Frank Otto Røiseland kan være Norges siste fyrvokter

Martin G. Slørdal

martin@lomedia.no

«Det går ikke. Vi får ikke lagt til nå, det er for mye sjø», sier Henriette Skjæveland til styrmann og kjæreste Karl Anton Reisvaag. Hun er styreleder i Norsk Fyrhistorisk Forening og den vesle snekka deres ligger og dupper utenfor Katland Fyr som ligger på det lille skjæret Søndre Katland utenfor Farsund. Fyret som sto oppført i 1878, ligger værutsatt til. Det er en utfordrende oppgave å legge til her når vinden øker. En feilmanøver kan i verste fall gjøre båten til pinneved. Rett som det er kan sjøen slå inn over hele holmen, og enkelte dager når uværet raser for alvor, slår bølgene også over fyrvokterboligen. Salt sjø, vind og vær sliter byggverkene ned og manglende vedlikehold kan raskt føre til forfall og uopprettelige skader.

UREGJERLIG FYR: Katland fyr utenfor Farsund ligger værhardt til. Henriette Skjæveland og venneforeningen til fyret har brukt mange timer på å sette det i stand. På denne turen kom vi ikke i land.

Martin Guttormsen Slørdal

Fyrvokter med husstand

I 70 år bodde det familier ute på Søndre Katland. Fyrvokter med husstand, eller fyrvokterfamilier som vi kaller det, levde deler av livene sine ute på denne lille holmen i havgapet, og på andre mer eller mindre tilgjengelige plasser langs kysten vår.

BOLIG UTE I HAVET: Fra 1878 til 1948 bodde det flere fyrvoktere og fyrvokterfamilier på Katland.

Martin Guttormsen Slørdal

På Søndre Katland var det ikke mange kvadratmeter for barna å boltre seg på. Kjøkkenhagen kunne bli skylt på havet og bølgene slo også inn vindusruter i boligen. Men det var også godværsdager, og det ble feiret både bursdager og julaftener her ute.

Nå er fyrene langs kysten for lengst avbemannet. Den teknologiske utviklingen har automatisert mange av oppgaven som tidligere var fyrvokternes. Men i et land med en av verdens lengste kystlinjer hadde ikke historien som en stolt sjøfartsnasjon vært den samme uten fyrstasjoner, og fyrvokterne og deres familier.

Frivillige tar ansvar

Forfallet på Katland fyr vet Henriette Skjæveland og de andre medlemmene av Venner av Søndre Katland fyr, alt om. Kystverket eier helt eller delvis 114 fyrstasjoner langs Norskekysten. Det forefallende arbeidet gjøres i stor grad av frivillige lag og foreninger. Hvor mange timer med dugnadsarbeid som Venner av Søndre Katland fyr har lagt ned på å sette Katland fyr i respektabel stand, finnes det ikke noen eksakte tall på, men det er mange.

Fra å være et forfallent landemerke, har fyrentusiastene tatt vare på en viktig bit av Norsk kyst- og sjøfartshistorie slik at flere kan oppleve hvordan livet langs kysten har vært og er. Til vanlig jobber Henriette på servicetorget i Farsund kommune, men hver eneste dag handler også om fyr.

– Hadde ikke frivillige foreninger tatt seg av vedlikehold, hadde mange fyr blitt ødelagt. I Norge er vi ikke så flinke til å ta vare på historien vår som fiske- og sjøfartsnasjon, og historien om fyrene våre er heller ikke prioritert, mener hun.

Arbeid og familieliv

I vinterhagen til Betty Hagen på Skjernøya utenfor Mandal, kan vi se over til Ryvingen fyr, Norges sørligste fyr. Der ute vokste hun og lillebror Kurt Dyrstad opp på begynnelsen av 50-tallet. Faren deres, Thorkild Dyrstad, var nemlig fyrbetjent på Ryvingen fyr. På det meste kunne det bo 35 personer der samtidig. Sammen med tre andre fyrvokterfamilier bodde familien Dyrstad på Ryvingen mesteparten av året fram til Betty begynte på skolen. Da de dro ut til fyret på høsten hadde med seg alt fra sauer til senger i båten. På sommeren bar det inn på Skjernøya igjen.

FYRVOKTERFAMILIE: Faren til Kurt Dyrstad og Betty Hagen, Thorkild Dyrstad, var fyrvokter. Betty og Kurt vokste opp på Ryvingen fyr.

