En gang eide LO og Ap et ukeblad sammen. Selv Gerhardsen beklaget da bladet ble lagt ned

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Da eierne i 1974 vedtok å legge ned Aktuell, spurte journalist Berit Eriksen 77 år gamle Einar Gerhardsen om hva han syntes:

– Nei, jeg kan ikke si annet enn det mange allerede har sagt: Det er høyst beklagelig, svarte landsfaderen.

Per Bratlands idé

I 1945 var det ukebladene som dominerte markedet, eller den lite lødige kulørte presse, som noen litt foraktfullt kalte dem. I fredsrusen etter andre verdenskrigen ville Arbeiderpartiet og LO gjøre noe med dette.

Landet skulle bygges opp fra grunnen av, og til en gryende velferdsstat hørte også et bildemagasin som tok vanlige folks liv på alvor.

Sånn oppsto Bildemagasinet Aktuell, som nå forfatter og journalist Bjørn Tore Pedersen har skrevet en vakker og godt illustrert bok om med tittelen «Øyeblikk med Aktuell».

– For Aktuell ble skapt som et alternativ til ukebladene, ikke sant?
– Jo, det også, sier Pedersen.

Men altså mye, mye mer.

Det var Per Bratlands idé, han som var fotografen bak det berømte bildet av kong Haakon og kronprins Olav ved bjerkestammene i Molde.

Bratland hadde tenkt på saken en stund. Bladet skulle være arbeiderbevegelsens magasin og tuftet på bevegelsens verdier og ideologi.

– En motstemme til underholdningseskapismen, sier han.

To dager etter frigjøringen, 9. mai 1945, ble navnet «Aktuell illustrert ukerevy» registrert, med Per Bratland (1907-88) som redaktør og Birger Madsen som disponent.

Madsen var en av grunnleggerne av «Arbeidermagasinet», et skjønnlitterært tidsskrift som kom ut i 1927 og etter krigen skiftet navn til «Magasinet for Alle», også en av arbeiderbevegelsens fordums stoltheter.

Baneformannen på Ustaoset syklende på sin dresin med årets juletre, som han måtte få sendt med toget.

Sverre A. BørretzenAktuell/NTB

Overtok «Frihetens» kontorer

Aktuell hadde ikke noe fast tilholdssted helt i begynnelsen.

Både redaktøren og disponent Madsen lånte kontorplass i henholdsvis Statens informasjonskontor i Lille Grensen i Oslo, og i Folketeaterbygningen på Youngstorget for redaktørens vedkommende. Her hadde avisa «Friheten», hovedorganet til Norges Kommunistiske Parti, kontorer.

Da disse med sitt trykkeri flyttet til Grønlandsleiret litt lenger øst i hovedstaden, flyttet Aktuell inn i «Frihetens» lokaler. Og 16. juni var det første magasinet på gata, med ei forside som viste kong Haakons hjemkomst 7. juni og en jublende folkemengde langs Karl Johan.

Det var et historisk bilde tatt av fotograf Timmie Skotaam, som Aktuell delte med Arbeiderbladet de fire første årene.

Det skulle komme flere dyktige fotografer inn etter hvert. Og journalister.

Verken nostalgi eller romantikk

Ved å bla gjennom Pedersens bok, er det for de av oss som har levd noen år, lett å bli nostalgisk. Pedersen smiler når dette bringes på bane.

– At dette skulle være nostalgi, er bare tull, dette er reell historie, sier Pedersen, som mener disse øyeblikkene med Aktuell har lagt grunnlaget for vårt samfunn.

Men Pedersen tar seg samtidig fort i det, han mener det er viktig å være forsiktig med å romantisere – skjønt, det er jo ikke romantikk heller.

– I Aktuell jobbet det folk med livet som innsats. Det fantes en annen yrkesstolthet den gangen, det som journalistene møtte på arbeidsplassene i bygder og byer og dokumenterte i Aktuell, satte sitt preg på arbeidsfolk som leste det, sier han.

Han mener samtidig at dette kan vi lære mye av i dag. Derfor blir han svært glad når også yngre mennesker ser at Aktuell var bra og hadde livets rett.

"Et tilsynelatende livsfarlig byks", skrev Aktuells journalist om det denne arbeideren foretok seg da de to stålarmene til Breviksbrua skulle møtes.

Sverre A. Børretzen/Aktuell/NTB

Gode bilder et must

I Pedersens bok har han valgt å presentere utvalgte reportasjer og bilder i kronologisk rekkefølge. Han gjengir ikke reportasjene, men har sjøl skrevet et sammendrag der det framgår hva de handler om.

Noen av journalistene får riktig nok deler av reportasjene sitert. Pedersen forteller at denne måten å presentere stoffet i boka på, er bevisst.

Han syns det kronologiske fungerer best, men er også åpen for at han kunne valgt andre innfallsvinkler.

