JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Cecilie Enger har skrevet historiske romaner før. Verdt å nevne i denne sammenheng er den flotte «Himmelstormeren» om fotografen og fagforeningsaktivisten Ellisif Wessel – stikkord Nordens Klippe, Kirkenes. I romanen «Det hvite kartet» utvider Enger sitt persongalleri fra ei sterk dame til to. Men vi er altså fortsatt på historisk, biografisk grunn.

Tidsramma er fra slutten av 1870-tallet og til midt under den andre verdenskrigen, Enger skriver kronologisk. Vi er på Haugalandet, området i og rundt Haugesund, en by med mye sild- og sjøfartstradisjoner. Skjønt, våre to damer: Bertha Torgersen og Hanna Brummenæs starter sin virksomhet i handelsstanden. Først i hver sin bransje, Bertha i kjøtt og dagligvare, Hanna i manufaktur og klær. Men allerede mens de to damene, som er litt annerledes enn andre damer på denne tida, enda er i begynnelsen av 20-årene og så vidt har begynte å tenke på hva de skal gjøre ut av livet når det virkelig starter, så blir de kolleger i samme butikk, i Visnes – et sted det en gang var en del gruvedrift som blant annet leverte råstoff til Frihetsgudinna i New York, The Statue of Liberty.

Hanna skjønner tidlig at hun er lesbisk, med Bertha tar det litt lenger tid. Hun prøver seg da også på en mannlig kjæreste fra Bergen, men blir etter hvert vraket da ekteskap bringes på bane. Det ender med at det blir Bertha og Hanna, både i forretninger og i privatlivet.

Kvinnene, som begge må kunne sies å komme fra en slags datidens arbeiderklasse, har ambisjoner, de vil ikke bare «stå i butikk», de vil eie butikken også. Den biffen ordner de ganske raskt, men mye vil ha mer. Å eie en båt når du bor på Haugalandet kan kaste noen kroner av seg, og etter hvert som butikken til damene går godt, dukker tanken om å kjøpe båt også opp. Som tenkt, så gjort. De blir skipsredere, en ganske uvanlig yrkesbetegnelse for kvinner på denne tida – ja, det er vel ikke et hav av kvinnelige redere i dag heller.

Årene går, forretningene går bra – det samme gjør rederivirksomheten, damene klatrer oppover i det hierarkiske samfunnet, de gjør en gedigen klassereise. Enger gir et rørende portrett av den omsorgen de to kvinnene viser som redere når deres båter er i hardt vær – under begge 1900-tallets verdenskriger. Det er nemlig ikke få menneskeliv som går tapt her. Ikke minst blir savnet av Peder stort, en gutt de nærmest har fostret opp sjøl fordi foreldrene manglet evnen til det.

Det lesbiske kjærlighetsforholdet kommer naturlig nok i fremste rekke i denne romanen. At det ikke problematiseres mer, at det kan virke som det blir rimelig greit akseptert – i motsetning til beskrivelsen av hvordan en homofil mann blir behandlet i samme bok – kan kanskje virke litt underlig. Nå skal det sies at i Engers forståelse av dette historiske paret så flagger de ikke akkurat sin seksuelle legning verken til hverdags eller fest – dette er lenge før prideparadenes tid. Noe særlig politisk radikalitet av typen feminisme er det heller ikke å spore her.

Det aller viktigste er at Cecilie Enger har skrevet et troverdig portrett, en lesverdig historie der mye har blitt diktet til blant annet på grunn av begrensede historiske kilder. Historiske romaner er ingen nyskapning i litteraturhistorien, men den har fortsatt livets rett. Og Cecilie Enger viser igjen at hun er en av de beste her til lands i sjangeren.