Martin Guttormsen Slørdal

– De andre familiene hadde ikke hus på land som vi hadde. De kom fra Trondheim og Bergen, og noen av de fruene der hadde ikke vært på ute sjøen før, husker Betty.

Thorkild Dyrstad var opprinnelig fisker og begynte i jobben som fyrbetjent i 1951. Betty og Kurt forteller at han passet på at det var lys i lykta, vedlikeholdt 35 fyrlykter i nærliggende farvann, startet tåkeluren når sikten var dårlig og at det stadig var maling, pussing og flikking på «Ryvinga», som de kaller fyret for.

HUMMERFISKE: Kurt og Betty på Ryvingen fyr som små. Her har de vært med på hummerfiske.

Martin Guttormsen Slørdal

Lykkelig barndom

Moren deres, Ruth Dyrstad, holdt styr på ungene og tok seg av de fleste huslige syslene i fyrbetjentboligen. Det var heller ingen dans på roser. Fyret var elektrifisert da Betty og familien bodde der ute, men kvinnene trengte ikke noen strøm på kjøkkenet, mente fyrdirektøren.

FAMILIELIV: Familien Dyrstad dro ut til Ryvingen fyr om høsten og ble helt til våren. Her er Kurt på fanget til faren Thorkild, Betty ser mot kamera.

Martin Guttormsen Slørdal

– Det var vedkomfyr, parafinlampe, og vi kokte tøy i kjelleren. Egentlig var det nok av elektrisitet på fyret, men den skulle ikke inn på kjøkkenet, forteller Betty.

Det var først når familiestasjonen ble avviklet og at fyrbetjentene gikk vakter på fyret alene, at boligene fikk elektrisk komfyr og strøm.

Til tross for enkle kår husker søskenparet barndommen på Ryvingen fyr som en lykkelig tid. Kurt og Betty fikk lekekamerater, og foreldrene tok barna med på fiske og oppdagelsesferd i fjæra, og de lærte til og med å gå på ski på Ryvingen.

– Det var en vidunderlig barndom, sier Betty.

Faren mistet livet på havet

4. januar 1968 hadde Thorkild Dyrstad noen timer fri og han skulle inn til Mandal for å gjøre et ærend. Da han ikke dukket opp trodde de som var på fyret at han var hjemme, og de hjemme trodde han var på fyret. Det var dårlig vær den dagen og Thorkild slet også med et dårlig hjerte, forteller Betty og Kurt. De mener at faren deres kan ha fått et hjerteinfarkt og at båten derfor ble tatt av sjøen. Deler av båten hans ble funnet, men Thorkild Dyrstad fant de aldri.

– Det har vært mange sjøfolk i familien, og vi har mista flere på sjøen, blant annet min oldefar og hans to sønner. For min del er havet en veldig verdig grav for far. Jeg har et litt merkelig forhold til havet i dag. Antakelig på grunn av dette, sier Betty.

Misnøye med lønn

Den Norske Fyrbetjentforening ble stiftet allerede i 1901. De jobbet blant annet for bedre lønns- og arbeidsforhold for fyrvokterne, og foreningen sørget for at fyrvokternes lønnsutvikling holdt tritt med tilsvarende stillinger i NSB.

Fyrbetjenter var en samlebetegnelse for fyrmestre og fyrassistenter. Fra 1925 ble Fyrbetjentforening tilsluttet Statstjenestemannsforbundet (STAFO). Fyrbetjentene bodde spredt langs kysten og fram mot 1930-tallet sakket de akterut i lønnsutviklingen. Misnøyen ble etter hvert stor blant fyrbetjentene, noe som kom til uttrykk i en artikkel foreningens avis; Norsk Fyrtidende:

HARDT ARBEIDSLIV, DÅRLIG BETALT: Fyrvokterne hadde lange dager og uker på jobb. Her fra Ryvingen fyr. Lønna var dårlig og etter hvert ble misnøyen med den stor. Fyrvokterne ble medlem av NTL i 1946.

Riksarkivet

«Det er ikke forundt ham en natts naturlig søvn, søndagen og de store høitidsdage jul og påske er for ham en saga blott, mens hans medmennesker kjører til kirken eller drar til fjellet i påskeferien, nyter sine fristunder efter dagens strev i teatre, varieteer, eller klublokaler, må fyrbetjenten underholde sig med de evige bulder av havets dønninger og stormens hyl …»

En gjennomgang av lønna til fyrvokterne viser store forskjeller i lønn. Fyrdirektørene kunne fastsette lønna etter kriterier som hvor langt til havs fyret lå, om det var tåkelur der og størrelsen på linsen på fyret. Et konkret eksempel på den dårlige lønnsutviklingen til fyrvokterne finner vi på Katland fyr. Den første fyrvokteren der, Abraham Tønnesen, fikk like mye i lønn som det sønnen Sigvald gjorde 37 år senere. Begge hadde 1.600 kroner i årslønn.

