Fra arbeiderkamp til fotballstadion: Allsangens blodige alvor

Tekst og foto: Martin G. Slørdal

7. mai 1928 er det streik blant de organiserte tømmerfløterne i Elverums dype skoger. Frontene er steile, og året før har en av de mest dramatiske arbeidskonfliktene i norsk historie utspilt seg i det samme området, Julussakonflikten.

Det er Peder Vestad fra Norsk Skog- og Landarbeiderforbund som fører an i kampen mot streikebryterne, som får holde på med fløtingen i elva Ulvåa ved Elverum. Det kommer til åpen konfrontasjon mellom politiet og Vestad da han forsøker å overtale streikebryterne til å bli med over på deres side.

Nå har lensmann og regjering fått nok av de organiserte skogsarbeiderne. Garden rykker ut fra Terningmoen på Elverum for å skape ro i rekkene inne på skogen. Da 60 gardister med geværer og fullt feltutstyr ankommer Nyseterdammen i 3.30-tida, møter de rundt 300 streikende skogsarbeidere. Gardistene blir stilt opp på to rekker mot demonstrantene.

De streikende skogsarbeiderne lar seg ikke skremme. Til vårbruset fra Ulvåa stemmer de organiserte skogsarbeiderne i med «Internasjonalen».

Fellesskap og sang

Hendelsen kunne vært en scene fra en film, men den er hentet fra Arbeiderbladets nyhetssak 7. mai 1928. Den viser oss sangens samlende kraft i situasjoner vi trenger det som mest.

Musikkforsker, musiker og forfatter Gjermund Kolltveit har brukt episoden fra Ulvåa som et eksempel på fellessang i arbeiderbevegelsen. Han ga i 2021 ut boka «Sang som våpen – Historier om sangens slagkraft». Boka omhandler flere bevegelser enn arbeiderbevegelsen, og forfatteren beskriver fellesskap og synging med et formål, som en rød tråd.

– Den handler om sangen som en samfunnsendrende kraft i folkelige bevegelser. Fellessang, eller allsangen, er bærende i dette, men ikke bare det. Visebevegelsen på 70-tallet var ikke allsang, men det var en folkebevegelse, sier Kolltveit.

På studietur til Vål’enga

FORFATTER OG MUSIKER: Gjermund Kolltveit har gitt ut boka «Sang som våpen – Historier om sangens slagkraft».

Martin Guttormsen Slørdal

Kolltveit fikk ideen til boka allerede på 90-tallet da han var stipendiat på Universitetet i Oslo, Institutt for musikk og teater. Han fattet interesse for tribunesang blant fotballsupportere i England, som igjen gjorde at han oppdaget kraften i allsangen til Vålerengas supporterforening, Klanen. Kolltveit underviste i musikk på Blindern og tok med studentene på Vålerenga-kamper. Det gjorde inntrykk både på på studentene og læreren.

– Det er skikkelig kraftsang, og det gir et formidabelt lydinntrykk når så mange synger sammen, sier musikkforskeren.

Kolltveit forteller at forskningen viser at fellessang påvirker oss. En svensk undersøkelse viser at hjertefrekvensen til korsangere blir lik når de synger, og en undersøkelse fra England viser at fellessang gjør det lettere for mennesker å bli kjent med hverandre, forteller Kolltveit.

– Sangen sitter dypt i menneskets historie. Det er en viktig kraft som sannsynligvis er eldre enn språket, sier han.

Internasjonalens blodige historie

Kolltveit vokste opp i Ringsaker på Hedmarken, og han husker at Internasjonalen var en sang som ikke skulle synges i utide. Den er sterk knyttet til arbeiderbevegelsen, og en sang som er «opptatt», sier Kolltveit.

Den opprinnelige teksten er et dikt av franskmannen Eugène Pottier i 1871 og het «Chant du départ» eller «Oppbruddets sang». Pottier var sosialist og mønstertegner i Paris. Han kjempet med arbeiderne på barrikadene under den mislykkede revolusjonen i 1848. Senere måtte han gå i dekning i Paris i 1871 da mange av de såkalte kommunardene i de revolusjonære styret i Pariserkommunen ble meid ned av regjeringstroppene mellom 21. og 28. mai. 20.000 mennesker ble drept i det som omtales som «den blodige uken».

Melodien ble komponert 17. juni 1888 av Pierre De Geyter. Han var sosialist og ivrig medlem av arbeidersangforeningen «Arbeidernes Lyre». Noen dager senere øvde koret hans inn den nye sangen. På lørdagen den 23. juni 1888 framførte de den på en fest til ære for Det franske arbeiderpartis avisselgere i Lille.

Proletariatets hymne

«Internationalen er arbeidernes sang. Den er det vaagnende proletariats hymne, den er en entusiastisk forherligelse af organisationsidéen, den er et udtryk for arbeidernes glæder, forhaabninger og harme», sa journalisten og en av pionerene innen arbeiderbevegelsen i Norge, Olav Kringen, som oversatte den første norske versjonen av Internasjonalen i 1904.

Å synge i fellesskap under en konflikt, slik skogsarbeiderne rundt Elverum gjorde, er noe arbeiderbevegelsen har tradisjon for å gjøre. Under Menstadslaget ved Skien i 1931 ble også Internasjonalen sunget.