Han har ikke lest samtlige reportasjer i bladets lange historie, men skumlest de han fant interessante.

Tanken var å presentere hundre, men det ble det ikke plass til. Det var viktig å få en geografisk spredning, og et absolutt must var gode bilder.

Var han i tvil om han skulle velge en reportasje, ble valget ja om bildene var gode.

Steinhogger Sigfrid Westin i arbeid med slegge og spett.

Aktuell/NTB

"En prektig unge", sa jordmora.

Aage Storløkken/Aktuell/NTB

«De brente våre gårder»

«Øyeblikk med Aktuell» var egentlig Pedersens første bokprosjekt og går helt tilbake til 1980-tallet. Han var da i kontakt med Jostein Nyhamar (1922-93), som var journalist i Aktuell fra 1946 til 1959, og redaktør fra 1959 til 1974.

– Begge var vi enige om at dette måtte bli ei bok med hovedfokus på Aktuells reportasjer, de folkelige reportasjene om hverdagslivet og arbeidslivet i landet vårt fra gjenoppbygginga etter krigen og inn i oljealderen, sier han.

Men bokideers vei til utgivelse er uransakelige, så prosjektet ble lagt på is. Helt til nå.

Og en av de første reportasjene skildrer da også familier fra Finnmark som like etter krigen kommer hjem til sine nedbrente gårder. En reportasje som må ha gjort hjerteskjærende inntrykk på folk flest. Det stikker i magen nesten åtti år seinere. For som Inger Hagerup har sagt det så sterkt i diktet Aust-Vågøy allerede i 1941:

«De brente våre gårder,
de drepte våre menn.
La våre hjerter hamre,
det om og om igjen».

Takk for oss

Pedersen har gått gjennom samtlige om lag 1.400 enkeltnummer av Aktuell. Og hele fotoarkivet som nå eies av NTB. For det er ikke til å legge skjul på at de fantastiske bildene bærer mye av boka, og har fått – som i reportasjene den gangen – stor plass. Noen bilder var dessverre fysisk borte, forteller Pedersen.

– Men jeg klarte med en del strev å få tak i de jeg ville bruke, sier han.

FORFATTEREN: Bjørn Tore Pedersen under boklanseringen. Bokideen er over 40 år gammel.

Jan-Erik Østlie

31. august 2024 var det nøyaktig 50 år siden Aktuell ble lagt ned. For som redaktør Jostein Nyhamar skrev i sin siste leder i nr 35 1974: «Det nummer du holder i hånden, er det siste. Nummer 36 kommer ikke.»

På bladets siste forside var det i ruter samlet åtte tidligere bladforsider, vi ser så vel Hjallis, som Liv Ullmann, Erik Bye og den første månelandingen. I den niende ruta sto det bare i hvit skrift på rød bakgrunn: «Takk for oss».

Kvinnelige journalister

Aktuell appellerte til menn, dette var noe nytt. Mens de langt fleste av ukebladenes lesere var kvinner, var om lag totredeler av Aktuells lesere menn.

I redaksjonen var det også mest menn, ingen av fotografene var kvinner. Men helt i starten, høsten 1945, dukket det opp et par kvinnelige medarbeidere, nemlig Randi Larsen og Rut Hansen.

Førstnevnte ble gift med Trygve Bratteli, og sistnevnte med Willy Brandt – to betydelige sosialdemokrater.

Da det ble barn ut av forholdene, sluttet også de to kvinnene i Aktuell. Noen kvinnelige journalister kom imidlertid inn i redaksjonen noe seinere.

Pedersen mener at kjønnsbalansen i redaksjonen neppe noen gang var tema.

– Nyhamar var opptatt av folk som kunne skrive, og at det var substans i det de skrev, sier han.

Jostein Nyhamar tilbrakte 13 år som journalist og 15 år som redaktør i Aktuell.

Bjørn Tore Pedersen

Aksel Sandemose

En svært kjent forfatter var også knyttet til bladet på en slags frilansbasis, nemlig Aksel Sandemose. Han skrev blant annet små epistler fra Kjørkelvik, sørlandsbygda han hadde flyktet til.

Sandemose er nok mest kjent for romanen «En flyktning krysser sitt spor» fra 1933, romanen der han lanserer den beryktede janteloven, hvor første bud går sånn: Du skal ikke tro du er noe – et bud Sandemose sjøl syndet mot nærmest hver eneste dag.

Men god til å skrive, det var han. Og sikkert en berikelse for Aktuell.

Her sitter Aksel Sandemose foran skrivemaskinen i lyset fra sin lampe hjemme på Kjørkelvik. Bildet er tatt i 1947.

Timmie Skotaam/Aktuell/NTB

En kirkegård ved havet

– Har du sjøl en favoritt blant de mange reportasjene?