En bit NTL-historie

Mange av fyrbetjentene på 1930-tallet mente at STAFO ikke tok kampen for dem, og at LO ville gi større muligheter for gjennomslag for kravene til deres. Fyrbetjentene har en særegen plass i historien til Norsk Tjenestemannslag. Uravstemningen blant fyrbetjentene i 1946 viste et klart flertall for LO-medlemskap. Den Norske Fyrbetjentforening var den første som sluttet seg til Norsk Tjenestemannslag 1. juli 1946, ett år før NTL offisielt ble stiftet.

Fortsatt bemannet

Lindesnes fyr helt sør i landet er Norges eldste. I februar 1656 lyste fyrlykta her for første gang. I dag har stedet blitt et opplevelsessenter for dem som besøker det. Her kan du lære om historien til mange av Norges fyr og om betydningen av dem. I et land med en av verdens lengste kystlinjer ville det vært umulig å drive sjøfart uten lys i lyktene og et oppgående fyrvesen

Inne i fyrvokterboligen sitter Frank Otto Røyseland. Han er NTL-medlem og ansatt i Kystverket som fyrvokter på Lindesnes fyr. I sommer lagde flere aviser nyhetssaker om at landets siste fyrvokter snart skulle gå av med pensjon. Det var kollegaen til Frank Otto, Kjell Olsen, som i august gikk sin siste vakt på Lindesnes fyr. Men Frank Otto er her ennå.

– Den viktigste delen jobben er vedlikehold og tilsyn av fyret. Her er det kontinuerlig slitasje. Jeg blir litt vaktmester pluss, pluss, sier han.

VEDLIKEHOLD OG TILSYN: Vær og vind lager kontinuerlig slitasje på fyret og bygningene knyttet til det. En stor del av Frank Ottos jobb består i vedlikehold og tilsyn av bygningene.

Martin Guttormsen Slørdal

Viktig værstasjon

Frank Otto tar oss med opp i toppen av fyret. Han er fyrvokter på 3. året og jobber 12 dager i strekk før han har 16 dager fri. En annen viktig oppgave han har er å varsle vær. Her ute er det gode forhold for å si noe om værprognosene i nærmeste framtid. Frank Otto måler nedbør, temperatur og vind. Dette melder han inn til Meteorologisk institutt fire ganger om dagen. Fyrvokteren kan også se på skyene i horisonten hvilket vær som er på vei i nærmeste framtid. Dette er nyttig informasjon både for skips- og flytrafikk.

STOLT HISTORIE: Lindesnes fyrstasjon er Norges eldste. I februar 1656 lyste det for første gang fra en fyrlykt her. Det besto av 30 talglys som brant i toppen av et treetasjes tårn

Martin Guttormsen Slørdal

Får fortsette

Det var lenge usikkert om Frank Otto fikk fortsette som fyrvokter ved Lindesnes fyr. Kystverket skal omorganiseres, og det var mulig at Frank Otto skulle over i en annen stilling i Kystverket fra januar av. Nå er det bestemt at han får fortsette.

– Det lå i kortene at jeg kunne fortsette, så det var greit å få det avklart. Men jeg kan ikke jobbe hele tiden, og jeg er avhengig av en person til. Så jeg håper det finnes en løsning for dette også, sier Frank Otto

Den andre stillingen som fyrvokter på Lindesnes fyr, tilhørte den nylig pensjonerte fyrvokteren Kjell Olsen, og har blitt til et vikariat frem til nyttår. Hva som skjer med den stillingen på nyåret, er usikkert, sier Frank Otto.

Frank Otto Røiseland er kanskje den siste fyrvokteren langs kysten vår.

– Det er ganske utrolig å tenke på. Fyret har vært bemannet siden 1725 og jeg synes det trist hvis fyrvokter-biten blir lagt ned, sier han.

Kilder: «Samling og strid» av Jan Messel, «En bolig på et lite skjær» av Arthur Danielsen Jr., muntlig kilde: André Schau, styremedlem i Norsk Fyrhistorisk Forening