Bakgrunnen for konflikten var at Norsk Hydro hadde leid inn «kontraktsarbeidere» for å losse salpeter, mens flertallet av bryggearbeiderne streiket. Det ble satt inn soldater og statspolitiet for å beskytte streikebrytere mot utestengte og streikende arbeidere. Sammenstøtet varte i rundt fem minutter: «Politi og arbeidervern slo godt fra seg.

Politifolkene svingte køllene. Arbeiderne slo med kjepper og stokker, og brukte tørre nevene. Tilskuerne og en del av demonstrantene kastet stein. Musikkorpsene marsjerte opp like ved politisperringen. Slagsmålet bølget videre til Internasjonalens toner.».

Sangen må inn i skolen igjen

Gjermund Kolltveit spilte nylig sammen med Trond Granlund på et arrangement i regi av Handel og Kontor. I 2017 ga Granlund ut albumet «Tanken er fri», et album med klassiske arbeidersanger som «Syng Høyt Kamerater» og «Revolusjonens Røst». Når disse sangene spilles, og med fagbevegelsen som publikum, ser Kolltveit at det synges med. Han tror likevel mye av fellessangen kan ha gått tapt på veien.

– Det kan være vanskelig å få yngre generasjoner til å synge med. Det har blitt mindre sang i skolen, og musikkfaget er truet i lærerplanene. Jeg mener vi burde legge mer vekt på sang for den oppvoksende generasjon, sier Kolltveit.

Musikkforskeren minner om at fellessang opprinnelig har vært var en samværsform, og at det å delta i fellessang ikke nødvendigvis handler om å være flink eller skolert til å synge.

Fra fransk revolusjon til rapp

Boka til Kolltveit spenner over lange tidslinjer og er innom alt fra sang under den franske revolusjonen til stevleik, og videre til rapp og til sanger brukt i forbindelse med 22. juli-markeringene.

Kolltveit sier at selv om noe av tradisjonen med fellessang har blitt borte i Norge, ønsker ikke han å være en gammel «gnurebukk» som mener at alt var bedre før. Det er mange gode grunner til også å se lyst på framtida.

– Det kan hende vi må lage nye sanger, og nye sangtradisjoner kan ta nye retninger. Men det kan også være vi får bruk for de gamle sangene, sier Kolltveit.

KOSTER Å STIKKE SEG FRAM: Moddi har kjent på hets på grunn av valgene han har tatt som artist.

Martin Guttormsen Slørdal

Moddis metode

Et annet tema Kolltveit skriver om i boka si er artister som tar politiske standpunkt. Kolltveit trekker fram visesangeren Pål Moddi Knutsen som en artist som tørr å gå foran. Moddi har nylig spilt konserter med bandet På stengrunn i Oslo. Bandet har tonesatt mange av arbeiderdikteren Rudolf Nilsens dikt. Moddi synes mange av de gamle sangene som synges i arbeiderbevegelsen er vanskelig for yngre generasjoner å få et forhold til.

– Jeg begynte å lage egne sanger i protest mot allsangen på grunn av at det var så mange kleine låter i arbeiderbevegelsen. Det var på et språk jeg ikke forsto. Hvis man vil inkludere nye generasjoner og folk, så må man fornye allsangen og visesangen, mener Moddi.

Han er enig med Gjermund Kolltveit i at folk synger mindre sammen i Norge. Det fineste han vet er å synge sammen med andre. Moddi tror han vet grunnen til at vi ikke gjør det oftere.

– Grunnen er at vi er redde for å dumme oss ut, sier han.

Hetset

Samfunnsengasjementet og standpunktene Moddi har tatt i sin musikalske karriere, har han fått merke på kroppen. Som da han avlyste en konsert i Israel i 2014 i protest mot Israels okkupasjon av Palestina, eller da han takket nei til en nominasjon til et Statoil-stipend på grunn av sitt klimaengasjement. Han har også nylig opplev hets fordi han samarbeider med en vindkraftpark.

– Hvis du som musiker gjør noe som bryter eller provoserer, så er internett fikset slik at du får det tilbake i trynet. Det krever mye muskler å stå i det. Du får høre det på en helt annen måte nå en tidligere. Det er ikke noe artig å holde på med musikk hvis hvert forsøk på å ytre seg fører til hets, sier Moddi.

Det har en pris å stikke seg fram, sier musikeren. Samtidig tror han at det er et nisjemarked for ham og andre artister som har ressurser og tæl til å stå i det.

I 2017 ga Moddi ut albumet «Unsongs» der han tonesatte og tolket forbudte og sensurerte sanger fra tolv forskjellige land. Moddi er bekymret for utviklingen av ytringsfriheten til sine kolleger ute i verden.

– Som hvit, mannlig, norsk, musiker har jeg hatt mulighet til å synge sanger som mine kolleger andre steder i verden risikerer å bli drept for. Musikken er et godt barometer for ytringsfriheten, og akkurat nå er den truet mange steder i verden, sier Moddi.

Kilder: Lill-Ann Jensen : «Internasjonalen» – samlingsmerke, kampsang og symbol», Wikipedia, FriFagbevegelse, Arbeiderbladet