Forfatterforbundets nye leder skammer seg ikke lenger over sin sjanger

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Flere og flere politikere mener at skjermen må ut av skolen, og det må leses flere fysiske bøker der, er du enig?

– Lesningen må helst starte hjemme, da. Hvis du ikke har foreldre som leser for deg, hvem skal lese for deg da? spør Vibeke Koehler.

Nylig ble hun valgt til ny forbundsleder i Forfatterforbundet, et av LOs minste forbund.

Møhlenpris

Bergenseren Vibeke Koehler har siden 2019 bodd på Møhlenpris, den tradisjonsrike arbeiderbydelen med Nygårdsparken og universitetet som nærmeste naboer.

Møhlenpris har allerede rukket å bli favorittnabolaget hennes. I dag er miljøet ganske sosialt sammensatt. Strøket har den laveste medianinntekten i Bergen, samtidig er det mulig å finne leiligheter som selges for 10 millioner. 

– Du møter veldig mange forskjellige mennesker på Møhlenpris, det er åpent, du kan snakke med og bli kjent med folk, det er bilfrie gater og folk er ute i gatene hele tiden. Og så bor det mye kunstnere der, sier hun.

Gøye ting

Hun er over gjennomsnittet opptatt av nabolag og har bygget opp og ledet organisasjonen Bærekraftige liv, der målet er å gjøre nabolaget ditt mer bærekraftig. I dag har den 40 avdelinger.

Koehler er ikke leder lenger, men brenner fortsatt for saken. Og for at folk skal trives der de bor.

– I nabolaget der jeg bor, blir jeg gjerne med på aktiviteter og finner på ting. Det blir på en måte en livsfilosofi. Å være aktiv, knytte folk sammen. Å gjøre gøye ting er kjempeviktig, ikke sant?

Arabisk

Koehlers studier i arabisk er en egen historie. I 14-15 års alderen fikk hun en del arabiske venner. Siden hun elsker språk, snappet hun kjapt opp noen ord og setninger.

To-tre år seinere oppdaget hun at det ble undervist i arabisk på byens universitet. Hun gikk fortsatt på videregående, kunne dermed ikke studere, men fikk etter hvert lov til å sitte i forelesningssalen å lytte på en professor i arabisk.

Professoren ville imidlertid teste henne og spurte henne på arabisk om hvor mange fingre hun hadde på hånda. Khamsa, som betyr fem, svarte hun kjapt.

– Dermed var jeg velkommen til å høre på, sier hun med en klingende latter.

Seinere ble det både formelle studier i arabisk og eksamen. Skjønt, hun bruker i dag arabisk altfor lite.

Døtrene

Med en sånn bakgrunn, betyr sjølsagt konflikten mellom israelere og palestinere i Midtøsten noe ekstra og personlig for henne.

Hennes tre døtre er også halvt arabiske. De har alle fire en sterk tilknytning til både språket og kulturen.

– Det er bare fullstendig tragisk at det fortsetter på den måten som det gjør i Midtøsten nå, og at verdenssamfunnet ikke klarer å sette foten ned, sier hun, på vegne av seg sjøl, ikke på vegne av det partipolitisk nøytrale Forfatterforbundet.

– Snakker døtrene dine arabisk?

– Ikke de to eldste, de har ikke holdt det ved like. Men hun yngste, som er 18 år, har hatt et stort engasjement for å fortsette.

Kunstig intelligens

Hun skriver ikke hver dag akkurat nå, det får hun ikke tid til, sjøl om lederjobben i Forfatterforbundet bare er en 40-prosentstilling.

Manuset til tredje bind av en trilogi er akkurat levert, og hun venter på returen.

– Når jeg ikke skriver, så savner jeg det, sier hun.

Hennes forgjenger i Forfatterforbundet, Eystein Hanssen, har uttalt at samfunnet trenger kunstig intelligens (KI), og da bør de kunne betale for det også.

Koehler har et lignende syn.

– KI kan være et veldig godt verktøy, men uansett så butter det litt imot å bruke det nå, fordi det er bygget på stjålet materiale, forteller hun.

Hun mener KI må være regulert på en eller annen måte som gjør at det ikke skader folk og ikke stjeler folk sitt arbeid. I tillegg må de som leverer stoffet, tekst eller bilder, honoreres.

– Har du noe nytte av KI i din egen skriving?

– Nei, KI bruker jeg ikke. Det ville ikke hatt noe for seg i de sære universene jeg skriver om, heller.

Lesing på sengekanten

Det sære området er fantasy-litteratur. Interessen for den sjangeren, er en vakker historie.

Hennes foreldre dro før hun ble født til den lille engelske byen Hay-on-Wye, en bokby som nå arrangerer en av landets mest fantastiske litteraturfestivaler.

Dit dro de med tomme kofferter som de fylte med bøker og tok med seg hjem til Bergen.

I barndomshjemmet var det bokhyller overalt. Fylt med science fiction- og fantasy-litteratur, pluss klassikerne. Der gikk ti-tolv år gamle Vibeke, som hadde lært seg engelsk, og tok for seg alt hun kom over. Blant annet også Tolstojs «Krig og fred» da hun var 13.

– Jeg skulle ønske jeg kunne bruke hele livet på å skrive og lese – hele tiden, sier hun i dag.

Begge foreldrene hennes har lest bøker for henne og de to søstrene før de sjøl kunne lese.

– Jeg tror lesingen på sengen har hatt utrolig mye å si. Det å ha bøker rundt omkring, og høre på at de leste, sier hun drømmende.

Sjøl lærte hun også å lese før hun begynte på skolen.

