I år er det 40 år siden Norge fikk 37,5 timers arbeidsuke

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

Tariffoppgjøret dette året endte i en historisk arbeidskonflikt. LO krevde økt kjøpekraft og 37,5 timers arbeidsuke, mens arbeidsgiverne ville ha moderasjon.

Over 100.000 arbeidstakere satt på porten over natta. Arbeidsgiverne hadde tatt i bruk sitt sterkeste maktmiddel i lønnskampen: lockout.

Dermed ble de ansatte nektet å gå på jobb, og fikk heller ikke lønn.

Men fagbevegelsen skulle til slutt komme seirende ut av konflikten, og dagens arbeidsuke på 37,5 timer ble en realitet.

Knefall for egen medisin

Hvorfor er arbeidskonflikten i disse aprildagene 1986 uten sidestykke?

Magasinet for fagorganiserte, den gangen medlemsbladet til de fagorganiserte i bekledning, bygning, papir og Jern og Metall, mente konflikten først og fremst ville bli husket i ettertid på grunn av det medlemsbladet kalte «arbeidsgivernes totale knefall hvor de selv ble offer for sin egen medisin».

LOKAL REAKSJON: Også ved Tinfoss Fabrikker på Notodden ble de berørt av lockouten.

Foto: Ukjent / Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Best betalt i verden

Det anslås at nærmere en halv million ble mer eller mindre berørt av konflikten, når familiene til de ansatte regnes med.

Svært få, sannsynligvis ingen, som var i arbeid, hadde opplevd en lockout før. Alle skjønte alvoret i situasjonen. De som ble rammet av konflikten, viste kampmoral og solidaritet få trodde fantes i dag.

Landets avistitler fikk krigstyper.

«BEST BETALT I VERDEN», sto det på forsida av Dagbladet.

Avisa fulgte opp med at Pål Kraby, administrerende direktør i Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) og arkitekten bak lockouten, mente at norske arbeidere var for godt betalt mens lederne levde på sultelønn.

Dette skapte meget sterke reaksjoner. Det var som å helle bensin på bålet.

LO ønsket både pose og sekk

Tida mellom hovedoppgjøret i 1984 og til 1986 var ifølge historiker Trond Bergh preget av til dels radikal høyttenkning og nye utspill.

Derfor var det mye spenning og usikkerhet knyttet til tariffoppgjøret i 1986.

Arbeidsgiverne med regjeringen på lag ønsket seg moderasjon. Arbeidsgiverne sa de kunne akseptere LOs krav om å redusere arbeidstida for alle til 37,5 time i uka.

Men de ønsket da at garantiordningen som skulle sikre lavtløntes lønnsutvikling, ble fjernet eller endret.

Særlig lavlønnsforbundene i LO hegnet om denne garantiordningen, og LO ville ha begge deler. I tillegg krevde de at kjøpekraften for medlemmene ble økt.

«En av fagbevegelsens største triumfer»

På arbeidsgiversiden var det ikke full enighet innad. Regjeringen Willoch advarte mot lockout og vegret seg imot å blande seg inn. Men lockout ble det.

Og LO vant opinionen – svært viktig i en konflikt som denne.

Ifølge Bergh ble konflikten en stor taktisk triumf for LO. For det viste seg at 1986 ga den høyeste reallønnsveksten i hele perioden 1977–1989.

I sitt verk om LOs historie kaller Bergh oppgjøret i 1986 for en av fagbevegelsens aller største triumfer. Og at den sjelden, kanskje aldri, hadde fått gjennom så mye av sine opprinnelige krav.

FARE FOR LOCKOUT: Fra venstre leder i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund Lars Skytøen, N.A.F-direktør Pål Kraby og Joachim Rønneberg fra Mekaniske Verksteders Landsforening (MVL).

Foto. Terje Pedersen / Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Exit Kraby, Willoch og NAF

Blant arbeidsgiverne utløste tariffoppgjøret en intern organisatorisk omlegging.

Norsk Arbeidsgiverforening ble nedlagt til fordel for Norges Hovedorganisasjon (NHO) i 1989, mens Pål Kraby måtte forlate stillingen som administrerende direktør temmelig raskt.

Noen få uker etter lockouten, nærmere bestemt 29. april, gikk regjeringen Willoch av. Riktig nok av en helt annen årsak enn lønnsoppgjøret 1986.

Bergh mener det kan være grunn til å spørre om ikke mye av årsaken til regjeringens fall lå i den politiske atmosfæren som var skapt gjennom tariffoppgjøret og lockouten.

Passiv lockout

Fafo-forskerne Kristin Alsos og Kristine Nergaard påpeker imidlertid i et notat om lockout i moderne arbeidskonflikter, at arbeidskonfliktene ikke ble borte etter 1986.

Men i dag tar de aller fleste norske arbeidskonflikter form av streik i forbindelse med reforhandlinger av tariffavtaler. Lockout er en sjelden hendelse. Det har ikke vært brukt aktiv lockout etter 1986, men passive lockouter har det vært noen av.

Når bare en del av bedriftene i en bransje er tatt ut i streik, og arbeidsgiverne går til lockout i resten av bransjen, kalles det passiv lockout. Arbeidsgiversiden svarer da på streiken med å iverksette lockout.

