Jernrosa rundt på 16.661 tegn (med mellomrom)

Jan-Erik Østlie

jan.erik@lomedia.no

– Det var jeg som fant på denne festivalen, jeg ville løfte arven fra Folkets Hus i form av arbeiderlitteratur, sier Lars Ove Seljestad, den politiske litteraturfestivalen Jernrosas sjef, arrangør, diktoppleser, æresprisutdeler, kommentator fra sidelinja – ja, egentlig altmuligmann.

Fra turisme via fabrikken til Jernrosa

Odda, industribyen arbeiderklassen aldri glemte, et mekka for nostalgikere på linje med Høyanger, Årdal – og ikke å forglemme naboen Sauda, Kjartan Fløgstads litterære Lovra. Eller innlandsbyene Notodden og Rjukan, viktige de også, men i en noe annen sammenheng. Arbeiderklasse, fabrikker og industribygg så langt et vått øye rekker. Skjønt, ingenting er sånn det engang var – heller ikke i Odda. Men betyr det at Willochs «nu går alt så meget bedre» er noe sannere? Svaret avhenger nok som alltid av hvem vi spør.

FESTIVALSJEFEN: Lars Ove Seljestad arrangerte Jernrosa for sjuende gang.

Jan-Erik Østlie

Mer enn Troltunga

En gang var Odda en turistmagnet med opptil 13 hoteller, så tok smelteverket over og gjorde kelnere og resepsjonister om til knallharde mannfolk med en skrukkete rød mix i munnviken eller snusen under leppa. I dag er det blant annet litteraturfestivalene Symposiet og Jernrosa som gjør Odda verdt å reise til om vi holder fjellvandrerne utenfor, dollarturister og naturvernere som absolutt skal se Trolltunga før de dør og setter kursen tilbake til langtvekkistan.

Et diktatur

Roald Aga Haug heter en røslig kar som har funnet sin plass i Sentralbadet litteraturhus, midt i hjertet av smelteverkstomta hvor Jernrosa også i sin sjuende årgang holder til. Ullensvang-ordfører Haug (Ap) med det obligatoriske kjede på brystet åpner festivalen for første gang, han har blitt spurt tidligere opptil flere ganger. En ordfører har ofte en kalender som er rød av avtaler i begge ender, men i år passet det. At han til Klassekampen har sagt at bøndene bør få bedre betalt for matproduksjonen nevner han ikke - Jernrosa er en festival for arbeidsfolk, nå er det vanlig folks tur.

At Jernrosa lyssetter arbeiderlitteraturen, er Haug godt fornøyd med, det er det ikke mange andre som gjør. Skjønt, han har gjort seg noen refleksjoner om arrangementet.

– Denne festivalen er et diktatur, det er Lars Ove som bestemmer alt, sier han, og ser at flere smiler, men ingen protesterer. Ordføreren gir festivalen stempelet som unik, temmelig sær og nyskapende. Ingen kicker på det heller.

Håper lever i Odda.

Jan-Erik Østlie

Mannen som spådde energikrisa

I år står kraft og energi sentralt på agendaen. Dette hotteste av dagens politiske temaer skal ivaretas av Hogne Hongset, spenningsforfatteren med flere jern i ilden enn en gjennomsnittssmed, mannen som nærmer seg 82 år, som spådde energikrisa og som har okkupert hele to programposter på årets Jernrosa, et engasjert fyrverkeri som ifølge Haug blir sintere og sintere desto eldre han blir. Sikkert en mann Oddas sagnomsuste smelteverksarbeidere ville likt, arbeidere som tok vare på hverandre, de som hørte til på smelteverket, det som var en sosial institusjon, en samfunnsbygger – ja, som skapte Oddasamfunnet.

– Hva gikk galt med kraftpolitikken i Norge? spør Haug. Og lar svaret henge i lufta.

Kanskje hadde han rett, Bob Dylan, han som en gang sang the answer my friend, is blowing in the wind, the answer is blowing in the wind.  

ENERGISAMTALE: Hogne Hongset i samtale med Rødts stortingsrepresentant Sofie Marhaug som også er litteraturviter. De skulle snakke om Hongsets spenningsbøker, men han fikk snakket mest om energipolitikk.