Da hun var fem, spurte hun moren om hun kunne få begynne på skolen. Mor var skeptisk, men etter en konsultasjon hos en pedagog, fikk den veslevoksne jenta begynne som seksåring, ett år før de andre.

Siden har hun vært en lesehest.

ARABISKKYNDIG: Vibeke Koehler har studert både arabisk og teatervitenskap.

Jan-Erik Østlie

Skjerm

– Leste du for dine barn på senga?

– Ja, og de to eldste leser veldig masse bøker, den yngste på 18 år leser ikke bøker.

Koehler skjuler ikke at hun er bekymret for lesekrisen og at leseferdighetene til befolkningen er nedadgående. At politikerne etter hvert begynner å våkne også, syns hun er bra.

Men debatten om skjerm og ikke-skjerm, og ikke minst bruken av skjerm, er komplisert.

Koehler innrømmer at hun ikke er noe bedre til å holde seg borte fra for eksempel mobilen enn andre voksne. Så får vi se hvordan det går når hun nå snart skal bli bestemor.

Den verdensreddende boka

– Kan litteratur og bøker redde verden?

– Ja!

Hun legger vekten på den helt personlige opplevelsen når du leser ei bok, at det endrer noe i oss som mennesker. At vi kanskje får en innsikt som vi ikke hadde før.

På et overordnet nivå nevner hun at mange mennesker kan dele en tanke som finnes i ei bok. Dermed kan ei bok påvirke alle mennesker på jordkloden som kan lese.

– Det fins også forfattere som svarer nei på spørsmålet, hva tenker du om det?

– Det høres desillusjonert ut.

Historical European Martial Arts

At en forfatter er glad i å lese, er kanskje ikke så merkelig, men det som for noen nok er litt rart, er at Koehler har vært hekta på kampsporten Historical European Martial Arts, forkortet HEMA. Vikingvarianten.

Her slåss de med sverd, skjold, øks, spyd og kniv. På ordentlig. Ikke noen skarpe ting, sjølsagt, for da skader de hverandre. Men det er ikke plastleker, det er metallvåpen.

Det er ikke lov å treffe hodet, da er du ute. Det samme er du om du blir truffet, da er du død. Dommere har de ikke, de melder fra sjøl om treff, det hele er basert på tillit. Og det er verken egen kvinne- eller herreklasse.

Koehler, som er teaterutdannet, har brukt kampsporten i teatersammenheng også.

– Dette er kjempegøy, sier hun, og bryter ut i sin karakteristiske latter, antagelig på grunn av mitt forbløffede ansiktsuttrykk.

– Hvordan kom du borti dette her?

Ny latter.

– Jeg så noen som holdt på med det, i Bergen. På et museum. Og da fikk jeg virkelig lyst til å lære meg det.

Det gode og det onde

Det er fantasy-litteratur for barn hun skriver. Men hun forteller at det er veldig mange damer i femtiårsalderen som elsker bøkene hennes. Og også en god del menn i 30-årene.

For en stund siden jobbet hun i barnekafeen på litteraturhuset i Bergen. Jobben var å lese høyt for barn.

– Hva gir fantasy-sjangeren som andre sjangere ikke gir?

– Det handler om å ville gjøre verden til et bedre sted. Fantasy-litteraturen driver og redder verden hele tiden.

Og da tenker hun sjølsagt på kampen mellom det gode og det onde som denne litteraturen handler mye om, og at det gode helst skal vinne. Fantasy er politisk litteratur.

– Forfattere som nå skriver fantasy, kaller det ofte for magisk realisme, for da er det litt kulere.

For hun har opplevd at denne sjangeren ikke alltid betraktes som helt stuerein.

– Opplever du det som vondt?

– Nei, ikke nå.

Men hun husker at i starten skammet hun seg litt, helt til hun fant ut at det skulle hun slutte med.

FORBUNDSLEDEREN: Vibeke Koehler er nyvalgt styreleder i Forfatterforbundet. Her er hun på Lillehammer der hun ønsker gjester velkommen under Litteraturfestivalen der i år.

Jan-Erik Østlie

Høy og lav litteratur

Med jevne mellomrom raser debatten i det litterære miljøet om lav og høy litteratur, oftest forstått som henholdsvis dårlig og god litteratur.

Koehler sier hun skulle ønske vi hadde noen andre ord for dette.

Både fantasy-litteratur og krim rangeres ofte i kategorien lav, men hun understreker at en fantasy-roman kan gripe henne og veldig mange mennesker dypt. Og at krimromaner kan være veldig samfunnskritiske.

– Så det er ikke sånn at de tingene er forbeholdt såkalt høy litteratur. Hvorfor skal vi opphøye denne litteraturen så mye at mange mennesker holder seg unna. Jeg vil mye heller at flere kom inn i den såkalte høylitteraturen sånn at mange kan glede seg over den også.

Svalbard

Da hun skulle skrive sin andre bok, dro hun til Svalbard.

Hun var forberedt på å måtte tåle at det er mørkt, at det er kaldt og at det ikke er alle mulige fritidstilbud rundt omkring. Og at det er kølsvart i januar og februar da hun var der.

– Det er ikke et fnugg av lys. Når lyset begynner å komme tilbake igjen, ga det en veldig magisk stemning.

– Der fikk du ro, der fikk du skrevet. Kunne du tenke deg å gjøre det om igjen?

– Absolutt. Bare å være veldig i fred. Sånn litt innimellom. For å få de lange strekkene med konsentrasjon. Men jeg kan ikke være aleine hele tiden, da blir jeg spenna gæren, sant, sier Vibeke Koehler og bryter igjen ut i en klingende latter.