Drapet fagbevegelsen aldri glemmer

Tekst: Martin G. Slørdal

martin@lomedia.no

Illustrasjon: Linnéa Johansson

Det er 29. september 1913 og høstluft langs Gaulosen, en arm av Trondheimsfjorden.

Ovenfor huset til Peder Folstad og hans familie i bygda Buvika skal det snart samles rundt 3.500 sørgende mennesker.

Det er til begravelsen til Peders 25 år gamle sønn, Marius Folstad, de kommer. Folka begynner å fylle jordene omkring den vesle bygda.

SKUTT I HJERTET: Skuddet i Buvika handlet om noe mer enn kroner og øre for Marius Folstad og kameratene.

Linnéa Johansson

Båter med begravelsesfølget

Dampbåten «Fosen» er på vei inn mot Buvika og skal legge til ved Piene Mølle. Fagforeningsfaner og sørgebånd står oppstilt på dekk. Et lite orkester spiller Chopins sørgemarsj.

Om bord er Gunnar Ousland, formann i Oslo Arbeiderparti. Han skal holde tale for mannen som snart skal legges i jorda. Tre andre båter er også på vei fra Trondheim med mennesker som skal i begravelsen.

Folk har kommet til lands og til sjøs fra hele landet for å ta et siste farvel med møllearbeider og fagforeningsmann Marius Folstad. Skutt og drept av 18-åringen Alf Egseth, møllearbeider og streikebryter ved Piene Mølle.

En fagorganisert er drept i ei lita bygd i Trøndelag. Hvordan endte det her?

BEGRAVELSEN TIL MARIUS FOLSTAD: Det er anslått at det kom nesten 4.000 mennesker i Marius Folstads begravelse.

Ny Tid

Møllearbeiderne organiserer seg

Det er tidlig vår i 1912. 28 møllearbeidere har samlet seg i et hus ovenfor Piene Mølle i Buvika. De skal stifte fagforening.

Marius Folstad og faren jobber nede på mølla. Det er mye de ikke er fornøyd med på arbeidsplassen, og de ønsker endringer.

Skiftene er lange og betalingen for dårlig. Det er på tide å organisere seg og få på plass en tariffavtale. Elias Volan, formann i Arbeidsmandsforbundet i Trondheim, er også til stede for å hjelpe dem i gang.

PIENE MØLLE I BUVIKA: Skiftene var lange og betalingen dårlig for arbeiderne på mølla. Våren 1912 stiftet de fagforening for å få på plass tariffavtale.

Linnéa Johansson

Har de ikke hørt Martin Tranmæl på talerstolen i Trøndelag, kanskje?

Trønderen som står bak Fagopposisjonen av 1911, en mer revolusjonær retning i fagbevegelsen med utspring fra Trondheim.

Arbeiderbevegelsen må samle seg på tvers av fag, på tvers av forbund. De må ta i bruk sterkere kampmidler. Streik! Boikott! Sabotasje!

Tranmæl taler med den gløden som gjør at nakkehårene reiser seg. Elias Volan er nær venn av Martin Tranmæl, og han har vært på med på å bygge opp Fagopposisjonen.

MARIUS FOLSTAD: Første klubbsekretær i Møllearbeiderens Forening hos Piene Mølle.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

22 av de fremmøtte stemmer på Marius Folstad som sekretær i Møllearbeiderens Forening i Buvika.

Han tar pennen fatt for å skrive ned sitt første referat fra et fagforeningsmøte:

«Volan holdt derefter et kort foredrag om arbeidernes stilling i produktionen og hævedet at den eneste måte arbeiderne kunne ivareta sine interæsser paa var å organiseres sig, for gjænnom organisation og ved hjælp av den styrke den gir arbeiderne, forsøke gjennomføre forbedringer i løns- og arbeidsvilkaar …»

Streik for lønn- og arbeidsvilkår

Arbeiderne som organiserte seg i Buvika, tjente i snitt 18 kroner i uka.