– Oi, det er vanskelig å svare på, det er flere gode, sier han.

Etter litt betekningstid svarer han «En kirkegård ved havet», trykket i nr 3 1961, og skrevet av Bjørn Bjørnsen med bilder av Sverre A. Børretzen. Den starter sånn:

«Det ligger en gravplass mellom avkledde knauser, ytterst ute i havkjeften ved Stadt. I godvær peser dønningene med kåte skum-kaskader mot klippene. I storm brøler bølgende rundt det beskjedne gravkorset som topper gravtårnet. Vinden uler året rundt en gravsalme uten ende. Fra nynnende vellyd i duvende rytme til hissige drønn for fullt orkester.»

Det er ikke mange journalister i dag som er på dette nivået, det er et eksempel på at reportasje-journalistikk kan nærme seg litteratur.

– En kirkegård ved havet er nydelig, den sier alt. Bjørn Bjørnsen var en mester som var med i 10 år, sier Pedersen.

Kirkegården på Kråkenes ligger helt ute ved havet.

Sverre A. Børretzen/Aktuell/NTB

Kulturjournalistikk

Et trenet øye vil se at det også gjennom årenes løp nok var over gjennomsnittet mange kulturreportasjer i Aktuell. Ikke minst sportsreportasjer, men også litteraturinteresserte som var opptatt av flere enn Agnar Mykle, fikk sitt.

– Hvorfor er kulturreportasjene nesten borte i dagens journalistikk?

– Vi lever i forvitringens tid. Det skal jo ikke være noe kulturjournalistikk lenger, det er forferdelig trist, sier Pedersen.

Trist som faen!

Men det tristeste av alt, en konklusjon som sikkert både Nyhamar og Pedersen er helt enige om, er altså at i 1974 var det kroken på døra. Ja, kanskje vi til og med skal kalle det trist som faen.

– Det var et svik! Først og fremst rettet mot arbeiderbevegelsens grunnidé, sier Pedersen.

Men det var likevel ingen hemmelighet at Nyhamar befant seg på venstresida i Arbeiderpartiet, ei side som har lang tradisjon for å være et stykke fra ledelsen og makta i partiet. Var kanskje ikke redaktøren og bladet hans lojale nok mot eierne – partiet og LO?

Hva er lojalitet?

En sterk reportasje som sto på trykk allerede i 1947 fra Statens Institutt Emma Hjorth, en reportasje som rystet Norge og avdekket forhold for pasientene som den sittende arbeiderpartiregjeringen hadde ansvaret for, falt neppe i god sosialdemokratisk jord.

Det gjorde sikkert heller ikke reportasjen der Barnevernet tar fra en romfamilie barna deres lille julaften 1955. Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakt da også.

– Lojal? Mot hvem? Kanskje snakker vi om servilitet, sier Pedersen, skrur opp volumknappen og hisser seg litt opp.

Pedersen forteller at Jostein Nyhamar gjorde et sterkt inntrykk på ham da de møttes på 1980-tallet. Han sa opp, da vedtaket om nedleggelse ble fattet, men da han mistet jobben i Aktuell, ble han av Einar Gerhardsen oppfordret til å søke redaktørjobben i Hamar Arbeiderblad.

Stillingen gikk til en annen.

Barnevernsnemndas folk sleper et av barna med seg mot den ventende bilen ved hjelp av uniformerte politikonstabler.

Aage Storløkken/Aktuell/NTB

Døra inn til gutteavdelingen på Tokerud (Emma Hjorth)

Timmie Skotaam/Arbeiderbevegelsens arkiv og biliotek

Moms

Nyhamar så ifølge Pedersen egentlig ganske lyst på situasjonen i Aktuell helt til momsen kom i 1970. For Aktuell var da noe helt annet enn et ukeblad.

Statsminister i kongeriket var Per Borten fra Senterpartiet. Aktuell hadde et underskudd på 280.000 kroner.

– For eierne ble det viktigere å redde Arbeiderbladet enn Aktuell som endte opp med et underskudd på 2,8 millioner det året eierne valgte å ofre Aktuell. Jeg tror nok LO og partiet snakket sammen. Reiulf Steen forsøkte så godt han kunne å redde Aktuell. Samtidig hadde han også sine egne kamper på denne tida.

Til dem som fortsatt hevder at det var momsen og et underskudd på 280.000 kroner som tok knekken på Aktuell, vil Pedersen si at dét er en sannhet med sterke modifikasjoner.

– Nedleggelsen av Aktuell var først og fremst politisk motivert, av høyrekreftene i partiet og fagbevegelsen. De som satt med makta, og som attpåtil la markedet åpent for hovedkonkurrenten, Libertas-organet NÅ. Større svik skal man lete etter i vår arbeiderbevegelses historie, sier Bjørn Tore Pedersen.

Alle bildetekstene her er tatt fra boka.