Jan-Erik Østlie

Boklov

På programmet står også kulturminister Anette Trettebergstuen, men det er fredag, det er langt fra Royal Haralds statsråd til Odda, så hun dukker bare opp på skjerm som om vi fortsatt var midt i pandemiens sentrum. Hun får likevel fortalt at hun gjerne skulle vært sammen med oss, at festivalen er viktig og at hun jobber med en boklov. Derfor kunne hun love at snart skal forfatterne i Norge få skikkelig betalt for arbeidet sitt. Og for øvrig ville hun ønske til lykke med festivalen og alt som ellers hører til.

Det røde rommet

Blant litteraturinteresserte, som det forhåpentligvis er flest av blant publikum på Jernrosa, er det knyttet ekstra forventninger til diskusjonen mellom de tre nominerte til LOs litteraturpris.

Gulraiz Sharif hadde meldt avbud lenge før deadline, mens Zeshan Shakar hadde dagen i forveien fått påvist to streker på koronatesten, smittet av sønnen, og kunne heller ikke ta turen over fjellet.

Dermed blir det bare Cecilie Enger igjen av de nominerte i sentralbadets andre etasje, det røde rommet der taket er like hvitt som Hardangerjøkulen til langt ut i juli, skjønt, August Strindberg, han er ikke invitert og dukker derfor heller aldri opp. Neppe dypt savnet.

Prisutdeling: Tre forfattere er nominert til LOs litteraturpris: – Beskriver helt ulike arbeiderklasseliv

Synliggjøre arbeiderlitteraturen

Festivalen deler hvert år ut sin egen ærespris. Årets tilfalt Julie Lødrup, LOs førstesekretær og leder av LOs kulturutvalg. Det var ikke hun som oppfant arbeiderlitteraturen, men hun har et sterkt ønske om å bevare den.

Det syns Seljestad er fine toner, sangbar musikk. Sånne sekretærer vil han gjerne ha flere av, sånne er velkomne til Jernrosa år etter år.

– Døde arbeiderlitteraturen i Norge i 1930? spør Lødrup, og i motsetning til ordfører Haug og ordkunstner Bob Dylan, så svarer hun på sitt eget spørsmål med et rungende nei – og legger til:

– Derfor vil LO synliggjøre arbeiderlitteraturen.

Lødrup understreker at arbeiderklassens liv er like viktig som livet til den øvre middelklassen – ja, at det kanskje til og med kan være mulig å bli forfatter for folk flest. Forfatterne kan i hvert fall fagorganisere seg og melde seg inn i LO, det har både Forfatterforbundet og Lars Ove Seljestad gjort. Og ser ut til å trives godt med det.

JERNROSAS ÆRESPRIS: Lars Ove Se4ljestad delte ut prisen til Julie Lødrup.

Jan-Erik Østlie

Hanna og Bertha fra Haugesund

Cecilie Engers prisnominerte bok heter «Det hvite kartet» og handler om de to damene Hanna og Bertha fra Haugesund som starter sitt arbeidsliv i butikk og ender opp som redere. De er ifølge forfatteren ikke bevisst sine egne klassereiser, men blir etter hvert ganske bevisste på hverandre og flytter til slutt sammen – en uhørt ting på denne tida, kjærlighet mellom likekjønnede, det skal vi ha oss frabedt, ikke minst i Haugesund, datidens Klondyke, ifølge Martin Tranmæl, arbeiderpartilegenden fra Melhus som dukket opp i byen for å skremme livskiten av båteiere og annet borgerskap.

– Rikdommen bygger på andres fattigdom, Haugesunds redere velter seg i luksus, skal Tranmæl ha sagt, og fikk ikke bare applaus blant fiffen i byen for sånt tankegods, men litt drittslenging også. Det tror jeg han levde greit med.

NOMINERT TIL PRIS: Cecilie Enger leser fra sin bok om det lesbiske paret Hanna og Bertha fra Haugesund.

Jan-Erik Østlie

Politisk litteratur

Men hva er arbeiderlitteratur i dag?

