Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Kroppsarbeidere leser mindre enn teoretikerne. En av grunnene er at de er mer fysisk slitne når de er ferdige på jobb. De har heller ikke hatt et utdanningsløp hvor lesing har vært en del av det.

Sånn ser tømrer og forfatter Ole Thorstensen på saken.

– Du har muligens ikke skrevet den nye boka til kroppsarbeiderne, men kanskje skrevet den for dem?

– Nei, jeg har skrevet den til alle og håper egentlig at boka blir like mye lest som Jo Nesbøs bøker. Kanskje kan både akademikerne og renholderen lese den. Så kan de snakke bedre sammen, sier han.

Kunnskapen om kroppsarbeid

Ole Thorstensen (født 1965) tok tre grunnfag på Universitetet i Oslo, før han avbrøt videre studier og ble tømrer med mesterbrev.

Tre beslektete sakprosabøker, som han sjøl mener henger tett sammen, har han skrevet på elleve år. Den siste boka har tittelen «Hendenes metode».

– Hva handler den om?

– Om manuell kunnskap, om hvordan denne kunnskapen har blitt sett på gjennom historien og hvordan den blir forstått i dag, sier Thorstensen.

Han understreker raskt at dette ikke er noen gladhistorie. Eller for å sitere bokas omslagsside: «Det manuelle arbeidet er basert på kunnskap som er like gammel som menneskeheten. Manuelt arbeid har blitt systematisk misforstått som alt fra straff fra Gud, til å være intellektuelt mindreverdig.»

Skulle begrepet manuelt arbeid virke litt fremmed, så er det kroppsarbeid Thorstensen mener med det. Han er svært opptatt av ikke å gjøre ting mer komplisert enn det bør være.

Flaut

Dessuten er Thorstensen over gjennomsnittet interessert og engasjert i forskjellen og annerledesheten mellom det han kaller den personlige og konkrete arbeidsformen og den abstrakte generaliseringen som preger teoretisk arbeid.

Han ser på det som to atskilte virkelighetsoppfatninger i vår tid. Mye er forbundet med snobberi, nedlatenhet og manglende kunnskap, mener han.

Thorstensen sliter med å tøyle sitt sinne når han går dypere ned i problemstillingen.

Under koronapandemien så han folk stå på balkongene og klappet for søppeltømmerne og renholderne fordi de nå forsto hvor viktige disse jobbene er.

– Det er noe av det flaueste jeg har sett noen gang, sier Thorstensen.

Og fyrer av en salve mot journalistene også.

– Journalistene skriver samfunnsengasjert litteratur, men har ikke forstått at søpla må hentes og at det må være reint på sykehusene våre. De henger heller ikke helt med og stiller ikke de kritiske spørsmålene de burde.

Velferdsstaten

Thorstensen skriver også om det fysiske manuelle arbeidet som straffemetode.

I russiske arbeidsleirer kunne du for eksempel bli bedt om å grave et hull for så å fylle det igjen. Deretter var det å gjenta arbeidet. Fullstendig formålsløst.

– Dette er noe av det verste du kan gjøre med mennesker. Du knekker folk psykisk, sier tømreren, og mener dette forteller mye om hvordan samfunnet har sett på, og fortsatt ser på, det manuelle arbeidet.

I boka trekker han også fram Det gamle testamentet i Bibelen, filosofen Aristoteles og moderne flow-teorier som eksempler på et nedlatende og galt syn på manuelt arbeid.

Thorstensen mener det aldri har vært gjort noen seriøse forsøk på å rydde opp i dette og i å forklare at denne tradisjonen er en riv ruskende gal måte å se på folk, arbeid og kunnskap.

– Det nærmeste vi kommer en ordentlig oppreisning for den manuelle kunnskapen i verdenshistorien er velferdsstaten. Trygdeordningene våre, lønnsvilkår og arbeidsvilkår. Velferdsstaten er det viktigste enkeltstående forsøket på en slags jevnbyrdighet mellom manuelt og teoretisk arbeid, sier han.

Klasseperspektivet

– Du skriver at det er mye disiplinering i det manuelle arbeidet. Du skal gjøre det du får beskjed om. Dette er vel ganske negativt?

– Nei, det er ikke det, tvert imot. Dette er kjempefint. Det er en gave. Deilig. Fordi hvis du jobber i et fagmiljø som er manuelt, og du greier å gjøre det ordentlig, får du en enorm respekt for det. Du er og blir ansett som et ansvarlig menneske.