De krevde 4,5 kroner mer per uke, redusert arbeidsuke fra 60 til 57 timer og ferie på 8 dager for arbeidere som hadde jobbet i minst ett år, for å nevne noen krav.

På andre siden av bordet satt Franz Piene. I slutten av februar 1913 tilbyr Piene arbeiderne 2 øre mer i timen.

Hvis arbeiderne trekker kravet om ukelønn istedenfor skiftlønn, skulle han strekke seg litt lenger når det gjaldt ferie.

PIENE MØLLE SETT FRA SJØSIDEN PÅ BEGYNNELSEN AV 1900-TALLET

Hilfling/NTNU Universitetsbiblioteket

27. mars 1913 går den ti måneder gamle fagforeningen Møllearbeidernes Forening i Buvika ut i streik.

Franz Piene er raskt ute med å ansette streikebrytere for å holde mølla i gang.

I april skriver klubbsekretær Marius Folstad følgende i avisa Ny Tid:

«Fra Buviken

Da kaarmand John Pedersen Hammer har meldt seg til tjeneste som kjører ved Pienes mølle under streiken, anser vi han som streikebryter, og bør som saadan rapporteres i partipressen.

For Møllearbeiderenes Forening.

Sekretæren.»

I mai, etter en måned med streik, kommer partene ved mølla til et forlik om lønns- og arbeidstid. Streiken er over, tror alle.

Si opp streikebryterne!

Men etter at streiken er over, gir Franz Piene beskjed om at det ikke er arbeid til alle som har streiket ved mølla.

Møllearbeidernes Forening krever at organiserte arbeidere skal ha fortrinnsrett til stillingene i framtida.

Elias Volan er med på å utforme kravet: Når arbeidet ved mølla gjenopptas, skal streikebryterne sies opp og de organiserte arbeiderne skal få arbeid igjen.

Arbeidsgiveren nekter å gå med på dette. I midten av mai 1913 er streiken ved Piene Mølle i Buvika i gang igjen. Nå handler det om mer enn kroner og øre.

Det er en prinsipiell kamp på liv og død for en fagforening, og for det viktigste kampmidlet fagbevegelsen har.

På jakt etter jobb

Høysommeren 1913 jobber Alf Egseth på plassen Motrøen på Leinstrand i Trøndelag. Fattigdom har preget de unge årene hans.

Foreldrene til Alf døde tidlig, og han har bodd ulike plasser i barndommen. Nå er han lovet en godt betalt jobb med fast lønn.

Han har fått jobb som møllearbeider på Piene Mølle i Buvika. Alf Egseth ansettes som en streikebryter.

Tonen mellom de streikende og streikebryterne er amper etter måneder med konflikt.

Fagforeningsfolk og streikebrytere havner i slåsskamp, og folk blir overfalt på landeveiene i Buvika. Springskaller har også blitt delt ut utenfor danselokalet Folkvang.

Streikebryterne bevæpner seg

Etter at Alf Egseth har jobbet på Piene Mølle i noen måneder, pågår streiken ennå for fullt. Piene nekter fortsatt å ansette de som streiker i stillingene de hadde før konflikten brøt løs.

Møllemester Lars Sørensen er nervøs. Det går rykter om at de streikende planlegger å sprenge spisebrakka i lufta. Streikebryterne kan ta på seg likskjorter først som sist, får de høre.

Sørensen har mottatt et anonymt trusselbrev, og han bestemmer at streikebryterne får bevæpne seg.

Alf har skaffet seg en pistol. Han har kjøpt den av kollega Berg på mølla. Den er bare for å skremme.

Linnéa Johansson

Det dødelige skuddet i Buvika

På lørdagskvelden 20. september 1913 tar Alf Egseth seg en spasertur på landeveien i Buvika sammen med en kompisen Karl Klevland, også en streikebryter.

Alf har med seg pistolen. De møter på et par kjente på veien og slår av en prat før de rusler forbi huset til Peder Folstad, faren til Marius. Etter hvert snur de for å gå tilbake mot mølla igjen.