Alsos og Nergaard mener det også er grunn til å spørre om ikke arbeidsgiversiden gjennom en stadig strengere og mer strategisk dispensasjonspraksis har funnet et virkemiddel der de kan oppnå noe av det samme som ved lockout.

Da kan de eskalere en konflikt til et punkt der arbeidstakerne må vurdere om de er best tjent med å gå tilbake til forhandlingsbordet, framfor å risikere en lønnsnemnd.

Slo knyttneven i bordet

Lønnsoppgjøret 1986 er nok det eneste oppgjøret det er skrevet en egen bok om.

I boka «Lockout og streik - 1986» siterer journalist Jens Solli statsminister Kåre Willoch. Kort tid før meklingsfristen gikk ut og arbeidsgiverne hadde varslet lockout, sa statsministeren følgende til NRK:

«Det ville være forferdelig trist om vi, etter å ha mistet titalls milliarder kroner i oljeinntekter, på toppen av dette skulle få en storkonflikt i arbeidslivet, i tillegg til den konflikten vi allerede har i Nordsjøen. Vi burde jo møte denne situasjonen med å bruke litt mindre og arbeide litt mer. Situasjonen er ikke inne til noen form for velstandsøkning.»

Da eksploderte Lars Skytøen, lederen av Jern og Metall og forhandlingsleder. Fagforeningskjempen slo knyttneven i bordet på selveste NRKs Kveldsnytt.

Likevel kom partene i privat sektor til slutt i havn 14. april. I kommuneoppgjøret, derimot, ble det streik. Det samme ble det noen måneder seinere på Vinmonopolet.

SLO I BORDET: Lars Skytøen, formann i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, tente på alle pluggene direkte på NRK.

Foto: Terje Pedersen / Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Stilte med egen referent

Knut Arne Sanden var LOs mann i Brussel i over 30 år til han gikk av i 2022. Før det, i 1986, ble han kastet inn i dette lønnsoppgjøret.

Han hadde vært journalist i Jern og Metallarbeideren, og LOs forhandlingsdelegasjon trengte en som kunne notere fort og dokumentere det hele. Være sikkerhetsvakt, som Skytøen skriver i memoarene sine.

Ingen av de andre, verken Karl Glad, lederen av Mekaniske verksteders landsforbund (MVL) (forgjengeren til Norsk Industri) eller riksmekler Bjørn Haug visste hvem den 33 år unge Sanden var.

– Skytøen ville ha meg med og være vitne på at vi ikke ble lurt, sier Sanden i dag. Han skrev så blekket sprutet, og referatet ble på litt over en A4-side.

Sanden forteller at arbeidsgiverne kunne gå med på en reduksjon av arbeidstida til 37,5 timers uke, men stilte som motkrav at da skulle minstelønnsgarantien falle bort.

Denne koblingen kunne ikke LO akseptere, og NAFs Pål Kraby kom med sin lockout som heller ikke hadde forankring i egen organisasjon.

Skytøen vs. Kraby – et stilbrudd

– Hvor viktig var Skytøen i dette oppgjøret?

– Han var helt avgjørende. Han ledet den gangen LOs største forbund og hadde en enorm erfaring og pondus i LO. I utgangspunktet hadde han et godt forhold til MVL, sier Sanden.

– Hvilket forhold hadde Skytøen til Pål Kraby?

– Han hadde aldri hatt noe med Kraby å gjøre. Men Kraby hadde en stil som ikke passet Skytøen så godt, sier Sanden diplomatisk.

– Hvor viktig var Kåre Willoch?

– I rollen som statsminister dummet han seg skikkelig ut. Han hadde jo ikke peiling på dette. Det var kommunal- og arbeidsminister Arne Rettedal som reddet Willoch og bidro til å løse konflikten, sier Sanden, som ikke utelukker at Willochs manglende kunnskap her skadet industridelen av Høyre og kanskje også bidro til å felle hans regjering kort tid etterpå – riktig nok på en sak om bensinavgifter.

STOR BEKYMRING: Fra venstre: Pål Kraby, N.A.F., LO-leder Tor Halvorsen og kommunal- og arbeidsminister Arne Rettedal.

Foto: Stein Marienborg / Arbeiderbladet / Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Urent trav i deler av LO

Så viste det seg at rettferdigheten ikke seiret likevel.

Det ble ikke lik arbeidstid for funksjonærer og arbeidere som var kravet til Skytøen. Funksjonærene fikk også redusert arbeidsuka med 2,5 time til 35 timer.

– Ulikheten ble beholdt, men den ble bare forskjøvet, sier Sanden.

– Hvordan reagerte Skytøen på dette?

– Han opplevde det som et svik.

Knut Arne Sanden har også skrevet artikkelen «Jernmannen bak 37,5 timersuka» i Agenda Magasin.

Der skriver han at Skytøen også reagerte negativt på «urent trav fra deler av LO-ledelsen» og at Gro Harlem Brundtland, da hun fikk regjeringsansvaret etter Willoch, devaluerte krona – noe som økte importprisene og nullet ut det generelle lønnstillegget.

«Med slike venner trengte man ikke fiender», skriver Knut Arne Sanden. 

Andre kilder: Lars Skytøen: «Mens jernet er varmt», Terje Halvorsen: «Jern og Metall 100 år», Magasinet for fagorganiserte.