– Men klasseperspektiv er du ikke så opptatt av i boka di?

– Vel, den manuelle kunnskapen er på en måte fellesnevneren til alle lavstatusyrkene da. Så det er ikke sånn at jeg ikke er inne på det. Men poenget er at boka handler om kunnskapen, ikke om klasse. Boka handler ikke om politikk, den handler om hva kunnskapen er. Og så får folk gjøre seg sine egne tanker om hva det kan innebære. Jeg ønsker å skape en allmenn debatt.

Skolens og politikernes elendighet

At det står dårlig til med den manuelle kunnskapen i teoriens tidsalder, skyldes ifølge Thorstensen aller mest skolen, en skole han mener mange må ta ansvar for hva den har blitt til.

– Når det gjelder den manuelle kunnskapen, så er skolen en katastrofe. Det er helt forferdelig, og det blir bare verre og ikke bedre. Jeg tror ikke skolen kommer til å bli bedre heller med det første uten noen veldig radikale, svære og viktige grep, sier han.

Begrunnelsen er manglende lærerkompetanse i skolen når det gjelder manuell kunnskap. Thorstensen mener den er veldig dårlig, den er synkende – ja, dramatisk synkende.

– Den manuelle kunnskapen er helt ute, den snakker ikke lærere i skolen høyt om. Og det er ikke så rart. 50 prosent av de som underviser i kunst og håndverk, har utdannelse i det. Av de som er under 30 år, har 30 prosent utdannelsen. Det betyr at du går fra noe som er ganske ille til at det blir veldig mye verre. Og hvis det her fortsetter, så vil vi se for oss at om 20 år så har 20 prosent av lærerne som underviser i kunst og håndverk, utdannelse i det.  

– Så lærerne er en del av problemet?

– Ja, men bare en del av det.

For i tillegg mener han at lokaler som sløydsaler og skolekjøkken er for dårlige og at det ikke er en eneste politiker som dypest sett ser ut til å forstå ordentlig hva denne manuelle kunnskapen egentlig er.  

– Fins det ikke ett politisk parti som tar dette på alvor?

– Jeg har ikke tenkt til å gi kompliment til et eneste politisk parti. Det ser jeg ingen grunn til. De får bare skjerpe seg alle sammen.

Fagbevegelsen

Thorstensen er byggmester, sjølstendig næringsdrivende og dermed ikke LO-medlem. Det har han aldri vært, men definerer seg som en sosialdemokrat med stor respekt for fagbevegelsen og LO.

Han skulle ønske at LO gikk mye tydeligere inn i det som har å gjøre med kunnskapen om de manuelle yrkene.  

– Hvor viktig fagbevegelsen er og har vært for hvor velfungerende samfunnet vårt tross alt er, kan ikke overdrives. Jeg er kjempefan av fagbevegelsen.

– Du sier fagbevegelsen bør og kan gjøre noe, kan du peke på noe konkret?

– Den må være villig til å ta ordentlige diskusjoner om kunnskap, om hva kunnskapen er, hvordan den virker på oss og hvordan vi sjøl kan påvirke den.

Omsorg

Thorstensen er også opptatt av omsorg som en form for kunnskap. Han ser den som en gave og en helt sentral del av all manuell kunnskap.

Ikke bare omsorgen for hverandre, arbeidsfellesskapet, men også omsorgen for materialene de jobber med. Omsorgen er en del av faget som du må lære deg, den er ikke empatisk, men basert på noe du kan.

Og hva skjer da? Spør Thorstensen retorisk?

– Jo, da forandrer det seg helt. Da er det ikke lenger noe som følsomme mennesker bare holder på med. For er det en av de tingene som folk med mye penger til enhver tid prøver å lure oss til å tro, i hvert fall mange av dem, så er det at de er så klartenkte. Jævla fornuftige. Lure. De forstår noe. Eller de har evnen til å ta de ubehagelige avgjørelsene, og så videre. Fortell det til en som jobber i omsorgsyrkene at de må lære seg å ta ubehagelige avgjørelser. Som om de ikke vet litt om hva det er. Det er så jævlig mye dum arroganse i dette her. En måte å unngå det på, er å forstå kunnskapen. Så det er det jeg prøver, sier Ole Thorstensen.