Hva som faktisk skjer etter dette, er usikkert. Her er to versjoner basert på to ulike vitneforklaringer.

Skuddene basert på forklaringen til Alf Egseth:

Alf Egseth og kameraten går forbi noen melkespann i nærheten av huset til Peder Folstad. Det sitter tre eller fire personer ved spannene. Da de går forbi huset til Peder Folstad, kommer det ut tre-fire personer.

Det ropes etter Egeseth og Klevland at de er streikebrytere. Det er nå sju eller åtte mann som kommer mot de to «bryterne», som de kalles.

En av de streikende løper etter streikebryter Karl Klevland. Alf Egseth lader pistolen og fyrer av et skremmeskudd i lufta. Bang! Han håper at det er nok til at karene stikker av.

Marius Folstad som står øverst i en skråning i veikanten, kommer løpende mot han. Alf Egseth opplever at han blir overfalt. Han lader pistolen en gang til og fyrer av nok et skudd. Bang!

Marius Folstad blir liggende livløs på bakken.

Linnéa Johansson

Skuddene i Buvika basert på forklaringen til fagforeningskameratene i huset til Peder Folstad:

Inne fra huset til Peder Folstad sitter de tre fagforeningskameratene Marius Folstad, Anders Saltnessand og Jon Kvernberg, pluss Peder sjøl.

Det er lørdagskveld, og de har kost seg med litt karsk, sprit og kaffe.

Peder Folstad tar en sving ut på veien før han skal legge seg. Der ser han to menn i høstmørket. Han skimter streikebryterne Karl Klevland og Alf Egseth.

Ut fra huset kommer også Anders. Han begynner å gå etter streikebryterne. Det er ikke noe munnhuggeri av noe slag.

Uten forvarsel løsnes det et skudd. Bang! Da kommer også Marius Folstad og Jon Kvernberg stormende ut av huset mot der de hørte skuddet. Det løsnes et skudd til. Bang!

Marius Folstad blir liggende livløs på bakken.

Linnéa Johansson

På randen av opptøyer

21. september er Elias Volan på vei til Buvika for å avdekke en fagforeningsfane. Her møter han Marius Folstads far oppløst i gråt, og moren hans ligger til sengs på grunn av nattens hendelser.

Volan ber om et møte med Møllearbeidernes Forening. På møtet tar Jacob Kalvaa, kasserer i foreningen, ordet.

Han sier at de fleste som streiker er medlem av skytterlaget og har både våpen og ammunisjon hjemme. Kan de ikke bare hente våpen og «rydde mølla for streikebrytere!»

Fagforeningshøvding Volan roer ned møllearbeiderne. De kan ikke starte en borgerkrig med 30 mann, mener han. Sammen med lensmannen avvæpner han streikebryterne nede på mølla.

FAGFORENINGSHØVDING: Elias Volan var med på å avvæpne streikebryterne i Buvika.

Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Arbeidsgiverne truer

I januar 1914 setter Norsk Arbeidsgiverforening hardt mot hardt. De varsler lockout på store industriarbeidsplasser i hele landet for å få en slutt på streiken i Buvika.

40.000 arbeidere risikerer å bli utestengt fra arbeidsplassene. Samtidig varsler LO om sympatistreik for 10.000 arbeidere.

I slutten av januar får Møllearbeidernes Forening i Buvika et kompromissforslag på bordet. LO-leder Ole O. Lian har vært i Buvika. Han anbefaler møllearbeiderne å stemme ja.

Piene Mølle plikter å ta tilbake i arbeid 20 av de 35 arbeiderne som hadde streiket. Resten av dem som meldte seg, skulle ha fortrinnsrett i 12 måneder.

35 møllearbeidere skal avgjøre skjebnen til over 50.000 arbeidere i Norge. Det blir «ja», og 14. februar 1914 er den 11 måneder lange streiken er over.