At festivalen dette året trekker inn politiske temaer som energikrisa, og ikke minst den skeive litteraturen – homolitteraturen – er kanskje eksempler på at begrepet kan omfatte mye mer enn industriarbeiderens fysiske slit og monotoni ved samlebåndet. Musikk er det også plass til. Men arbeiderlitteraturen bør vel handle om arbeiderklassen, være skrevet for den eller av den? Tja, kanskje må vi leve med en litt vag og omfavnende definisjon – og hvor er den kvinnelige arbeiderlitteraturen? Eller nynorskens arbeiderlitteratur – ifølge Seljestad har bokmålet historisk sett vært arbeiderlitteraturens språk. Men må arbeiderlitteraturen være politisk? Leif Ekle, forfatter av «Olgas bok», mener svaret er nei, mens Seljestad spør om ikke all litteratur er politisk. Jernrosas besøkende er i hvert fall stort sett enige om en ting, nemlig at det er viktig å løfte fram den arbeiderlitteraturen som allerede fins.

Koks og kalkstein

Jernrosa hviler trygt på Lars Ove Seljestad, festivalsjefen og Terje Kollbotn, rødtpolitiker, Oddas viktigste kraft- og energiverk – ja, ei energibombe på linje med Freia melkesjokolade. Disse to personlighetenes klassiker og faste programpost «Smelteverket rundt på 100 minutter» ble også denne gangen en stormende suksess i finværet.

Kollbotn i sin karakteristiske lange, svarte skinnjakke, høyvannsbukser og med rødt tørkle i halsen, forfatter Seljestad med sine fabrikkdikt, alltid på under en armlengdes avstand.

Nytt av året er en vandring inne i katakombene hvor koks og kalkstein en gang kom rekende på et samlebånd og ble bearbeidet, en trang og mørk arbeidsplass hvor Seljestad hadde sin sommerjobb for mange år siden.

Takke faen for at jeg gjør noe annet i dag, innbiller jeg meg at Seljestad tenker, men er ikke helt sikker siden han ikke nevner sånne tanker med et eneste ord.

ENERGIBOMBA: Terje Kollbotn foran LO-huset i Odda og et stort, lydhørt publikum,.

Jan-Erik Østlie

Vandringen faller i smak hos et kjempestort publikum som får musikalsk følge av Ketil Thorbjørnsen og Odd Erlend Mikkelsen. To unge mennesker som er snytt ut av regnkystens industrikultur, den første fra Høyanger, den andre fra Odda.

Hvem sa det ikke kan gro gull i arbeiderklassen? Under skalltaket, landets potensielt beste utekonsertsal ifølge Kollbotn, børster vi av oss støvet fra katakombene og hører Kollbotn prise Odda by som ble elektrifisert i 1908 og Opo, elva som renner stille mellom byen og fjellet, elva Kollbotn er så stolt av og som nå, i motsetning til fagforeningskjempen sjøl, er fredet.

– Nå setter vi kursen mot cyanamiden, den som ble kalt helvetes forgård her på smelteverket, brummer han under barten.

FABRIKKEN: Festivalens banner er synlig flere steder i Odda, også på smelteverkstomta.

Jan-Erik Østlie

Olgas bok

Leif Ekle, tidligere litteraturkritiker i NRK, er på Jernrosa for første gang. Årsaken er hans nyskrevne «Olgas bok» med undertittelen «et stille liv i arbeiderklassen». Olga var Ekles mor, hun døde i 2017, 91 år gammel – og som det står på bokas vaskeseddel: «levde sitt liv i beskjedne kår, født i det huset smeden på Hell bygde under en skyggefull åsrygg, død i et moderne sykehjem i Asker.» Olga var den nest siste av 11 barn, og levde altså et arbeiderklasseliv.

– Det er mye godt å si om arbeiderklassen på bygda, men det er en del trasig også, sier Ekle og nevner for eksempel fordommer som fordummer.

Olga gjorde ikke så mye vesen av seg, noe politisk menneske var hun heller ikke. Det var Arbeiderpartiet som sto hennes hjerte nærmest gjennom hele livet, og fagforeningsmerkene i medlemsboka – der hersket det full orden. Men når Leif kom hjem bare femten år gammel i det herrens år 1968 med merke av formann Mao på jakka, så gikk Olga i svart – sånt passet ikke på Hell, hva skulle naboene si!

