muligheter.

– Men jeg advarer ham, hele tiden. «Se på meg», sier jeg. «Du vil ikke ende slik.»