Ser Buvika forsvinne bak seg

Et par dager etter drapet i Buvika settes Alf Egseth i arresten i Trondheim.

Mølleeier Franz Piene betaler en kausjon på 500 kroner, og Alf Egseth kan gå fri etter en dag i fengsel. Han kommer seg også tilbake på jobb i mølla igjen.

Under rettssaken i lagmannsretten i Trondheim tar de borgerlige avisene Alf Egseth i forsvar. De mener han har handlet i selvforsvar og gir Martin Tranmæl skylda for drapet på Marius Folstad. Aftenposten skriver:

«Det drypper blod av dine fingre, Tranmæl! Arbeideren Egseth som hevet sitt verge i selvforsvar er ikke den skyldige. Den halvdrukne, opviglede streiker, var villedet, til fanatisme oppjaget arbeider …»

FIKK SKYLDA: De borgerlige avisene ga Martin Tranmæl skylda for at det gikk liv tapt under streiken i Buvika.

Harald Renbjør / Levanger Fotomuseum

6. mars får Alf Egseth en frifinnelsesdom. Retten mener han handlet i nødverge da han skjøt Marius Folstad. Flere aviser på venstresiden kaller det for en «klassedom».

23. mars setter Alf seg på en båt fra Trondheim retning Amerika. Kanskje han trodde streiken og drapet skulle gå i glemmeboka? Alf Egseth dør 11. november 1918 i Saint Louis, Virginia.

Glemt blir ikke Marius Folstad. Møllearbeiderne bestemmer seg for å reise en bauta på hvilestedet hans.

På kirkegården ved Buvik kirke kan du den dag i dag se bautaen og minnet over fagforeningsmannen og møllearbeideren.

Marius Folstad

Født 11. august 1888

Skutt av en streikebryter
20. september 1913

Reist av organiserte arbeidere

Arbeiderbevegelsen måtte ta i bruk nye kampmidler

Streiken ved Piene Mølle i Buvika fra 1913 til 1914 skjer i en oppbruddstid i Norge, sier Jonas Bals, fagleder i LO og forfatter av boka «Streik! En historie om strid, samhold og solidaritet».

Bals forteller at noe av det som gjør konflikten i Buvika spesiell er at det er første gang en organisert arbeider blir drept siden 1881 og at dette skjer i en tid der arbeiderbevegelsen leter etter nye kampmidler i møte med en stadig mer brutal overklasse.

– Martin Tranmæl er sentral i denne konflikten. Han har sett kapitalismen tråkke ned arbeiderne med jernhæl i Amerika. Da han kommer hjem igjen i 1906, sier han at arbeiderne må organisere seg bedre og ta i bruk nye kampmidler, sier Bals.

JONAS BALS, FORFATTER OG FAGLEDER I LO

Jan-Erik Østlie

Skuddene i Buvika blir sett på som en bekreftelse på at dette er riktig, mener Bals. Forbundene måtte organiseres etter industri framfor fag, for å kunne yte mer effektiv motstand.

Og de måtte utvikle nye kampmidler, som sympatistreik, boikott, obstruksjon, gå-sakte-aksjoner og andre former for sabotasje, sier han. Og streikebryteriet måtte stanses.

– Om arbeiderbevegelsen hadde tillatt streikebryteri, ville de ikke hatt noe kampvåpen. Kampen mot streikebryteri var en kime til mange harde konflikter de neste 20 åra etter skuddene i Buvika, sier Jonas Bals.

Streikebrytere i dag

Han mener at konflikten i Buvika i 1913 har likhetstrekk med kamper som fagbevegelsen tar i dag. Tesla-streiken i Sverige har vart i 16 måneder, fem måneder lenger enn streiken i Buvika, sier Jonas Bals.

Tesla henter også inn streikebrytere til verkstedene i Sverige fra andre steder i Europa.

– Er det noe menn som Elon Musk og Jeff Bezos har brukt mye penger på, så er det å knuse fagforeninger, avslutter Jonas Bals.