OLGAS BOK: Sandra Lillebø bokbader Leif Ekle som har skrevet biografi om sin mor.

Jan-Erik Østlie

En raseriroman

Festivalsjefen har aldri vært redd for å sette seg sjøl på programmet – ofte på flere steder. Så også denne gangen. For Seljestad kommer med en roman til høsten, ei bok han har kalt «Eitranes» som kan være et sted, en sinnstilstand eller aller helst begge deler.

Hovedpersonen er Halvard, en god anarkist som i starten av fortellingen dyrker sin egen higen etter frihet – en noe oppskrytt frihet, om du spør Seljestad.

Intet menneske er jo ei øy, vi lever sammen med andre mennesker sjøl om sosiolog Seljestad veit at det er sant som Jean-Paul Sartre sier – at helvete er de andre. Og at det er knyttet spenning til denne romanen, er hevet over enhver tvil.

Forlaget har ifølge forfatteren gitt den gode skussmål, og psykolog Peder Kjøs, Seljestads bokbader på Jernrosa og en av de få som har lest manus, ser ikke ut til å være uenig. Men så er Kjøs da også blodfan, noe han ble allerede da Seljestad debuterte i 2005 med romanen «Blind».

HOMOLITTERATUR: Anette Trettebergstuen og Bård Nylund har skrevet boka "Homo".

Jan-Erik Østlie

Ikke verre å være homo på bygda

Sammen med nåværende kulturminister Anette Trettebergstuen ga Bård Nylund, leder av organisasjonsavdelingen i LO, ut boka «Homo» i 2018. Denne boka har dermed rukket å få flere lesere, blant annet forfatter og journalist Sandra Lillebø som på en svært profesjonell måte både får Ekle og Nylund til å reflektere åpent om sine tanker rundt de nærgående tekstene.

«Homo» er ei bok som 41 år gamle Nylund fra et lite sted på Sørlandet skulle ønske at fantes da han sjøl var 17 år og usikker. Det fantes ikke så mye homolitteratur da Nylund var ung, men så kom Gudmund Vinlands roman «Villskudd» og Gerd Brantenbergs «Opp alle jordens homofile» – og verden ble aldri den samme for Nylund.

Han forteller at han er temmelig lei begrepet Identitetspolitikk – det viktigste for ham er at folk skal få leve sine liv på egne premisser.

– Det er vel verre å være homo på bygda? spør Lillebø.

– Nei, det stemmer ikke, svarer han. Men innrømmer at det nok kan være vanskeligere i mer mannsdominerte arbeidsmiljøer enn i kvinnedominerte. At det for eksempel er en viss forskjell på medlemmene i Fellesforbundet og flykabinpersonalets forening i disse spørsmålene. Skjønt, han mener LO ikke har noe å skamme seg for, og han er jo sjøl et godt eksempel på at du kan gli fint inn i fagbevegelsen også om du ikke er streit.

HOMO: Bård Nylund, en av forfatterne bak boka "Homo"

Jan-Erik Østlie

Kraft og energihistorie på 60 minutter

Aller best besøkt på årets Jernrosa er Jernrosaforedraget der hva som gikk galt med norsk energipolitikk skulle legges fram. Foredragsholder Hogne Hongset brukte også tida godt fra han satte seg på bussen i Oslo til lørdag kveld da foredraget blir holdt.

– Jeg har løsningen, sier den tidligere informasjonssjefen i Statoil med helgas feteste smil, han veit hvordan han skaper forventninger hos en befolkning med store strømregninger og fossefall like rundt hushjørnet.

Etter Hongsets mening har vi en strømpriskrise, med trykk på andre leddet i ordet – altså pris. Før han drar oss gjennom et historisk foredrag. Mange norske kommuner fikk ikke strøm før ut på 1960-tallet. Våre mest kjente industribyer grodde fram på grunn av strømmen, men kraftutbyggingen skjedde ukoordinert. Først under regjeringen Syse i 1991 ble strøm et kommersielt produkt, gjennomført av Senterpartiets Eivind Reiten.

– I dag er kraftselskapene en gjennomkommersiell bransje, sier Hongset.

Paracet mot lungebetennelse

Hongset forteller videre at det var statsminister Gro Harlem Brundtland som fra 1. januar 1991 gjennomførte energiloven. Motto var før 1990: Skaff strøm! Etter 1991: Tjen mest mulig penger. Fortsatt ifølge Hongset.

– Vi får kraftprofitører og en lønnsfest i kraftbransjen, sier han.

Og resten kunne vært historie, men er det altså ikke. I 2009 kom Acer, et byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndighetene i EU som spiller en nøkkelrolle i integreringen av elektrisitet og naturgass. Norge sluttet seg til Acer i 2018. I dag er ytterpartiene Rødt og Fremskrittspartiet mot den norske tilslutningen.

– De norske myndighetenes tiltak så langt mot strømkrisa er som å gi oss paracet mot lungebetennelse, sier Hogne som slår fast at det ikke er noen kraftkrise i Norge.

Energi ut av EØS!

Og så var det løsningen Hongset, publikum blir mer og mer utålmodig.

– Ta energi ut av EØS-avtalen, sier han.

Men går det da? Hongsets svar er at når det går med fisk og landbruk, må det kunne gå med energi også.

– Om vi har politisk vilje til å handle, legger han til.

Men vi har jo fått en ny regjering det siste året, det hjelper kanskje litt?

– Så langt har Jonas Gahr Støre gjort akkurat det samme på dette feltet som Erna Solberg gjorde, sier Hogne Hongset.

Han håper Støre vil se seriøst på forslaget, og det vil ikke bety at vi går ut av EØS-avtalen, så markedsadgangen til EU for norske produkter forblir intakt, forsikrer Hongset. At foredraget går hjem i Odda, er det liten tvil om da han høster Jernrosafestivalens mest hørbare applaus.

Hongset gjentok for øvrig forslaget sitt da han holdt appell på Oddas 1.mai-feiring. Der utfordret han lederen i LO Indre Hardanger til å ta opp forslaget internt i LO. Og leder Tommy Tverdal tok utfordringen på sparket, og lovte å følge opp forslaget!

LITTERATURHUSET: Sentralbadets litteraturhus har sjølsagt et utvalg bøker til salgs.

Jan-Erik Østlie

Jorddøgn

Til slutt blir det jord og jern, hva har nå det med hverandre å gjøre? Jo, Peter Strassegger heter en kar fra Jæren som arrangerer «Jorddøgn», en nisjefestival for jordbrukslitteratur. Seljestad har invitert ham til Odda for å snakke om hva de har felles, og hvor viktige disse festivalene er.

– Kulturarbeid er også arbeid, sier Sandra Lillebø, som også intervjuer de to festivalgeneralene.

Og jo da, det kommer ut en del litteratur om mat og jordbruk, så en festival med dette som tema er kanskje ikke smalere enn en om arbeiderlitteratur?

– Alle må vi jo ha mat, så dette angår egentlig alle, sier Strassegger.

– For meg er Jernrosa et demokratiprosjekt, sier Seljestad, som også vil ha et ord med i laget, det er han som spiller hjemmekamp og mener at middelklassen nå har våknet litt, ikke minst inspirert av LOs arbeiderlitteraturpris.

KNUSEREN: Vakker lyssetting i et nytt konsertlokale.

Jan-Erik Østlie

By og land, hand i hand

Seljestad synes å mene at forfatterne blir mer og mer lik bøndene, mer og mer prisgitt staten.

– Vi er avhengige av velferdsstaten for å overleve, sier han.

I den første Jernrosafestivalen i 2016 var det politikken som dominerte, nå har litteraturen fått større plass uten at politikken er blitt borte.

Og kanskje har bøndene og arbeiderne funnet hverandre igjen, som på 1930-tallet, liksom – by og land, hand i hand?

– Skap noe ut av det du har, skap fra der du står, sier Lars Ove Seljestad.

– Det var fint sagt, vi slutter der, sier Sandra Lillebø.  

SALONGÖRKESTERET: For full musikk i rødlig lyssetting.

Jan-Erik Østlie

Salongörkesteret avsluttet festivalen i Knuseren - et nytt konsertlokale på den nedlagte smelteverkstomta.

Jan-Erik Østlie